sab-i-dag-morges

antageligvis begynner jeg å bli gal

- rundt 04:30 var jeg lysvåken og høre krangleskjærene kakke hverandre sønder utenfor vinduet. tenkte det er jo ikke unormalt, de dumme fuglene klarer jo ikke forstå at den ene må vike for den andre. eller kanskje er det trangt mellom de fine territoriene laget av blokk og betong? byfugler på bygda. det har vært sånn i flere dager, de finner ikke ut av det og ikke jeg heller. mest skulle jeg ønske jeg hadde hjerte til å skyte dem, for snart er det dem eller insomnia. 

når jeg lå der fikk jeg tid til å kjenne etter på et par ting. som tilgjengelighet, tung dyne og at føttene mine er skikkelig rastløse. de liksom går selv om jeg ligger nede - de når heldigvis aldri langt, nettopp fordi jeg ligger nede. føttene mine bare padler avgårde på lakenet. rart jeg ikke har brennmerker på anklene. og jeg tenkte på mobiltelefonen som heretter skal være skikkelig avskrudd når jeg sover. det er nok den dumme delen av meg som ikke husker å skru av lyden eller vibrasjonen på den når jeg skal sove. jeg kjenner mange natteravner. at jeg ikke har lært? men den var iallefall taus. jeg òg. ikke fuglene. de øvde seg på skjæremålets svar på ninjaskrik og terrorbrøl. dyna var lummerklam rundt kroppen, derfor tullet jeg den ekstra godt rundt ansiktet. så sikkert innmari dumt ut - et lite sammenpresset ansikt inni i en dyne og pute og madrass. men det hjalp faktisk på ørevondten fra igår når jeg våknet fordi jeg sovnet sånn. noen timer etter. men jeg sovnet ikke med en gang, jeg svevde liksom litt mellom megsjøl, avstanden til fuglefaenskapet og lysten til å sjekke om jeg hadde fått noen ny mail (for det kan jeg på mobiltelefonen - jævla nerd) og det å virkelig måtte få noen timer til i bevisstløs tilstand. 

men så skjedde det noe rart.

plustelig kom det høye togtutelyder gjennom dalen. det prella seg gjennom dyna jeg hadde pakket ørene inn i og stakk meg i den døsige delen av hjernen så jeg skvatt skikkelig til; hæ? hva? det går da ikke noe jævla tog her forbi? det kom en togtutelyd til. hva i helv ...

men jeg gadd ikke reise meg. for hva kunne jeg vel se? skog. (bak betongen og naboblokka) om jeg var litt heldig, kanskje noen morgensolglimt. ikke noe tog. jeg har aldri sett noe tog her. det har aldri vært noe tog her og det kommer aldri til å gå noe tog her. det går et tog i røyken - men lyden kan umulig bære så langt med mindre togtuten har fått en megafon i enden. dalen ligger riktignok også i luftlinje med heggedal og det passer kanskje bedre med tanke på at toglyder med en minimal sjanse kunne nådd frem, men realistisk sett ikke likevel - det er jævla masse skog den lyden skal gjennom før den i det hele tatt når svingene opp mot blokka - hvertfall gjennom dyna og frem til øret mitt som videreformidler beskjeden til hjernen som sier; 

du hører nå toglyder i bødalen, men det er ikke en toglyd.

unødvendig å si at jeg sovnet ganske fort etterpå. effekten av fornektelse is a bliss.