substitutes are powerless on their own

Når jeg begynte dette innlegget satt jeg beklageligvis og hørte på at en felefjott (Aleksander Rybak) snakket om effekten av mangelen på kjærlighet på et sjeleblotterprogram (Dorthe Skappel-show) og at en farmendeltaker hadde skrudd av følelsene sine under sitt opphold på farmen (-et ganske klattmalt og dårlig bilde på at hun er en av disse mekaniske menneskene som bare kan skru av og på seg selv for å vinne penger og har visse innstillinger for følelser som ofte krever en brukermanual som bare finnes på kaudervelsk) og hadde store problemer med å vekke dem til live igjen da hun kom hjem til kjæresten.

Det meste trengte seg på som en lite ønsket sinnssykdom og jeg merket de fekale brekningene snike seg på - det var nemlig ikke dette jeg trengte i synsfeltet eller som synkende knivblad mot skrivenervene mine, de er ytterst allergiske for denslags ytre påvirkning. Av og til skjønner jeg virkelig ikke hvorfor folk har tv i stua, og heller ikke meg selv som ikke flyttet legemet mitt fra stolen og et annet sted der de livsfarlige stråletrynene med sine skremmende strålefraser ikke kunne nå meg.

Det ga nemlig ganske vassen grunning til blogginnlegget jeg skulle skrive som slettes ikke skulle være gjennomsyret av kjærlighetssøkende felefetisjister, herskerinner eller brunt smuss på tastaturet, nei - det skulle faktisk inneholde både billedrike innsleng, noen humoristiske anekdoter og ikke minst en snerten avslutning for å tvinge frem et smil. Jeg følte faktisk en genuin interesse for å oppsummere mine siste dagers virksomheter her i verden. Mye fordi de har gjort noe med meg. 

Klisjevennlig nok.

Mange av mine fjasbokvenner har oppdatert sine statuser med både savne/kjærlighet/og ensomhetserklæringer, og jeg kan - med hånden mot både bryst og kraveben (de er så nært beslektet at det er umulig å ikke berøre dem begge med mine lange fingre) si at jeg ikke føler det samme behovet å bre meg ut på den måten - det er så breialt og harry, men det slår meg likevel hvor lite selektiv jeg har blitt med mine smilefjes, gode ord og positive vibber over eteren. Ikke ubegrunnet sefføgli', for det finnes alltid en grunn til at jeg gjør som jeg gjør og den er som regel usagt og treffer bare de som virkelig vet hvem jeg er - og derfor er det desto mer merkelig at jeg ikke begrenser enkelte meg selv enkelte ganger, for det veier nesten alltid tyngre for meg å skrive det enn hva det krever av en leser å løfte det og ta det til seg. 

Give and take? Take it all.

Velvel. Jeg skal kanskje ikke klage over at jeg har kommet til et nytt nivå hvor jeg berører mine egne intimgrenser på flere måter - jeg er da ikke så følelsesmessig frigid at jeg ikke egentlig er full av både fjortistendenser og sentimentale fortapelsesøyeblikk hvor jeg tillegger alt rundt meg en slags blur-effekt og jeg kan lene meg tilbake i vegger av mykt skum uansett om jeg går på veien, sitter eller bare står og ser opp mot det morgengrå - der hvor fuglene ikke flyr men hviler. Jeg kan til og med finne på å gjøre dette i øyeblikk hvor det snør som bare faen og øynene har fire lag tiltrengt søvn utenpå øyelokkene, bussen nesten freser bort nesetippen min idet den svinger inn busslomma og jeg må halte meg inn mellom bussetene med alle disse tingene; trivielle gjentagelser av rutiner som jeg virkelig har utviklet et ambivalent forhold til det siste året. 

De siste månedene. De siste ukene. Dagene.

Jeg er glad for at jeg er her, i bevegelse for noen, stillestående og avventende for meg selv. Jeg er nok ikke et mekanisk menneske likevel, selv om jeg godt kunne kjenne meg igjen i machomåten å gjøre ting på hos denne forferdelige farmendeltakeren er jeg ikke halvveis til kynismens tredje palleplass. Og jeg når heldigvis ikke Rybak til de tusen løse strengene hans når det gjelder å føle seg mislykket i å oppleve noe ektefølt. 

For det har jeg.

Når jeg tenker over det raser det over av tingene jeg egentlig skulle ha begynt innlegget mitt med for å få den rette flyten - jeg er ikke alltid lett å skulle følge, men i og med at jeg ikke har noen avslutning på det innlegget jeg egentlig skulle ha skrevet enda må jeg la det hvile litt på innsiden så jeg kan spise meg feit på opplevelsen av å være ganske mør. Jeg burde avslutte nå, jeg burde det, for jeg merker jeg nærmer meg fjellskrenter og selvransakelsesklipper og selv om det kanskje ikke akkurat kan skade en å ta noen lidelsesturer med seg sjøl (for de normale; noe som foregår på innsiden og ikke krever utnyttelse av andre mennesker annet enn det de selv vil tilføye, dette gjør de da enkelt ved sin tilstedeværelse og åpner med dette for et velkjent fenomen av nye dimensjoner - en til tider ekstremt sanselige opplevelsene) kan det gjøre en ganske så skrullete og avsondret.

Spørsmålet roper: Er jeg blitt gal enda?

Nei, svarer fjellet, du må klatre litt høyere først.

 

- og facebook finnes fortsatt.