Gjennom lukta av nylagt bark og kveldslunka beis snuter bikkja rundt i blomstergresset og finner brune små snegler. En og annen edderkopp og arbeidsmaur krysser gata i jakt etter et vertshus og hundepotene enser ikke at de går på rød mann. Husa her har alt på stell. Eller - det er jo alltid én. Og denne ene har latt flomlyset stå på for å vise den uferdige garasjen sin til hele nabolaget - et rotete høl i starten av den sommerlige prydgata. Jeg svinger nedover veien etter hølet - stopper opp, og lytter om dovne labber følger etter. Hører mine egne, med bittesmå sko - men på høylys dag, innmari trøtte etter noen timer på stranda. Og der er jeg. Og der er du, blikket går fra frosk til fugl i det du løfter meg opp og bærer meg hjem. Men her er jeg. Joggebuksa er ikke 100% klam lenger. Kanskje nærmere 82, selv om vannskorpa ligger klin stille på ei arrete strand og venter på et fiskesprett som fortsatt ikke spretter mer enn 2. Reduserer til 80% ved å søke nærmere båtene. Både smatter og susser etter søppelhunden som støvsuger stranda for vannmelonskorper og småblaut Mariekjeks. Han nekter å bli med ut på brygga. Alt som er i bevegelse med unntak av mat og egen kropp er farlig. Og dette har den lært seg i en menneskealder av 64 år. Noe så teit. Men vi går vel alle baklengs etter hvert, på en eller annen måte.
Lukta av salt sjø finnes ikke lenger, bare stram og småsøt eim av brent og størkna tang. Båtene dupper og jeg duver mot kanten av brygga. Om noen hadde dytta meg nå, hadde telefonen vært det siste som røk ned. Cummulus skummulus lyser opp Oslofjorden som ligger der brakk og døende og bruker sine siste krefter på å si, hei du din vakre jævel, jeg er grunnen til at du er her! Og jeg er her også. Og der er du. Og det er nå jeg skal ta bildet jeg etter hvert skal sende til deg, og si noe pretensiøst som: Sjekk fargene - det ser ut som stjernetåke! Eller enda verre: som Lagoon nebula. For no' piss.
Gjennom lukta av vått gress og kjøligere luftmasser går bikkja og jeg hjem. Bestemmer meg for å gå i hans tempo, gir meg over til gammalmannsgangen med henda i kryss over hverandre og ned flanken. Himmelen bak huset gløder som om jeg får en jævlig varm velkomst når jeg går inn porten. Tempoet justeres enda mer ned. Jeg er på - hva da, 60% kanskje? Det hostes i en hage. ABBA synger "Money, money, money" - med et nivå som ville vært helt ok lavt til fest å være, men som får godt trøkk i et ekkokammer av hvinende teenybops som har lånt sommerhytta til muttern og fattern. For en gangs skyld er jeg egentlig enig med dem. Om vi kan synge sangen om ei kvinne istedenfor. I et lite øyeblikk helt i starten av denne turen følte jeg meg alene. Der løy jeg for meg sjøl. For her går jeg. Og der er du. Det er alltid én. I rike kvinners verden, er jeg fattig som faen. Og jeg elsker det.
