Av og til hender det at jeg tror jeg er satt til verden som forsøksperson for sosialantropologiske undersøkelser eller at jeg er under et digert forstørrelsesglass og til stadighet blir pirket på av en sadistisk pinsett. Men det er jo klart; bare når jeg synes ufornuftig mye synd på meg selv, og de få gangene jeg virkelig har følt meg urettferdig behandlet av verden finner legevitenskapen (etter noe som kan telles i måneder som går over i år) at joa', det var jo faktisk noe i det jeg følte, mente eller sa.
Jeg er kanskje ikke et unikt tilfelle sånn sett, men for meg oppleves det iallefall slik at man skal være ganske kvikk og rask, samt drive med litt nærmere undersøkelser og lette selvdiagnostiseringer av psyke/fysikk via internett, andre folk og bøker før man kan troppe opp på et legekontor og si hva man tror kan være galt.
Anywho; i påsken fikk jeg påvist cøliaki gjennom blodprøve. Så i dag dro jeg hit:
- endelig, fikk jeg time til gastroskopi. Altså, tid til at en gjennomsiktig legemann med røde render rundt øynene skulle be meg legge med sidelengs på en blåkledd benk, åpne kjeften og få satt inn en slags trakt, før han skulle få lov til å dytte en lang, ål-lignende sak med lys i enden ned i mitt indre.
En kortklipt, rødhåret, norskdansk-talende sykesøsterdame sa at jeg kunne holde henne i armen før han begynte å dytte den ned. Selvsagt nektet jeg og lot det stå til. Jeg kan se for meg hvordan jeg så ut; lettere sammenkrøket med hyppige brekningskast i kroppen mens jeg grynta, svælja og pustet for harde livet og tårene trilla ukontrollert (ren refleks selvsagt) mens lysålen snek seg lenger og lenger ned til den liksom traff magesekken før den snek seg litt videre og kilte meg på innsida av buken. Det varte kanskje fem minutter hvor danskedamen førte en blå ledningsak med en liten tarmbitplukker inn i lysålen, og i de siste 2,5 klarte jeg å slappe av såpass at jeg registrerte at jeg hadde sikla enormt mye på den digre smekka hun hadde lagt under hodet mitt.
Jeg kan ikke påstå at dette var en opplevelse jeg varmt anbefaler alle andre. Men det var såpass underlig, sært og malplassert at jeg gjerne gjør det en gang til. Altså neste år når jeg skal inn til kontroll. Jeg skal være minst like bråkjekk da.
Legen sa forøvrig at jeg var et "1 av 10" menneskene hvor det var veldig tydelig at mine kjære små tarmtotter jobba aggressivt imot meg og at en tarmbiopsi med ganske stor sannsynlighet ville være positiv.
Så kom det da noe godt ut av det også.
Jeg har som regel rett, det kan forsvare mine smått nevrotiske anelser som av og til dukker opp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar