jeg er ikke redd; jeg holder meg med et finmasket menneskeskjelett hvor hud ikke bæres men viser meg - deg, vi er ikke helt enige om hvorfor to bein skal gå fremfor to andre, eller hvorfor øyne ikke har gjennomsiktige øyelokk så de kan fungere som sci-fibriller og trafikklys om natta blir aurora borealis når man snur hodet litt fort vekk, fra hengemenn på brosteinskantete utstillingssatser hører vi ensomme tilståelser i mumlende postulater og ler litt av hvor enkelt det er å karikere harde bytryner som glir mot- og fra oss fordi vi er fulle av noe vi ikke uten videre kan sette voksne fingermerker på, men vitterlig - så latterleppelig, aldri vil slippe taket på for glass med grønne etiketter og dårlige bluesjammerband i juninatta med menn(esker) som igjen og igjen vil spørre oss hvor vi har det fra og hvorfor vi ikke ville dit de andre skulle, og det ender med at noen vrenger seg i sine røde pytter av fjernstyrte oppgulp de burde ha lagt igjen på matter med hard bust innenfor sin egen kjærlighetsdør fordi vi alltid er så fine og ubetalelig beleilig plassert. glisedeilig & glittertøs. det er ikke noe vakkert fordi det ikke er noen andre kvinner der, litt som i drømmene kysser jeg janis joplin med bringebærlabello på leppene mens de preiker om schjærringer og onga med livstilssykdommene rennende rundt kjeften. de tar oss på hjertene som om de visste hvor det var. noen skulle noen ha vært som janis. redda oss med noe jeg tror ville vært en evignonchalant bevegelse over femti uteserveringsbord med knust glass i øya og det skumleste gjennomtrengende smilet i hele verden. "let them' little blue girls alone" så vi fjerner oss med tretusenmetersskritt til vi når den andre siden av parken og nattesola er en rusten sigd mellom løvverket i kongens syntetiske skog og går i ett med skyggen mellom bladene på nyklippa plener, vi er de som ligger på bakken når lyktestolpestillheten røres av en som løper forbi
og kaster fra seg noe avslørende som lander på bakken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar