(om den egentlige følelsen av mangel på) tilhørighet.

Det er så fælt;

Mine familiemedlemmers forskjellige forutsetninger for å kunne vedlikeholde og ivareta noe som befinner seg 100 mil unna har desverre vært fraværende, forståelig nok, men det fratar også meg muligheten til å kunne holde det i hevd, kreere noe minneskapende nytt av det minneverdige gamle, foredle historier gjennom opplevelser og nye blekkskrevne avsnitt i den gamle, messingbelagte boka og å en gang kunne se for meg den unge familien, kanskje mitt eget bidrag med nye tilkommere, forent på den litt skjeve hyttetrappa og det som betyr noe for meg;

- ikke innlagt vann, induksjonstopper, 52" flatskjerm-tv og søndagsåpne Kiwibutikker. 

Jeg er ung men allerede for gammel til å kunne gjøre noe med det, ordet er gitt en annen og jeg føler jeg har mistet noe jeg føler jeg egentlig var forpliktet til å ivareta; dette lille stykket med jord og sammensnekrede treverk som kanskje kunne ha gitt meg et takknemlig og tidspreget gjenferdssus av familie, arv og tradisjon. 

Men en en sentimental og likevel affeksjonsverdig tanke slår meg;  ett sted må alt begynne, og jeg kan få til alt om jeg bare vil. Det er bare så synd at et av de virkelig stille og ekte steder jeg vet om skal gjøres ugjenkjennelig og fremmed av en fremmed.