happy go lucky

Slanketiltak, røykekutt, treningsboom og andre ytterligheter hugges i stein i disse dager - jeg har alltid ment at nyttårsforsett er ganske latterlig.

Det finnes ikke mye logikk i å pirke på alle sine feil etter en stressende, kostholdssprengende og psykisk utfordrende måned i livsstilsregimet. De aller fleste vet jo at en måned med normal livsstil vil få en tilbake i det normale sporet og hvorfor kommer man til konklusjonen av at det ikke var godt nok når man kunne leve det i nesten et år før man står der igjen - med vannete kropp, hangovertryne og medisterpølsa hengende nedenfor navlen er det jo klart man finner de dypeste kurvene på samvittighetsskalaen.

Jeg prøvde å google tradisjonen for nyttårsforsett, riktigere skrevet; opphavet. Det fant jeg ikke. Men wikipedia konkluderer med følgende

"Nyttårsforsetter er kjent for ikke å vare så lenge man egentlig har hatt til intensjon."

Hamra med meisel. Det er så herlig sant. Det er så inderlig urovekkende at man orker å stå å juge for seg sjøl når kompisen din spør deg det obligatoriske spørsmålet om du har noen nyttårsforsetter, du drar litt på det og slenger fra deg en halvgjennomtenkt/tygd tanke og trekker litt på skuldra av hele opplegget, deg sjøl og selvdisiplinen din.

Jeg har konkludert med at vi rett og slett er sadomasochister alle sammen og må gå vekk fra de typiske nyttårsforsettene, det er en grunn til at de er en klisjé, det er en grunn til at det finnes så mange der ute som ikke klarer å gjennomføre dem. De er rett og slett ikke tilrettelagt for en hvermansen.

• slutte å røyke
• begynne å trene
• spise sunnere

Okei. Så du røyker, du har sofaræv og elsker frityrolje. Hvordan i helgoland skal du klare å gjøre alt på én gang? Når du slutter å røyke får du abstinenser, helt uten unntak; du blir gretten, stressa, får flimmerhårshoste, kunne kvalt hvert eneste menneske som røyker rundt deg, du får lyst til å erstatte pinnen med noe annet å putte i kjeften.

Mat. Du nekter deg selv ditt livs lys, det som holder deg gående i hverdagen, drivstoffet ditt, kosestunden din, de elskede kaloriene du unner deg selv fordi du har vært flink og ingen andre gidder å klappe deg på skulderen for det så du lar en maryland cookie gjøre det istedenfor. Plutselig sitter du og patter på en uskrella gulrot (ernæringsekspertene sier at vitaminene sitter i skallet!) og håper den snart vil begynne å dampe rosa candyfloss mens depresjonen sniker seg på.

Trening. En smilende instruktør tar deg imot med åpne armer mens du ser hva som egentlig skjuler seg bak øya hans/hennes. Tanken om pengene dine. Alle de tusen kronene de tjener de første månedene av det nye året, det er alltid slik, krisesituasjonsprega mennesker kaster frivillig fra seg tusenlappene uten tanke for hva de begir seg ut på: standardoppsett på tre treningsøkter i uka, alle øvelser er på apparater som ikke er tilpasset individet men gjennomsnittet og som før eller siden vil gi en treningsskade eller to - hvertfall ikke øke fremgang og garantert bli utilstrekkelig etter en stund. Instruktørene vil presse på deg rådyre P.T timer og du sier er ja, ja, ja, mens du tenker på alle de billige januarsalgklærne du skal kjøpe på G-Sport for å se fresh ut på trening. De fleste kjøper plagg som er en størrelse for liten for å kunne passe inn i dem før sommeren kommer. Målet ligger nemlig der; i den synlige forandringen.

Skit samma om du er ulykkelig, forvirra, redd og usikker på om du klarer å gjennomføre noe av det. Det er jo et nyttårsforsett.

Hva med å tone ned forventningssirkuset noen hakk, kanskje røske tak i alt det lugubre som hviler på innsida som garantert er en av de største årsakene til at du ikke er fornøyd med deg selv og livssituasjonen din. Jeg er overbevist om at de ytre ting er forankret i følelsesmessige, psykiske underliggenheter, du kan ikke bygge lego om du ikke har klossene.

Pappaen min føyer seg litt under klisjeen men samtidig ikke.

"Jeg skal begynne å trene igjen og drikke masse vin!"

Selvinnsikt kalles det.

Jeg skal ikke skryte på meg å ha så forferdelig mye selvinnsikt, men jeg har noen forsett jeg også.

En. Trene riktig. (jeg er ferdig med utmattelsesprosjekter, jeg skal bli stor og sterk, ikke skral og stusselig) Målet? Bare å ha et mål i seg selv og det fant jeg på da jeg satt i bilen på vei hjem til jul. Målet er å gjennomføre halvmaraton til sommeren/høsten. Jeg skal være Hulken i løpetights.

To. Ha som forsett å ikke slutte å snuse eller spise vanvittige mengder sjokolade. Det er urealistisk. Jeg liker det.

Tre. Konfrontere meg med det faktum at jeg ikke lenger kan drikke øl og whisky og slutte å gnåle om det. (jeg skal fortsette å klage, men bare inni meg)

Fire. Bytte ut stress og jag med noen økter på shaktimatta mi. Jeg har prøvd allerede, det funker. Antistress delight.

Fem. Være mer i harmoni og balanse med meg sjøl.

Det siste punktet burde være det første, det gjelder iallefall for alle punktene. Jeg vet jeg trenger å gjøre noe fyisk for å få den naturlige lykkerusen, men jeg skal ikke være junkie, kanskje la andre folk slippe til så de kan bidra med sitt. Snusinga og sjokolade er ting som gjør meg harmonisk, nikotin og sukker makes me whole. Øldrikkinga gjorde meg harmonisk før men jeg er like harmonisk uten, kanskje mer. Stresset og jaget er selvpåført i aller høyeste grad, det er ingenting å lure på; smekk på fingra, Sab, slutt å lure deg selv til å tro at det er noe som haster - du har jo tross alt ett semester igjen med hippiestudiet ditt.

Dæven, jeg er så glad det ikke er jeg som skal sitte i mørket med treningstightsen rundt halsen mens jeg krampetrekker på en forbudt sigg og fiser brokkoli.