bi litt (ei høyst nødvendig skriveøvelse om mammasavn)

i nekrologen stod det 

at du var;

elska i livet

elska i døden

og at; 

evig for deg 

skinner morgenrøden

men hva hjelper vel det meg?

for det ække det samma

å jakte etter varmen

i ei soloppgang, mamma

det ække det samma

som da jeg var liten

og du hadde meg på armen

nei, det ække det samma

det har aldri den fargen

det ække det samma

og det kan aldri være det

for å være elska i livet

ække det samma 

som det å være elska i døden, mamma 

men jeg får ikke gjort noe med det nå

det er jo sånn det som regel må gå

- du skjønner det ikke før det er for seint

og selv da, sitter det gjerne litt løst

denne hinna av savn i det som liv, vi peller'n av oss 

og kan gå i flere år før vi forstår

at den følelsen du får 

når du trår i nysnøen - alene i ei lyktekledd gate

i et helt nytt år, da er det det ikke ensomheten

men det forlatte barnet i deg som slår -

vil lage hull i ruta, vil hjem til seg selv, men kommer aldri frem

uansett hvor mange skritt det går

og sånt kan man jo velge å grine av

eller kaste en ball på - helst i mål da,

eller på bikkja - au'a

(som jeg gjorde), 

og vi fikk begge litt vondt av 

hvor lite og hvor mye treffsikker 

jeg, barnet og ballen var

så jeg lagde en av snø

(du er jo fortsatt død), mamma.