frasemakeri?

Noen kan trikset; kaste det ut fra munnhulen som et sjeldent safirbelagt smykke, la det slynges mykt ut i lufta og kveile seg rundt halsen din, betydningsfullt, opphøyd og rikt, sirlig sammensatte setningsledd og ordsmedkunst i sin rette forstand har nettopp nådd deg; du står der fremfor et menneske som nettopp har løftet deg opp fra det flislagte gulvet med sine eksossnøvåte flekker, reist ansiktet ditt fra det ullne skjerfetsom ikke tålte maskinvasken du ga det etter at det ble døpt i øl, tatt vekk litt av vekta fra de loddtunge vinterstøvlene som gjør hellinger til seriøs intervalltrening etter en lang dag - og bretter tankekartet ditt sammen i et vennlig smil, ber deg om å la det ligge et lite øyeblikk, for det er deg de snakker til, ja - deg, de gjør deg til sentrum for oppmerksomhet, ikke med komplimenter, nødvendigvis, de klarer det ved at de gjør den ekstra innsatsen for å få deg til å være komfortabel, tre litt ut av den tyngende vinterkåpa di, det gråmelerte skallet ditt som glir gjennom timene med hverdagslivets selveliminerende forsiktiget, får deg til å fremstå som lett - og du har lyst til å ta til ordet, ikke fordi det kreves av deg, men fordi du oppmuntres til å ta imot safirene og slipe dem enda litt til, finpusse emaljen rundt steinene som for å vise at du virkelig setter pris på det.

"Ja, det er godt å høre at jeg ikke er alene om å se sånn på det"

og selv om det ikke er noe som vil bli husket gjennom tidene, disse ordene dine og selv om det mest sannsynlig  er gjenkjennelsesfaktoren, arven du nettopp åpnet armene for og hang rundt din egen hals, valgte å la glitre, gjenskinne, vurderer du ikke muligheten over at det ikke var personen ovenfor deg som kunne trikset, men deg selv fordi du ønsket det så sterkt, før du avsluttet samtalen der det var minst naturlig, bare for å høyne verdien til neste gang.