denne ustanselige gressklippinga. dette nitidige arbeidet med å holde en plen fra å overgro, bli for høyt til at det kan fjernes med maskin, vokse viltert og gjøre plass for dyra som endelig tør bevege seg i gresset når kamuflasjen stikker høyere, og stråene som strekker seg opp fra halshogd posisjon og blotter nye blomster- sånne halvfrekke varianter som regnes for å være en trivielle vekster, ei blemme i premienabolagets overfladiske øye, vekster man finner i ei grøft, ikke en av slagsen som trenger kjærlighet, berøring, vanning, beskjæring ogsåvidere; jo høyere gress, jo frekkere natur. den  som beveger seg nærmere inngangspartiet, stikker følehorna innenfor døra- hallo? edderkoppen som lager tråd mellom tv'en og stuebordet, limtrådene mot overarmen. vepsen som surrer rundt middagsgrytene på kjøkkenet og fuglene som spiser opp ripsen før du rekker å plukke skåla full, gressløken fungerer som trær for billedyr.

naboen starter gressklipperen fra 1981 akkurat idet armen min har sovnet under vekten av hodet som har kokt såpass i sola at jeg snart hadde søvnkollapset uten å ville det selv. akkurat det jeg ville. skamløs og forstyrrende spytting fra motoren, metallbladene på undersida som flekker ei grein og kapper noen hardføre vekster så det høres. naboen selv lager ikke så mye lyd, er bare gjenstand for lyden i seg selv og dytter den forover. jeg blir forbanna. hvem vil vel ha blomster og dyr man kan stole på.

"Reaksjonen kan deles inn i to deler, lysreaksjonen og mørkereaksjonen. Lysreaksjonen er avhengig av lys, mens mørkereaksjonen kan foregå i fravær av lys"

Jeg mener;

Det er for lenge siden jeg har latt bokstavene tale for meg. Jeg har vært alt for verbal. Jeg har nesten slutta å formulere meg skriftlig og alt annet har blitt babbel. Det siste året har jeg hatt stadig vanskeligere for å konsentrere meg og jeg har lenge lurt på hva det skyldes, jeg har tråkka rundt, fortvilt og forbannet, hekta den ene unnskyldningen på den andre og unngått temaet fordi jeg føler meg så ferdig med det, men så har det seg slik at jeg fortsatt ikke er overmenneske og kan styre kropp og hode i samme retning. Det blir som med dolmiosaus. Når du er ferdig med maten og skal vaske opp, blir oppvaskbørsten tomatfarget av tilsetningsstoffener og konserveringsmidler. Reservebørste er nå anskaffet etter gjentatte episoder med rødoransje børstetupper. Nå slipper jeg å ha en (u)rein, misfarget oppvaskbørste, og tomatfargen på reservebørsta forsvinner etter ørten grovvasker, så problemet er løst frem til den er blitt så stygg av alle grovvaskene samlet at den må skiftes ut. 9,90 på europris- billig for alle hverdagene den har gjennomlevd.

Siden 2009 (- og kanskje før dét til og med, jeg nevner kort: rusmiddelpreget hverdag og forhold som ble mer og mer møkkete, seinskadene som fulgte og det som skjedde da jeg var som mest nedkjørt og uforberedt) har det bare gått nedover. Livet er livet; det har vært vanskeligere og lettere i perioder som hos alle andre, men jeg har aldri tillat meg å dvele ved det faktum at en sorgreaksjon som ikke har fått leve fullt ut, setter seg. Den er limt til innsiden min som et fettlag som tillater alt annet grums jeg opplever og putter i meg til å feste seg som de mikroskopiske partiklene det er - i stadig voksende klaser. Jeg er ikke i stand til å bryte det ned med viljen, langt mindre med en energifattig kropp, det virker som den kriselagrer alt fordi den er redd den ikke kan gjenkjenne noe annet som næring. Og i senere tid har jeg opplevd at jeg ikke får puste. Det er trangt i brystet og selv om blodet raser gjennom kroppen og utvider blodårene så de stikker ut fra huden på både armer, mage og føtter, jobber hjertet som om det har sunket ned i buken og magen knyter seg til lungene. Jeg får ikke luft og hjernen fylles med karbondioksid. Jeg kunne like gjerne stått med leppene rundt ræva på ei gressmett ku. Det føles som angst uten at jeg kan si at jeg har kjent det noen gang. Innsiden er smurt med oppsparte og ervervede emosjonelle konflikter, de er tilsatt delvis herdede tanker og siden jeg tillegger blodet, tapet og sorgen min lik farge, føler jeg meg seig og uspiselig som ihjelsprøyta tomatskinn når jeg serverer det innerste av meg selv. Derfor gjør jeg det så sjelden. Og inni er jeg bløt og full av frø- trykker du på meg tyter jeg ut til alle kanter. Jeg forebygger ikke, jeg er kreft.

Tomater var forbudt i tidlig på nittenhundretallet. Den katolske kirke mente tomater påvirket unge slik at de ble promiskuøse. Det var også generelt bred skepis til tomater da tomatene med sin illevarslende farge ble mistenkt for å være giftige. I senere tid har de blitt kalt pommes d'amour. Fine franskmenn. Kjærlighetsepler. Jeg ler litt av det, det hele bunner ut i kjærlighet. For mat. For hverdag. For mamma. For meg. Likevel føler jeg at den behandler meg stygt, kjærligheten altså.

- men en dag jeg er tøff nok skal jeg grovvaske meg selv for jeg må slutte å bruke meg selv til alt.

Fotosyntetiser meg. Jeg klarer det ikke aleine.