killing the blues

og så ligger du der og lurer på om moren din noen gang har turt å fortelle sine hverdager til noen andre enn dere, for i større samlinger er hun stille;

når hun ivrig forteller om lunsjbordjentene og deres ubrukelige ektemenns elskere etter jobb - får hun ungpikeblikket, smilende og mysende vender hun det mot vinduet som om det skulle gi henne et vakkert lys i tillegg. hun vet at faren din aldri svarer, han lager lyder som om han var en rumlende sementblander i stresslessen med refleksjoner av svette wrestlere i øya og at han ikke rører en ansiktsmuskel med mindre det trekker opp til uvær utenfor;

når det av og til gjør det sitter som regel søsteren din med en telefon i øret, snakker ofte med slang om vold og om ekstremsport i aksepterte former og tyggisfraser mens hun slikker seg i munnviken og restene etter forrige natts besøk. hun gir glatt faen i den litt rare, ordrike, billigblues-femtitallslåta moren din liksom lirer av seg når hun snakker på stuegulvet

- og du hører at hun egentlig snakker om solskinn, sjel og sykdommer og om hvordan alt skal ordne seg en eller annen gang for oss alle om vi bare bryr oss nok om hverandre. 

når faren din er i skyene og søsteren din av og til klarer å holde kjeft om det, er det som om alt det som har skjedd skjer på nytt for moren din og hun snakker ustanselig om det som befinner seg utenfor, utenfor vinduet.

det slår deg at broren din alltid har gått i ett med regnet.