du ser det ikke før det er slutt, flekkene på bordet - små avtrykk som blir selvlysende etterhvert som du ser dem vokse frem. i hodet ditt ringer du rundt dem som om de var åsteder, verner om dem med plastikktynne gjerder og pensler hvitmaling rundt dem så de ligner bittesmå døde episoder. det skjedde noe her, og der, overalt, ikke gå der, ikke se for lenge på det; det var kun naturlige årsaker til at det skjedde; idet presset ble fjernet fra dem mistet de livet og legemet gikk i oppløsning, nesten som om de alltid skulle ha blitt holdt nede og skjult for å overleve, ligger atomene fortsatt i avtrykkene, kapslet inn i en svakt synlig hinne som for andre er ubetydelig,
- akkurat som man kan gå og plutselig falle om eller forsvinne, vil ingen kunne vite den siste bekymringsløse tanken du tenkte mens jeg ventet på deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar