anestetikum

fra brennende uro  

av bibelske dimensjoner

til velplasserte konkrete 

preposisjoner, beveger du deg

rundt, igjennom, forbi 

den lille glipa i hjertedøra mi

smetter du innom 

fantomsmerta som jeg trodde

bare var min

inntil du minna meg på 

at den også er din

og at det ikke trenger å 

være så svært,

lærer meg at kroppen og huet

også fungerer sammen 

- frakobla og nært 

så vi alltid kan klare 

å holde hverandre kjært 

selv når sevja tyter ut

av ryggmargstammen

og jeg ikke klarer 

å ta meg sammen 

(furua mi ❤️). 

bi litt (ei høyst nødvendig skriveøvelse om mammasavn)

i nekrologen stod det 

at du var;

elska i livet

elska i døden

og at; 

evig for deg 

skinner morgenrøden

men hva hjelper vel det meg?

for det ække det samma

å jakte etter varmen

i ei soloppgang, mamma

det ække det samma

som da jeg var liten

og du hadde meg på armen

nei, det ække det samma

det har aldri den fargen

det ække det samma

og det kan aldri være det

for å være elska i livet

ække det samma 

som det å være elska i døden, mamma 

men jeg får ikke gjort noe med det nå

det er jo sånn det som regel må gå

- du skjønner det ikke før det er for seint

og selv da, sitter det gjerne litt løst

denne hinna av savn mens vi fortsetter livet, 

sprø som sand og tynn som sivet

vi peller'n av oss 

og kan gå i flere år før vi forstår

at den følelsen du får 

når du trår i nysnøen 

alene i ei lyktekledd gate

i et helt nytt år, 

at det ikke ensomheten

men det forlatte barnet i deg som slår -

vil lage hull i ruta

vil hjem til seg selv

men kommer aldri frem

uansett hvor mange skritt det går

og sånt kan man jo velge å grine av

eller kaste en ball på - helst i mål

eller på bikkja - auda 

(som jeg gjorde), 

og vi begge fikk litt vondt av 

hvor lite og hvor mye treffsikker 

jeg, barnet og ballen var 

så jeg lagde et menneske av snø

(du er jo fortsatt død), mamma.

siste reis

du er et flyvende teppe

og jeg har lagt med ned

rulla meg inn i deg 

så fast, og så hardt, at

jeg nesten ikke

får puste

og du bærer meg over 

sahariske ørkener og himalayiske fjell

slanger meg rundt snødekte

tinder, snor meg gjennom

sprekker og breer og regnskogtrær

med Mowgliske lijaner, 

sklir meg ned i 

gjennom undersjøiske ganger, 

spretter meg inn i askeskyene

av aktive vulkaner, snur meg opp-ned

over havets voldsomme

bølger så hårtuppene

blir våte, og teppet ditt trekker

til seg fukt og blir våtere idet 

du ruller meg inn på rød løper

i et blitzende regn

av små svarte flekker

på netthinna 

har du kveila 

meg rundt en hel verden

på null komma svisj

lempa meg ned 

på jorda

med ei dampende pute over hodet

for å være snill