diddeldaddel.

Igår opplevde jeg ikke stort. Men jeg opplevde iallefall dette:

I. Gikk hjem fra Gullbring etter trening og så en gjeng brotne karer kommer gående mot meg (dette etter å ha forsert en dame og et helvetes taukluss da hun luftet hele to bittesmå ekkelhunder som ikke eide retningsbestemmelse) Og jeg kjenner det på meg. Det kommer til å skje noe. Jeg går taktfast, men seigt fordi jeg er sliten - og antageligvis syntes det på meg òg, et lett offer, den slitne, stolte bruden uten følge. Den ene bestemmer seg iallefall for å gjøre et utfall mot meg. Du vet, sånn som man gjør om man er litt kjekkas og skal yppe til bråk med noen som er mindre enn deg; stikke trynet sitt lengst mulig opp i offerets mens man hopper fremover og slenger arma ut til hver sin side. Jeg stopper opp. Fester øya mine i hans og hever det ene øyet femten hakk som for å gi trynet mitt det absolutte preget av oppgitthet og forargelse. Jeg holder blikket til han gir slipp på det før jeg går videre. De ler og snakker på et språk jeg ikke forstår.

Dette gir meg umiddelbart en trang til å bli veldig ukorrekt. Noe sånt som dette surrer rundt i hodet mitt Det er ikke det at jeg henger meg så innmari opp i det - men sånne ting som dette skjer jo av og til, oftere enn at jeg blir behandla som drit av unge, norske menn, hvorfor faen skal jeg gidde å være korrekt når det er min personlige opplevelse og erfaring? Ryk og reis jævla idioter, har dere ikke bedre å finne på her i Norge kan dere bare dra tilbake dit dere kom fra Og så tenkte jeg Åh, når jeg kommer hjem skal jeg kose meg med bollene jeg lagde som ble så bra og så tenkte jeg Burde jeg ha dårlig samvittighet for det jeg tenkte istad?

Nei.

Jeg tasser inn på Rema1000, for å handle - selvfølgelig, går ut igjen, tusler opp mot Breisås og har nettopp svart på ei melding når jeg finner ut at jeg har mista den ene votten min et sted. Det er her opplevelse nummer to inntreffer.

II. I dårlig humør fra den forrige opplevelsen like før, blir jeg litt i overkant sur, vurderer å la votten være tapt selv om jeg kjøpte den tre timer tidligere, men ombestemmer meg og ser til alt hell at votten ligger der - femten meter borti veien. Det er også da jeg legger merke til at damen jeg gikk forbi i snegletempo tidligere (hvilket vil si at hun kvalifiserte til ei snegle i sirupsregn) fortsatt går bak meg og faktisk går forbi meg når jeg får øye på votten - ser meg i øya som om hun skal til å si "Haha, jeg så den jeg, jeg gadd bare ikke si noe" Og det er her jeg blir skikkelig forbanna. Jeg traver de femten meterne tilbake, plukker opp votten og bestemmer meg for å gå forbi henne i et rasende tempo. "Se her a' feita, jeg er i knallgod form og driter i om du har lår som gnisser mot hverandre og gjør vondt når du går for jeg har funnet votten min!" Tenker jeg. Tenker jeg. Jeg har lyst til å si det. Eller kanskje prikke henne på skulderen idet jeg går forbi henne og si at det var hyggelig at hun sa ifra. Kvinnesarkasme. Feigt og lite slagkraftig ovenfor noen som tilsynelatende bryr seg lite om. Noe. Ingenting. Jeg var rask med å dra mine konklusjoner. Jeg gadd altså ikke. Men jeg gikk forbi henne og briljerte med å fyke opp Breisåsbakken på tross av at jeg var dausliten og tenkte at hun sikkert syntes det var litt klysete.

Uansett. Det slår meg at nordmenn er like ubehøvla som utlendinger, meg selv inkludert. 

Om jeg har noen eksempler på bedre væren i verden? Tonnesvis. Om det lar seg gjøre? Absolutt ikke. Hvorfor? Folk har nok med seg sjøl (og gjør alt i beste måte for seg selv, enten det er å more seg på andres bekostning eller i minst mulig grad involvere seg med fremmede mennesker, selv ikke som simpel høflighetsgest) og liker kanskje seg selv akkurat slik de er. Det er greit det. Men jeg trenger ikke like dem.

Men så! I dag. Kom opplevelse nummer

III. Jeg går forbi et par solbriller som ligger i snøen. Sånne rare, billige, som alle hipsterkidsa går med. Jeg ser ingen kids i nærheten. Ingen mennesker i det hele tatt. Jeg vurder muligheten over at jeg kan ta dem med til Rema og henge dem på oppslagstavla, men jeg slår den fra meg. Plutselig er det noen som kauker hallo. Hallo. Enda en gang. Til meg tydeligvis. Noen tror jeg er hipster. Jeg snur meg. En fyr vifter med brillene og spør om de er mine. Oh, lord. Hvorfor var ikke du her igår, tenker jeg. Hvorfor er jeg på akkurat samme stedet som da jeg plukket opp vottene mine igår og hvorfor skal du iscenesette det som burde ha skjedd meg igår? Jeg knipser fortuna på halebeinet og myser mot ham. Nei, sier jeg. De er ikke det. Men takk for at du gjorde meg oppmerksom på det! sier jeg og skjønner at det kanskje kunne høres ironisk ut, men håper han er en av disse som ikke tar folk i verste mening. Slik som meg selv.


I don't mean to sound bitter, cold, or cruel, but I am, so that's how it comes out. Bill Hicks & Myself.

(og ja, jeg har begynt å smake på dadler, jeg vet ikke om jeg liker dem, men blodsukkeret mitt gjør)