om jeg kunne skulle jeg ha gjort det oftere, men jeg er redd det er ganske, om ikke helt umulig å kunne gjøre det lenger; for om jeg hadde fortsatt hadde jeg blitt sinnssyk, kanskje ikke bare det - men kanskje litt myk i tillegg, og om det hadde skjedd er risikoen stor for at veien tilbake til fabrikksinnstillingene hadde vært ubehagelig lang og vanskelig, de myke trår varsomt og jeg har ikke tid til sånt, jeg må fortsette å gjøre som jeg alltid har gjort - for selv om jeg har blitt avbrutt av disse tingene jeg gjerne skulle ha fortsatt med, så har jeg iallefall opprettholdt et visst tempo (veldig ofte fordi det har skremt meg som faen og det har vært lettere å ta igjen det tapte fordi jeg da har brukt både viskelæret, delete-funksjonen og mentalmantraet "det jeg ikke ser har ikke skjedd") som igjen har fått meg til å føle at det som har skjedd hittil har vært ganske fint - egentlig, mye fordi det har vært sånne pauser som ikke bare er din skyld ene og alene, faktisk har det ofte skjedd at du ikke har vært deg bevisst, denne påvirkingen og effekten, og det har nok litt med min evne som menneske; å kunne trekke større sammenhenger ut av intet (en forbannelse, egentlig, virkelig) som har fulgt etter sånne pauser. pauser der du snur deg mot meg, for sånne pauser er pauser nok.
det hender jeg drømmer at du snur deg mot meg
sier ting som at; det er ikke en drøm
det har bare tatt litt lang tid
og jeg skjønner at jeg er gal.
for jeg puster ikke lenger når jeg tenker at jeg har blitt litt mykere i skrittene rundt deg.
evig redd for å gå glipp av en pause.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar