uskadd.

når jeg ligger i mitt eget ansiktsvann og gnir meg utover stoff, støv og sene timer, tenker jeg over hva som skulle til for å få deg over på andre siden. jeg tror ikke på alle konsekvensene det har fått, bare at det som har hendt betyr nok til at det ikke skulle gjøre noe om det fikk konsekvenser.

det er ensomhet å vandre over kroppen med fingrene for å kjenne etter om jeg er hul. et sted der magen kryper inn mot navelen og muskelen hever fingeren et hakk, vet jeg at du også har hatt fingrene dine. jeg tenker på alle som har vært der før deg og hvordan du døyvet alle skremmende tanker jeg har tenkt for og om de som ikke gjorde meg rett. ikke at det nødvendigvis er din fortjeneste, kanskje tror jeg det bare fordi jeg tillater deg det. og jeg vet ikke om det er fordi du burde få lov til det, om du har min tillit eller om det er fordi jeg er utålmodig. noe må det være. lakenskrekk. det er ikke noe tid i det jeg gjør lenger, det eneste som hjelper meg er å ikke tenke fremover. av og til klarer jeg å se for meg at du er som alle andre og at det alltid skal være sånn med meg og at det ikke skal være noen annen. samtidig sletter jeg alle begreper som kan få meg til å analysere min egenhet og det er månen mot sola selv om sola står bak. jeg klarer ikke bestemme meg for om det burde være alarm på klokka, jeg er stort sett våken om det ikke er dag. det skjer forresten alltid at jeg klarer å sove uten å våkne med deg bortsett fra når det er morgen.