takknemlighetstanker.

Det var visst ikke meninga at jeg skulle få være trist i dag likevel.

Mammasavn. Jula 2008. 23 desember. Jeg husker jeg vi hadde familieselskap og mamma ble veldig rar, måtte trekke seg tilbake og samle seg mens vi satt ved bordet og spiste. Jeg husker jeg syntes det var merkelig, reiste meg fra bordet, gikk bort til henne og strøk henne over håret, kjente på pannen hennes. Hun var veldig varm.  Du har sikkert kommet i overgangsalderen, sa jeg, hun smilte trist og så vi lo av det. Ingen av oss visste at det var kreften som hadde begynt å vise seg så smått.

Og dette kom jeg til å tenke på i dag; at jula ifjor var hektisk, rotete, et lite pliktløp bare for å redde pappa, lillesøster og meg selv fra å kjenne på savnet, den nye tilværelsen uten henne. Vi satte oss i bilen, kjørte ned til Danmark og jeg husker at jeg ikke duppa av et eneste øyeblikk fordi jeg var redd fordi pappa var sliten og kanskje mistet fokus. Satte på musikk. Seilte gjennom landskapet og landet i farmors lune leilighet. Jula var raskt overstått, godt gjennomtrukket av varme og gode intensjoner, vi kunne ikke fått en bedre første jul.

Lillesøster. Jeg vet at jeg er tidvis er en kynisk idiot. Hver gang du har sagt at du gruer seg til jul har jeg sagt at det ikke er det jeg savner mest, eller det jeg forbinder mamma mest med og at jeg tror det vil gå helt greit. Det er en halvsannhet.

Jeg har aldri vært så opphengt i jula og staffasjen rundt det, men det har begynt å sige inn at familiesymbiosen er avhengig av at alt er greit om ikke jula plutselig skal bli rammet inn av brente kanter. Vi gjør vårt beste. Et lite øyeblikk kunne det se ut som om det bare ble oss tre i år - for første gang litt bekymra for hvordan det kom til å bli i år. Den lille familien våres har ikke råd til å bli enda mindre enn det den er i utganspunktet. Og jeg er så heldig at jeg har to besteforeldre som er såpass friske og fulle av pågangsmot at de begynte reisa hit én dag før tida så de kom seg hit i tide og ikke ble stanset av den påståtte vinterstormen i Sverige. De er hjemme hos oss nå. Jeg er her. I morgen er jeg også hjemme.

Likevel blir jeg lei meg når jeg tenker på det (Og jeg tenker ikke på alle triste skjebner hele tida, for dem er det nok av, det er ikke snakk om å drukne seg selv i tristsaker og ting man aldri får gjort noe med, spesielt ikke når høytidsdagene melder seg, da blir alt så mye tyngre)

Jeg blir lei meg når jeg tenker på det og jeg kjenner til et tilfelle som er i samme siuasjonen nå som jeg var i for nøyaktig to år siden. Alle mine opplevelser og minner våkner til live, selv om jeg ikke vil det fordi det føles så egoistisk, så unødvendig. Men de kan ikke kontrolleres; før jeg legger meg hører jeg hjerterytmen røre sammen alt i kroppen min, sannsynligvis fordi jeg kjenner ekstra godt etter. Jeg tenker på mamma, på henne, på oss, på alt jeg ikke får gjort noe med - ting som er grunnleggende deprimerende og trist, prøver å gjøre opp for det ved å ordne sammen noen velmente ord for å få det til å lage mening, selv om det ikke gjør det og gjør det - på samme tid.

Og denne følelsen hang godt i etter at jeg hadde gått gjennom dem en gang til. Prøvde å skrive noen tankelinjer til hun som ikke har det så greit akkurat nå og ble litt revet med. En utmattende følelse av sjelelig uttømming. Jeg måtte gå ut en tur. Kaste søppel eller noe, bare trekke litt frisk luft så jeg ikke trengte å ta med et arsenal paracet for å reparere gråtefjes og hodepine på jobb. Jeg klarer alltid å bevege meg fra et sted til et annet psykisk om jeg gjør noe fysisk - bare jeg vil det nok.

Heldigvis sjekka jeg posten også.

Av og til treffer sånne små tilfeldigheter deg når du egentlig har overgitt deg til det faktum at du bare må la ting passere i sitt tempo, at ubehaget må få lov til å bli så lenge det gidder og så står du der plutselig med noe som gjør om på alt. De små, store tinga.

I det ene øyeblikket er jeg altså full av mammasavn og antijulete emofølelser og i det andre øyeblikket holder jeg en distingvert bærplukker i hendene og skrattler. Det går opp for meg at jeg er skjenket en håndfull spesielle mennesker som - selv om vi ikke alltid møtes eller alle tanker og oppmerksomhet dreier seg i deres retning konstant, så er de der, de som klarer å løfte ansiktet fra hvileposisjon i halsgropa til å reise seg over og forbi; opp.

Fra en som trodde han måtte ha dårlig samvittighet for noe jeg aldri selv har skjønt meg på - jeg har aldri følt at noe har manglet. Du reddet denne dagen, tusen hjertelig takk.

Det er så godt å tenke på.