maiblomstdrømmer

Jeg drømte ikke om deg i natt. 


Jeg drømte om deg når jeg allerede hadde våknet én gang og såvidt gløttet ut vinduet bare sånn for å sjekke at dagen var iferd med å bli slik jeg hadde forestilt meg den. Jeg tok med meg solstrålene i drømmen, for jeg fant deg plutselig inne på "rommet mitt" - her jeg har mitt tilholdssted, uten personlig preg eller noe av det mest betydningsfulle jeg eier og alt rundt er farget i grått, hvitt og blått, ikke at jeg mistrives - det er bare ikke jeg som skal være her og jeg tror du mente det samme. Men du stod du der, med glitterpartikler fra vinduet i håret. Det var som om du hadde tatt de med deg fra sykehuset og gitt dem muligheten til å kunne være rundt deg igjen - du strålte iallefall opp, selv om du stod fremoverbøyd over sengen min, tydelig forvirret og sint over at ting ikke var som de skulle være der inne, du ville flytte på ekstrasengen fordi den skulle stå på pappas rom, og jeg kunne se hvordan du etter hvert gav opp å finne svar eller prøve å forandre på noe; du satte deg bare ned og liksom hvilte litt på knærne på madrassen mens du kikket ut av vinduet som var blitt større, bredere, med utsikt over vannet der vi bodde før. Du hadde nyvasket hår og svart kjole med små blomster på og du kunne gå igjen.


Jeg fant deg inne på soverommet mitt.


Og jeg tror jeg så deg som du var i en annen tid, antagelig fra da du var rundt min alder selv om ansiktet ditt var slik jeg husker det. Når du så meg avslørte øynene dine at jeg først trodde du var en fremmed; du snudde deg mot meg i en sakte bevegelse, rettet deg opp og glattet ut kjolestoffet, gikk mot  meg mens du kikket på alle tingene som var blitt plassert rundt i rommet. "Jeg visste ikke at det skulle skje så tidlig" sa du, ristet svakt på hodet med øynene stramt festet i mine - og det var nesten så jeg ville snu meg, for du hadde det blikket du kunne ha når noe urettferdig skjedde eller du hadde sittet for lenge inne med tankene dine. Blikket ditt vekslet mellom å være havgrønt, kveldsblått og svakt grått, og selv om du ikke holdt meg fysisk var jeg helt ør i kroppen av å ha deg i nærheten - overrasket over ikke å være overrasket over at den fremmede var deg. "Ikke jeg heller" sa jeg, og snudde meg mot stua hvor jeg kunne se pappa, den nye damen og lillesøster dekke på bordet som om de var små, duse dokker. De la på de røde underlagene, de hvite tallerkenene, korkplatene og grytene. Alt i en slags saktmodig reprise av noe jeg har sett før i de andre husene vi har bodd i, og selv om vi begge to visste at den kvinnen der inne kunne ha vært deg mens vi stod slik ovenfor hverandre, slo det oss begge med alvor at du hadde kommet til feil tid, at det nå var for sent å komme tilbake.


Jeg snudde meg mot deg igjen og sa "jeg har savnet deg sånn, det vet du at jeg har"før jeg la hendene mine rundt kinnene dine, prøvde å forhindre brystkassen min i å knuses av slagene fra innsiden mens jeg så ansiktet ditt bli grått av tårer som etter en kort stundt ikke var tårer lenger, bare sollys, glitterpartikler og gjenskinn fra vannet utenfor. Vi stod slik en stund og den uforklarlige følelsen av å få noen til å forstå - som når du kan se på noen at de finner fred i noe du har sagt, sank over meg til jeg var nødt til å sette meg ned på sengekanten og la alt det voldsomme ved dette møttet sile ut av meg. Du satte deg ned ved siden av meg og sammen så vi hvordan de andre beveget seg i stua som små, duse dokker uten at det ødela oss eller fjernet deg fra meg. 




Jeg så ikke på deg, holdt ikke rundt deg, var bare sammen med deg og trakk ikke pusten før jeg våknet igjen.




Fortsatt berørt, litt underliggjort og rar med omgivelsene rundt meg; Savner jeg deg, savner jeg deg, savner jeg deg, og jeg gleder meg til jeg kan plukke årets første liljekonvall og besøke graven din for å kunne fortelle deg at det ikke er no' stress mamma - for hos meg vil du aldri bli byttet ut.