fra hosteskaftet til mine venner

Selskapsmiddag, stearinbelysninga som gjør alle penere - akevitten som gjør alle enda smukkere, musikken, samtalene, vennefjesa, sigarføringa, det etterlengta nyttårskysset, eller; iallefall de mange, hutreharde klemmene som skulle møtt meg med få sekunders mellomrom etter 00:00 skjer ikke i år.

I don't mind.

Det kunne vært verre. Jeg kunne vært alene uten å ha noen der ute som ikke tenkte på meg. Pappa. Jeg er glad i deg.

Så da har jeg vel renska bort enhver mistanke om at en sjukdomsprega nyttårsaften tilbragt i all sin stillhet og alene på et studenthjem på toppen av Bø er urimelig kjipt for en som er halvveis til førtiåtte. Det er ikke det. Jeg har nemlig kommet i kontakt med meg selv på flere måter.

Jeg har et talent for å få meg nye venner, enten de er mennesker eller har skall:

 (etter litt inspirasjon fra C. Fælla, selvsagt - dette er tross alt en videreføring av leflinga med Guris klementiner)

Jeg har fått bekreftet at jeg kan ta vare på meg sjøl:

 Jeg kan også drikke en helvettes masse vin selv om jeg er sjuk!

(neida, det er bare granateplejuice)

Jeg har innsett at neste gang vil bli en bedre gang og at jeg fortsatt rocker med mine trelags ullogbomullssokker under pleddet, mellom teslurkene og paracetgnaflinga.

Så rock on, godt nytt år når den tid kommer og så ses vi sikkert. Kanskje. En gang. Om jeg ikke lager meg noen nye venner da.

Fra hun som ser ca sånn ut på en god dag. 

 Eller sånn når Jan Thomas har vært på besøk:

Jeg kan forresten garantere en mer litterær kvalitet på bloggen over nyåret. Jeg må bare bli fresk først.