solsnu og 9 måneder

Jeg tror jeg skal kalle det høytid, for ordet "jul" har allerede makset ut kvota i år; likevel har den fått meg til å leve på høygir de siste dagene, mentalt, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg gruer meg til dagen jeg kanskje befinner meg i høytidskrigen med familie på hodet. Gosh. Uansett, det som skulle vært gjort blir ikke gjort og det som skulle ha skjedd skjer ikke, for nå er kroppen i symbiose med stueteppet, flimmer fra skjermen og slurker med vann fra flasketut. Med andre ord, min eksistens er redusert til lavnivået og det føles bra.

(Bortsett fra at jeg plutselig innså at det er "Dance your ass off" som spreller på skjermen, det vekket noen rykninger i oppgitthetsmuskelen. Svitsj)

Ellers burde det nevnes at kaldere vinter er det lenge siden jeg har følt på, selvom, det finnes mange fine settinger man gjerne kan fryse litt i. Som i avskjeder hvor en klem skjermer for et vindgufs, perronglufta banker numne følelser ut av panna idet du stiger ut av toget, når det knirker som isopor under føttene, snø blir glitter og lett å sparke opp, eller rett og slett vinter som er nødvendig for å rive en tilbake til virkeligheten etter å ha forsvunnet i et vakuum av tristhet.

I dag er det 9 måneder siden, akkurat. Skjerfet ditt er hvitt og henger rundt halsen min, dekker frostnese og munn. Det går opp for meg hvorfor det finnes så mange triste mennesker med ett par sko i gangen og tomme tallerkener på julaften, og hvor lite som skal til for å gi en høytidsansikter en blek teint. Men også at det er desto større grunn til å ikke gjøre annet enn å pirke i avgrunnsmørker og dra med seg noen grå striper hjem. Vanskelig å gjøre annet, sola har vært langt unna i dag og overlevelsesinstinket legger seg i bakteppet. Vi fikk iallfall tent lys, og fra bakkeperspektiv kom jeg veldig nær deg, når jeg reiste meg opp lå kransen, gravlysene og gjenskinnet i kobberplaten for meg som et vakkert syn. Fikla litt på mobilen etterpå. Et bilde av deg med suss på kinnet fra pappa. Godeminner.