karmacoma

Massive Attack, drømmebølger gjennom kroppen, elektrorytmikk ned til fotbladene og tærne som formelig svømmer rundt på ullsålene i bootsa, eller kanskje er det lårene som svømte mest, skjelver, svaier fra side til side uten å få noe direkte grep om å stramme seg på de rette stedene mens jeg går. Ett steg, to steg, stoppe opp, stoppe skjelvingene. Ødelandfaktor over landskapet. Mitt vakre vintervidunderland ble ødelagt av kaskader med isbitregn igår kveld. Brunsvarte trær mot grå himmel. Suge tak i lufta for å nå været. Fabrikkpipas røyk blir giftig istedenfor å gi kul effekt til fotoplanene jeg hadde. Skulle jeg tippe i dag? Nei. Ør. Piperenser, tenker jeg. Piperenserfrynsete lår. Bare stå litt. Ikke tippe. Marsipanhvaler på Narvesen. Smeltesteg over gressletta, gress med våt snø, så jævlig vår. Absolutt ikke forberedt. Det eneste jeg vil er å hylle vinteren med de påståtte depresjonene, ligge under dyna med de skumle japaninspirerte figurene på med høyrehånda i en diger pose med e-stoffer og tenke at dette livet er over før jeg veit ordet av det, og jaggu klarte jeg ikke å pakke meg sjøl inn i ugjennomtrengelig folie hvor påvirkninger utenfra ikke kunne berøre meg og jeg bare lå der og lot advarsler og ramaskrik være hverdag. Ikke ble jeg feit av det heller.

Folie. Som gjør at alle kan se, kanskje ta på - sånn at fingeren kjenner igjen den rare følelsen av å ta på bløt plast, møte ei hinne, og bak der, smiler jeg faktisk. Det kunne jeg si. Det skal jeg si om noen lurer. Men folk lurer ikke på sånt. De hviler med hodet mot ruta i bilene som lekker eksos, noen går med handleposene klaskende mot låra, andre leser Allers mens de venter på noen ved inngangen til senteret, de gamle damene fra menigheten pakker sammen lotteribordet sitt og Meny oversvømmes av storhandlende lørdagsmennesker som ikke lurer, de veit hva de skal. Hva skal jeg. Marsipanhvaler. Tilbud på Hvalpletter. Feil sort. Rød pose med miksa hvalsjokolader i ei hylla foran nesa. Happy Joy Joy (piperenserfrynsete lår blir til piperenserfrynsete hjerteklaffklapping) Innholdsfortegnelse i Hvalmikspose: bla, bla, bla, stivelse (hvetestivelse) NEI. Marsipanhvalene mine. Ikke tippe. Ikke marsipanhvaler (kåret til den beste marsipanen ifølge et eller annet blad eller hva det nå var - evnen til å hisse seg opp over tapte gleder ebber ut, gjennom lårene, jeg blir syk, svak, svimmel, neida, bare svimmel)

Smeltesteg mot butikkfliser mot frysedisken. Føles fortsatt rart å ikke kunne ta et ferskt et fra det bugnende utvalget i brødseksjonen hvor alle berlinerfristelsene, pepperkakeboksene og kakemennene står utstilt. Avskyr kakemenn. Liker når hvertfall én av dem er ødelagt i de gjennomsiktige posene. Helst en arm. Armløse kakemenn er sjarmløse. Brødet mitt. Kaldt mellom fingra og påminner om at jeg bare kan fortsette ett steg, to steg, flersteg forbi og mot kassa fordi det er alt. Surregår, knuffer borti tre stykker på veien. Hva skjer da. Se dere for. Ikke tippe. Ikke marsipanhval. Ikke brød som gir etter når du moser tommelen inn i det for å ikke miste det i bakken når noen kommer borti skulderen din.

Blipp, blipp, blipp. Mannen foran meg er ingen gentleman. Jeg legger meg demonstrativt over det svarte båndet, tyner den lange ryggstrekkeren for det den er verdt og legger opp en vareskillet med Menylogo på. Han snur seg. Jeg skulle ønske han en dag ikke ville finne tennene sine i et eggeglass med cola. Sixpack. Ikke på magen. I handlevogna. Blipp, blipp, blipp. Kassagutten overdriver alle bevegelser. Så innmari overentusiastisk, kunstnerisk, han skulle hatt pensel, ikke en pakke leverpostei. Så homo. Oi. Unaturlig smale fingre, velstelte negler, et overdådig smykke med to (forlovelses?)ringer som anheng. Rart ansikt. Funnyface. Smilet om munnen hans glir liksom fra side til side i takt med bevegelsen fra da han plukker opp varen, sveiper den over laseren og sender den videre til pakkestasjonen. Blikkontakt med kunden. Godt jobba. Han er ingen gentleman. Ikke tippe. Ingen marsipanhval. Ikke ferskt brød. Men meg: avskyelig i min form der låra fortsatt oppfører meg som stravinskyjenter etter femten glass champagne, arma nesten ikke gidder å mobilisere en muskel for å leite frem lommeboka (det kunne jeg gjort for lenge siden, han er ingen gentleman-mannen hadde masse varer) og jeg ikke veit om jeg smiler eller prøver hardt. Jeg kalte'n homo. Han trenger ikke være det. Og så da. Liksom. Pose? NEI. Jo. Jeg må ha det. Jeg skal la den klaske langs det ene låret mens jeg halter med det andre beinet hjemover.

Jeg vil ikke ha sympatti. Massive Attack gjorde ikke annet for meg enn å være valium.