shit sherlock, det er jul.

1. Nei, det er ikke det. Ikke enda.
2. Ikke begynn a'.

Jeg har bestemt meg for å feire jul i Bødalen når den tid kommer. Jeg drar altså hjem julaften. Ikkeno' hokuspokus, ingen o' gledelige jul-forventninger i åndeløs spenning spredt over flere dager der jeg like gjerne kunne gjort noe fornuftig men ender opp med å stirre i veggen til den spartansk pynta leiligheten til fattern.

Det virkelig store er heller 31 desember.

Dagen etter kvelden med de alltidstore forventningene om en absolutt knallers kveld som skal forbigå den forrige i antall grader vellykkethet er herved boikotta for første gang. Eller. Ikke første gang, jeg prøvde i fjor også, men fikk beskjed av fetteren min om at jeg ville bli avskrevet familiepapirene om jeg ikke dukka opp på nyttårsaftenen han hadde stelt istand. Det var hyggelig nok det. Poenget var vel helst at jeg nok en gang ikke kom meg i det feststemte humor hvor partyhatten fant sin naturlige plass og det store hurra'et over at året plutselig ble et nytt år uteble. I mindre eller større grad.

Jeg vil ikke ha det. Finner meg ikke i det. Trenger ikke: Ødsle bort ei eneste tanke på hvor jeg skal befinne meg (jeg klarer aldri å bestemme meg) hva jeg skal ha på meg (kvinneproblemene når meg hvert eneste år, det slår aldri feil, underbevisstheten min er fôra opp på reklamebransjens glorete plakater og tilbuds"aviser" i gmailboksen min) hvordan jeg kommer meg hjem (alltid et problem, alltid - særlig når man bor midt i et ingenting hvor ikke engang bussen går en helt vanlig søndag) Så jeg drar tilbake til Bø for å sove på nyttårsaften og jobbe 01.01.2011: Servere alkoholmarinerte nyttårsfestuser frokostpølsa si og colaen for fyllesjuka (ta en ekstra for kun 10,- mer!) Låne ut dvd'er, helst de dårlige komediene først, det slår aldri feil - jeg tror ikke det finnes mange nyttårsfestuser som gidder å bruke huet på tung dramatikk eller ultravoldelig action. Antageligvis kommer det småbarnsforeldre òg: De som fylte handlevogna den 23, 24, 27, 30 og 31 desember bare for å forsikre seg om at alt var på plass i de traurige hellidagstimene og plutselig kommer på at "faen ass, det var den fordømte hælvettes halvliter'n med melk jeg skulle kjøpt for sikkerhetsskyld da..." kun er å finne midt i Bøgata den frosne, første morgenen i 2011. Og da skal jeg stå der, gjøre så godt jeg kan, godte meg over alle pengene jeg tjener fordi dagen er rød - like rød som t-skjorta jeg skal ha på meg, holde huet over vann fordi jeg tenker på at morgendagen sikkert blir like intens og at tida går fort og om jeg ikke tar helt feil; så er folk lettere å spøke med når de er i julenyttårsmodus.

Jeg trenger penga for å fikse ei tann. Konkurransen er ikke så stor blant tannlegene her i Bø. Konkurransen i valget mellom å våkne halvklein, stedsforvirra, deprimert og savne sin egen seng kontra å bare bekymre seg for hvor lang steketida på Litagobollene egentlig er, finner jeg like ustyrtelig morsom som kommentarene jeg får på hvor jeg skal feire nyttårsaften hen.

Nei, jeg er ikke ensom. Jeg er glad i meg sjøl.