Jeg er svimmel, utmattet etter en sjutimers dag på Mix med ørskefornemmelser, rekordmange stornys, løsnese og skallebank. Jeg har sett Dragetreneren (den første blant førti filmer jeg har sett den siste tida som faktisk var helt fenomenal og forvisser meg om at jeg er mer barnslig, skrullete og fantasilandsøkende enn satt og ferdig med overentusiastisk begeistring for animasjonsfilm) og har ingenting å gjøre. Jeg sjekka til og med tv-programmet på nettet? Det blir en sekundtikkende kveld. Bænkers. Så, som vanlig, for å fylle dette vakuumet i livet mitt satte jeg meg ned med blank innleggside på bloggen min og tenkte jeg skulle ramse opp ei liste med nyttårsforsetter, men det får jeg ta etterpå, nå er jeg mest opptatt av å halvsetningsforme en juleferiesak.
Togturen på julaften formiddag var en turistborsjyre verdig - glittersnødekka skog, nedsunkne hytter, skogdyrspor langs banen (vekket dårlige vibber hos meg) blå, rosa, grønne og pastellgrå skyer på lysblå himmel. Man kunne ta på kulda, den skar en i ansiktet når en gikk av toget, jeg observerte nemlig hvordan mange julereisende grøsset litt idet de trådte ut i været. Men de bare smilte av det, det var som om de sa, det er jul, ingenting kan tynge meg nå- hvorpå jeg ble skeptisk, lurte på om mange av dem hadde med seg angstdempende medikamenter eller om de bar på store forventninger om familien deres endelig har innsett at det ikke går an å bare invitere noen; den sære, bokormtørre onkelen må også få være med, og den røykrynka tanta med snowjoggers må også få sitte ved middagsbordet selv om alt hun kan snakke om er hvor mye kulere bingo er enn livet generelt. Og ingen sov på toget, folk spiste klementiner fra nisteposene sine - de sparte det søte til slutt, klemte gaveposene ekstra godt sammen mellom knærne, var særdeles flinke med hverandre og smilte med tåpelige smil ut til ingentinget ved vindustrutene.
Gravstedsbesøket som har blitt obligatorisk, med andre år på samvittigheten, var en liten nedtur. Det kriblet av mennesker på kirkegården. Sånne julaftenssørgere, de er her bare én gang i året, hvor er de sånn ellers liksom, sier jeg. Pappa kremter. Jeg griner selvsagt etter å ha sett pappa børste bort en haug med kaldsnø og høstløvet under ved gravstøtta. Jeg blir nedstirra av en liten gutt minuttet etterpå. Frekke, uerfarne og heldige lille mann. Vi går oppover mot bilen igjen. Det er ikke dagen for "de fem minuttene" som trengs, det er helt feil å befinne seg der på julaften; folk går med bobledresskledde mynder, julegaveposer, nyttårsfakler til gravlys og digre pelskåper med glorete festantrekk under. Pappa og jeg er ikke der. Vi gremmes av folks utilslørte frekkhet da et umake par kjører bilen sin inn på kirkegården, tenner seg en røyk mens de fortsatt sitter i den, mannen bestemmer seg for å tenne på en fakkel, åpner døra, skritter ut - nesten kaster fakkelen på gravsteinen som ligner et mosegrodd svaberg og så kjører de igjen mens motoren lager drittspor i snøen og folk kikker. Pappa og jeg surmuler i lukta av eksos, julekranser og lightergass.
Julaftenskvelden ble formet med flittige farmorhender. Den absolutt grelle juleduken med dompapfugler på ligger som vanlig på bordet og viser plutselig, etter disneytimen på dansk; and, karamelliserte kartofler (tyttebærsyltetøyet jeg perverterer ribbestykket mitt med) maizanajevnet, fettrik andesaus og lyden av rødvinsklunking etterfølges av høytidelige nikk om god jul - og så så var det overstået, nu går vi til den! fra bestefar. Jeg tror iallefall han sa det. Han sier alltid sånt. Og det er ikke maten han mener. Alle har kledd seg fint - jeg også, for en gangs skyld. Ingen dessert i år har pappa bestemt, altså mere plass til nougatmarcipansandwich og flere drikkbare kalorier til fahr. Vi begir oss ut på en langsom vandring gjennom bitene og veien til rutinen ved juletrerota med urovekkende mange hardmyke pakker er egentlig ganske kort når alt kommer til alt.
Farmor åpnet to ganske rektangulære, harde og flate gaver sånn ca likt og gråt (som vanlig) når hun åpnet dem og fikk se at det var et bilde av oss hver, søstern og jeg. Pus ville være med på feiringa og lekte med gavebånd mens jeg pakket opp gaven som hun hadde "kjøpt" til meg. En en elefantrefleks. Faktisk en ballerinaelefantrefleks. Rosa. Veldig omtenksomt, jeg ble veldig glad, følte meg som en niåring igjen. Shaktimatten var også på plass: Nå kan jeg ligge på gulvet med pigger i ryggen, ansiktet, på rumpa eller magen. Vice versa. Julaften varte ca tre timer. Resten av tida var vi bare oss. Uten magemål, begrensninger i samtaleemner og evner forbi det fornuftige når det kom til sofaakrobatikk:
Første juledag var som vanlig preget av en litt nummen, gammeldags stillhet. Jeg fikk følelsen av at jeg var litt kristen og rastløsheten, den uutalte ordren om å ta det med helligdagskvelende og knusende ro ble ikke etterfulgt; alle vil, men ikke alle får det til, spesielt ikke jeg. Det endte med en spenstig gåtur i skogen "min" som plutselig var fylt med skiduster som foraktet meg intenst (selv om jeg gjorde mitt beste for å gå så langt inn til siden som mulig - bortsett fra dette bildet da, her slutter faktisk skisporene litt nedi hugget, det går bratt nedover og enda brattere oppover)
.. og det var vel på denne turen at basillene bestemte seg for å myldre kroppen min. Jeg husker nemlig at jeg lukka øynene før jeg tok dette bildet og tenkte fantastisk, det kan vel ikke bli bedre?
Andre juledag var bare manisk, i rette forstand. Intervallspising, internettlefling, rare, stykkvise samtaler fordi man var for mett og sløv til å holde fokus, tv-støy og sitronfromasj formet dagen og kvelden, den siste kvelden før besteforeldrene mine måtte pakke sakene sine og dra sin vei morgenen etter... Lang historie kort: alltid litt rart at de drar, selv om de alltid drar og jeg sitter igjen med følelsen av at jeg kunne vært mer tilstede.
Så dro folk på jobb og jeg satt i stua med en av-og på psykotisk katt. I påfølgende én og en halv dag tok kroppen min seg god tid til å bli rimelig seig og sur, så da jeg satte meg på toget til Bø var jeg allerede utmattet; jeg hadde jo tross alt måttet løfte en eierløs, steintung koffert som stod på setet mitt. Til informasjon: alle sov på toget. Juleglansbildet har allerede mista glitteret sitt og folk er tilbake i gi-faen-land. Ikke engang billettøren gadd å løfte et øyebryn da hun stemplet billetten min (de ber da alltid om studentbevis!?)
Og da kom jeg til å tenke på at jeg aldri kommer aldri til å glemme togførerens tale over speakeren på vei til Drammen
"Øøøøh... Ja, da har vi fått fikset problemet som dere kanskje ser - vi beveger oss, oog ... det er strålende vær ute i dag, perfekt julevær... som dere kanskje ser (her kjører vi inn i en tunnel, han tier litt som om han kan redde inn øyeblikket der vi skal se ut av vinduet og tenker "javisst, javisst", dette skjer dog ikke, tunnelen er lengre enn som så) Øøøøøh...håper dere får en trivelig reise og en god jul. Takk"
Håper det er han som skal lede meg mot lyset en dag (for ja, formen er ille, så ille at nyttårsforsettene kommer i morgen)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar