hva med livet og sånt, da?

Si det. Det har ikke sagt seg selv i de siste årene.

Det er ganske lett, og derfor helt umulig, å se seg selv nøyaktig slik man var før man ble den man er i dag. Jeg vil nesten ikke prøve å gå tilbake i tid engang - for å definere hvor langt jeg har kommet fra et bestemt utgangspunkt, eller finne ut av hva det er jeg har beveget meg ifra for så å kunne bestemme i hvilken grad det har vært positivt eller negativt. Eller for å kunne beregne hvor lang tid det vil ta før jeg kanskje har gjort nettopp det samme; gått gjennom tider uten å kjenne forandringene utenom de gangene når man føler seg forandret. 

[Når noen forteller deg det. 

Du plutselig kommer på det fordi du ser noen som kunne lignet en du du kjente før.

En lukt vekker en sommer fra flere års dvale. 

Du kjenner du savner noe ubestemmelig.

Kroppen blir eldre.

Du forandrer mening om noe du var helhjertet overbevist om.

Stygge ting blir vakre og omvendt.

Bilder som ikke lyver.]

//Utenomtingene er i stadig forandring, de tingene som er en naturlig del av den konstante bevegelsen i å være et menneske. 

Innenfratingene som kan være begge deler, statiske- dynamiske, 

noen dør ut. 

Men det finnes de bestandige tingene.//

Jeg tror ikke jeg gjør stort annet i dag enn det jeg gjorde før. Jeg er fortsatt to dinglende ben over et rekkverk, selv om rekkverket ikke er den samme - og slik kan jeg dra det ut i det uendelige. Jeg. Er. Uforanderlig. Egentlig. Med evne til å være forandret. I andres øyne.

 

men jeg har slutta å røyke.