Ramblin' lovin'

Jeg veit ikke hvorfor det koster meg så mye - jeg veit jeg hadde tjent så mye mer på å bare gi slipp. Uansett hvor mye jeg prøver, så klarer jeg ikke slite vekk denne fortærende greia hvor kroppen min går i frys, selv om jeg kjenner at alt du vil er at jeg skal ha det bra og hvile. 

Jeg har alltid vært sterk, rakrygga og aldri bøyd av for en utfordring. Lyst til å slå? Slå hardere da, vel. Stygg i kjeften? Kjør på. Skriking? Helt til du ikke gidder mer. Stillhet? Jeg klarer det også, selv om det er vanskelig. 

Det er altså ikke så mye det som har skjedd, men det som har skjedd uten at jeg var klar over det. Og de eneste gangene jeg ikke klarer å forsvare meg selv, er når jeg sover. 

-

Jeg tror jeg har mer sorg igjen i meg enn jeg har vært klar over sjøl. Det kjenner jeg nå. Som et mykt knyttneveslag i den bløteste delen av magen. Slaget som ikke treffer med en gang, men som beveger seg mot kroppen som et bombenedslag og treffer så hudoverflaten så fettet skjelver i saktefilm - neven som glir dypere og dypere inn i kjøttet, treffer brysthulen, snidder hjertet og sklir under lungene til neven endelig når ryggraden hvor den til slutt møter motstand og deretter vrir knokene rundt og rundt på ryggvirvlene- gir meg en sugen slomo-prolaps som jeg skal slite med lenge. Og elske hvert øyeblikk av, selvfølgelig. 

Noen ganger skulle jeg gjerne sett at sorgen traff meg raskere, så jeg kunne vært deilig forfjamsa og kanskje litt skrekkslagen også. Men jeg ække det. Jeg tar det lugn, er nesten litt psykopatisk avslappa på denne sakteborende sorgfølelsen som - la oss være ærlige, bor i alle mennesker, men den tar bolig i oss på ulike tidspunkt i livet, og det er derfor ikke alle veit hva man snakker om når man velger seg sånne store ord, og man derfor fremstår som teit. 

Jeg veit heldigvis hva den handler om, og hvorfor den er her. Den har vært hos meg i mange år, helt siden jeg var liten og lærte meg hva den handlet om. Sorgen velger som regel å banke på døra hos meg, og jeg slipper den som regel lydig inn. Sånn har det alltid vært når noe fint dukker opp. Jeg har jo selvsagt en ryggmargsrefleks som ber meg slå tilbake, et slags fornuftig instinkt (uten at instinkter egentlig er fornuftige, så dette må være noe tillært), men jeg lar jeg være. Tanken om ryggmargsrefleksens effekt får ofte lov til være en gjest, men det er sorgen som får lov til å ligge på sofaen sammen med meg. Og sånn ligger jeg da, og holder varmt rundt sorgen som en av disse naive taperne som aldri fikk nok av å tro eller håpe. 

Så jeg vil gjerne at du prøver å lese meg igjen, og at du bytter ut ordet sorg med noe annet. 

-

xoxo