kjære kommandant frø.

: med dine håndleddstynne bevegelser blir du så gjennomsiktig mot de lerretsspente ansiktene som snakker til deg. jeg skulle så gjerne ha forstørret deg gjennom coctailglasset, gjort deg bittergrønn og avlangsrund og slik at boblene ble voksende utposninger på den dusgrå silkekjolen din - som monsteratributter, små rottehoder ut av magen din som kunne gnage seg gjennom svartdressene og slipshalsene, spise dem opp - helt umerkelig, smerteløst og stille, akkurat slik jeg ser smilet ditt stivner mellom hvert tankestopp der snakker ihjel ordene før de finner veien ut. du kan ikke kotyme. du kan ikke sofistikert. den skjøre, beinskjeve skikkelsen din går igjen i dine kjedelige kunstverk; de billedskjønne ukritiske fornyelsene av  pop-art, ikke engang fargevalget er særlig gjennomtenkt. det åpenbare i ordstrømmen din forteller at du aldri har klart å formulere en eneste gjennomtenkt setning, mest fordi du aldri trodde du ville komme så langt som til glitrende haimunner og nesegrever med lommebokstjukke brystlommer som ser deg før dine verker. jeg ser deg lille frø(ken) jeg ser deg lille frø, og jeg er så stolt. i den latterlige kjolen din er du så mye større enn spillet for galleriet; men om du ikke klarer å gestikuleringspardanse deg gjennom denne pinlige jomfrufødselen klarer du aldri å legge deg naken for å sove - uten å se nye kunstnere du skal etterligne, farger du hater og uttrykk du finner for vulgære før du når ditt klimaks. (og kan stå her sammen med meg og være en sosial palett hvor alt blandes sammen til et sentrum av svart)