should have remembered this

Jeg føler meg slitt, en gammel en som helst burde sovet helt til alle knuter hadde sluppet taket. Kanskje våknet, tilstedeværende, klar, med pilspissen fremovervendt istedenfor motsatt vei. Det er så mange som oppsummerer sitt totusenogni med klisjeslitte ord, bilder og mimretanker, og jeg innser at det er selve livet. Jeg vil gjøre akkurat det samme og blir trist over at det fortsatt er løse tråder i arkivet mitt. Husker bruddstykker av året, fine ting - allerhelst. Tempoet har vært en grådig ganger, tider har løpt fra meg, og selv om jeg sitter med en anelse om at jeg har gjort det beste ut av det, jeg tror det, og det er med vemod at jeg snart skal til å ta tak i et nytt år. Ikke fordi tallet forandrer seg og at alt kanskje blir grusomt, men fordi jeg vet det vil bli like opplevelsesrikt som dette. Jeg driver meg selv frem. Dette året har faktisk kun bidratt med én ting. Et aspekt av meg har vanskelig for å slippe taket; på det som betyr noe for meg. Jeg vet hva jeg skal, hva jeg må, og jeg lar det som hindrer meg siles ut mellom fingrene som tørr sommersand. Det forgjengelige og alt som er her og nå, er ikke det det var for et halvt sekund siden.