circadine now.

forts. følger fra forrige: Det var en adrenalinpenn. Jeg våkna til live igjen da den ble satt i brystet på meg og jeg skjønte at jeg hadde vært en stuntkvinne på et filmsett.

Men.

Ny drøm i natt som var mye mer spennende. 

Jeg ble overfalt.

Eller, BergenEirik, HaugesundEirik og PorsgrunnAndré og jeg havna i en slags absurd banal krangel om et eller annet og mens vi stod og fekta med sverd og øvde på å "nestentreffe" hverandre. Med andre ord, vi leikefekta og lo og det var ikke meninga at noen skulle dø. Plutselig snek det seg inn en spøkelseskladd inn i fekterkretsen fra sida. Jeg så ham komme inn døra, en skygge, utstyrt med sverd og fekteferdigheter langt utover våre egne. BergenEirik ble stukket med kårde i brystet (aner ikke hvor den kom fra, men det var stilig å se på - som i saktefilm) og klamret seg til trappa mens han så ganske overraska ut. HaugesundEirik ble stukket litt i foten og hinket hjem til seg selv. PorsgrunnAndré ble også stukket. Jeg så ikke hvor, men han lå og kava på gulvet i en blodpøl og smilte så fint da han titta opp på meg som får å signalisere at alt var okei, det var ikke så farlig - før jeg i neste øyeblikk ser skrekken bre seg i øya hans, kjenner kulda til spøkelseskladden i ryggen og plutselig får sverdeggen sniddet over hodet. Det gjør ikke vondt, men det etterlater et bredt hakk i skallen - på tvers, nesten som hodet mitt var et egg og noen prøvde å fjerne plomma uten å ødelegge den (du skjærer egget på langs med kniven, sant) med sakte bevegelse. Faktisk nesten som å skrelle et sjokoladepapiret av en troika, for jeg kunne se at det røde kjøttet mitt kom til syne. Gelé.

Uansett, kuttet var altså i ferd med å skjære seg rundt hele trynet mitt fordi spøkelseskladden fortsatte med sniddet, men jeg snudde meg mot ham for å sette inn et motstøt - noe som ikke fungerte så veldig bra, det resulterte i at jeg ble skåret nedover halsen og helt ut på tuppen av den ene skulderen. En fin rød linje. Bare noen lettere skrapsår, nesten ikke blod, men jeg merka at såret i skallen var ganske djupt etterhvert som jeg hadde beveget og anstrenget meg. Det pumpa og banka heftig der oppe - men ikke i blod, en seig, gjennomsiktig væske tøt ut fra den digre sprekken i hodet mitt og jeg løftet hånda opp til hodet for å kjenne på konsistensen: Antibac. Spritlukt. Ikke rart jeg plutselig fikk seriøs hodepine. 

Det endte med at jeg prøvde å ringe 113 mange ganger, synet mitt ble litt tåkete og tastene på min Nokia E52 var som vanlig vanskelige å få "tast" på. Men jeg greide det til slutt. Da damen på sentralen tok telefonen begynte jeg å få problemer med å formulere meg, orda glapp, jeg seilte frem og tilbake i rommet mens jeg gnei antibacguffe fra skallen mellom fingrene og prøvde å forklare hva som var skjedd, gled frem og tilbake på blodsølet på gulvet og klarte ikke å holde tilbake frykten for at huden og kjøttet på hodet mitt plutselig skulle dele seg og at jeg kom til å se ut som kraniet på et sjørøverflagg. Hun fatta ikke et ord. Jeg snakka som en dritafull femåring - men heldigvis, takkgudskjelov, klarte de å spore adressen til samtalen og kom kjørende med blålysa på.

Istedenfor å ta meg med (eller noen av de andre for den saks skyld) til sykehuset satte vi oss ned og så på tv. Tror det var Skippy vi så på, jeg var ikke helt med, for jeg var opptatt av å tylle innpå paracet for hodepinen min mens jeg satt på fanget til en av ambulansesjåførene som strøk meg på ryggen for å trøste meg.

Spøkelseskladden satt i stolen ved siden av.