Colaen er kald - faktisk uvanlig kald. Kjøleskapet er egentlig et ganske dårlig kjøleskap, burde blitt bytta ut. Som så mye annet her. Men jeg smaker colaen selv om den nesten er slushy, og det bryter med normalen. Sansene er ikke bedøva, som sist jeg satt her. Du står på en stol og leker elektriker foran meg. Jeg gjør mitt beste for å holde kjeft og ikke spørre om hva den videre planen er. Sist vi gjorde det, endte jeg opp med å grine fordi du er en idiot. Kroppen spenner seg så det kniper i hofta, og jeg kjenner hvor jævlig vond den stolen egentlig er å sitte på. Jeg har så lyst til å be deg dra til helvete og lurer på om hofta hadde vært mindre vond om det ikke hadde vært for deg. Jeg sitter sånn og titter ut av vinduet.
I et lite øyeblikk flyter det plutselig en strøm av informasjon ut av meg.
Jeg mater deg med oppdateringer om jobbsøking, bekymringene jeg har for hva som skjer hvis huset ikke blir solgt, og så et litt bittert utsagn om at jeg føler at alle drar ifra meg (ikke som i "alene", men som i "fremover"), og at jeg har det dårlig med å bli pusha inn i en ny hverdag som ikke er bra for meg, men tvingende nødvendig fordi verden funker som den gjør.
Ikke si sånn a', er svaret ditt - blir det ikke solgt, er du nesten nødt til å gifte deg med meg.
I et lite øyeblikk endevender jeg hele stua og krøller sammen stueteppet og former det som et sugerør. Jeg heller colaen ned i gapet på deg, så det bobler til du spyr - du også.
Stuebordet har blitt 2 meter bredere og 4 meter lengre.
Kanskje like greit. For den avstanden redda deg i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar