tilhørighet.

ettersom setningene blir kortere og sies uten naturlige pauser, punktum eller komma, bare stillestående, høythengende avslutninger som til din store fortvilelse, leder til uavbrutte linjeskift, uhøflig høye tankeavsnitt, sagt med et fortsettelse følger så du ikke slipper til - jeg har mere jeg vil si deg, mye mer å si deg så jeg slutter å snakke når jeg har det aller siste igjen, og du puster tyngre, så tungt at du treffer den lave skurrelyden som kan høres gjennom telefonlinja når to ikke snakker sammen, bare fyller rørene med en vissthet om den andres tilstedeværelse og vi begynner å telle treprikker i furutaket mens vi er farlig nær ved å trykke på den røde telefonknappen på displayet fordi vi begge vet at vi hører den samme støyen bak håpet om at den andre vil ta det første ordet igjen men at det som kan komme til å bli sagt vil begynne med luft, nølende, kalvbeinte bokstaver og en strupe i lavt men vidt stemmespenn. vi vet begge at de første ordene burde gi mening fordi det kunne brutt linjeforstyrrelsene og brakt oss inn på den effektive praten. vi vet begge at ingen av oss klarer det. jeg har sagt for mye. om å ha miste noe (liksom ubetydelig) mens du satt på vent.