ferske arytmiske flashbacks & fineting

Det blir nok vanskelig for meg å skulle gjenta alt i én setning, eller lage en veldig strukturert oversikt over de siste seks dagers begivenheter som kanskje hadde vært best. Men dette er ikke et jævla møtereferat, dette er stort. 

Lillehammer, Litteraturfestival m.m er herved overstått og det meste har gått for seg i beste Surrespurvstil. Togturen opp var som vanlig både sjampo og balsam for det som måtte røre seg på innsiden, men det å stige ned på perrongen, vite at dette besøket skulle bli en kortvarig opplevelse, ta bena fatt og gå tilbake til skolen var en utavmegsjæl-opplevelse. Jeg har jo liksom gjort det før, men nå var jeg jo klar over hvor midlertidig alt er, og en forsterket følelse av å gjøre det beste ut av det, uansett hva som ville skje, var ganske meislet inn i kantsteinene langs veien (som jeg utrolig nok ikke er lei av å balansere på)

Jeg ble møtt med store smil og klemmer på skolen. Herregud, jeg har da bare vært borte i tre uker? Men den mindre lettrørte Surrespurven har blitt mjuk gjennom sine Nansendager. Såpass svak for denslags hengivelse at jeg tok bildet av døren der mine to gode, fyllebråkebøttete naboer bodde i løpet av skoleåret:

 (ikke fikk jeg noe svar da jeg sendte det som sms - skam på dere)

Og så tenkte jeg over at jeg har vært forferdelig dårlig til å ta bilder fra skoleåret, ikke at jeg ble noe flinkere denne gangen heller. Etter hagefesten og konserten med Pedro Carmona-Alvarez satte jeg meg ned på en stol og kikket på solnedgangen med en tidligere skrivekunstelev. En frisk fyr på noenåsytti vil jeg tippe. Ole. Eller Ola? Samma. Han var veldig fin å samtale med, dessuten tror jeg han skjønte at jeg har disse eremitt-tendensene og forlot meg så jeg fikk se siste rest av sola i fred.

Bak hoppbakkebildet er det to svette, skjelvende hender, vanskelig blikk for fokus og blod på midtre tå i høyre joggesko. Ja, jeg gikk til topps i hoppbakken, ja det resulterte i heftige hjerteklapp. Selvfølgelig måtte jeg dokumentere det som nesten tok livet av meg den nydelige (fre)dagen.

Etter dette (og en dusj) ble det både tid til Kjersti Annesdatter Skomsvoll og Kim André Rysstad på Lillehammer Kunstmuseum. Kjersti leste fra den allernydeligste boka "jo fortere jeg går jo mindre er jeg" og Rysstad akkompagnerte på beste vis ved å blotte strupen. Etter dette befant jeg meg plutselig på Sigrid Undsets plass, hvor min tidligere skrivekunstlærer husjet meg opp på scenen og jeg fant meg selv et sted mellom mikrofonen og to svarte sko mens jeg sa noe sånt som "jeg vil stjele tankene ut av hodet ditt for i øynene dine kan jeg stjele alt jeg vil ha" (og mistet mine egne) Fikk en ferskenfarga rose og en grønnfarget løsrivelsesklem av en litteraturfestivalfrivillig for det. Ga rosen til kjære Ove Røsbak som dukket opp allerede etter første setning, han stod der med hånden til hjertet og smilte det snille velkommen tilbake-smilet sitt til meg og gjorde alt mye lettere. Og sommerens seriøse skriverier ble kanskje planlagt over brostein, et trebord og fire lure, solsmale øyne. 

Jeg ble forresten helt og fullstendig skjøvet ut av balanse da jeg ble oppmerksom på at to runde og klare barneøyne stirret opp på meg over en bred fregnenese. "Duuu.." Den lille jenta hadde puttet armene inn i den rosa genseren så ermene hang løst nedover den lille kroppen. "Du var kjempeflink til å lese!" - og så tasset hun videre med sine rosa små engleermer inn i bymylderet.


Solgt.


I ren overrumplethet gikk jeg og kjøpte meg tursko til 1500 kroner. Hæ. Ja. Dyr digresjon. Før jeg sa farvel til min Ove sprellefotpoet og gikk tilbake til internatet, dusjet enda en gangog sovnet før jeg våknet til noe jeg vil velge å beskrive som "forsettelse følger" Prikkprikkprikk. 

Lørdagen droppet jeg hele Litteraturfestivalen. Det resulterte blant annet i at jeg på kveldstid befant meg høyt i og ved rosenlillarøde akvarellskyer, skumringsskog med skjeggete trær og fikk se to svarte og hvite nintendofugler som hadde en litt truende men flott oppvisning med kraftige flakseslag og krappe styrt mot bakken. Det var nesten så jeg kunne flyttet dit der og da. (Inn i den grå, gresstak-kledde hytta som så ut som den rommet både et før- og nåtidssus. Jeg skulle gjerne ha gjort det til mitt eget - Alt den kvelden egentlig)

... og Drammensjenta som presterte å si "jeg har bare sett elg én gang i livet, og det var fra en buss i Moss!" fikk plutselig se en elg, noe som også var årsaken til Tretten/Øyer eksursjonen;

Tips; se inn i den røde ringen om du finner den. Det er en elg der. Det ække jug.

Fra det kremkulturelle til det litt mer uslepne må det jo også nevnes at natt til søndag ikke ble som forventet da jeg var nødt til å oppsøke legevakten fordi jeg hadde så sterke smerter - det viste seg senere å ganske så begrunnet og jeg fikk både sympati og billig medsin av en småflau sykepleierske som ikke tok meg på alvor over telefonen. (festet nemlig på meg joggeskoa i drittsinne og gikk opp dit før jeg rakk å tenke over hvor dårlig helsenorge egentlig fungerer) 

3 timers søvn var nesten nok til å knekke meg. Jeg sjanglet når jeg våknet og var overpertentlig og nøye når jeg pakket. Ville trekke ut tida. Jeg la meg i studentstua da jeg hadde sjekket ut fra internatrommet og hørte klokka tikke nerveødeleggende hardt og matpakka fant veien i søppelbøtta da brødet var befestet med mugg. Var vel egentlig ikke sulten.

Når jeg lå i en av de mange jeansblå sofaene i studentrommet ble jeg overfalt av for mange spøkelser til at jeg falt i ro, men etter noen sms'ær ble jeg heldigvis reddet og servert både frokost (hjerterom gjør sulten, og velferdsmager ble fylt) en sofa å hvile meg på og glutenfrie kanelgifler fortært sammen med gryende forventninger til kveldens forestående AC/DC konsert.

5 timer venting var vel nesten nok til at selv den mest tålmodige sjel ble noget hissig og øltørst - selv om man skulle være avholds. AC/DC tråkket opp på scenen etter noe som kunne høres ut som en hel blueskonsert og et oppvarmingsband som allerhelst skulle vært sendt tilbake til garasjen og knallharde bandøvingsøkter. Hele AC/DCs  fremføring var egentlig ganske uhøflig og en sjåvinistisk klisjé verdig; kjapt inn, kjapt ut, ikke noe etterpåkos. 

Men fyrverkeri skulle'rem ha;

.. og svak som jeg er reddet (lys)showet og den lille stemmen som minnet meg på hvor gamle de gutta egentlig er, en av kveldens siste fineste sansbare opplevelser.

En flott avslutning på alt jeg har opplevdd som har gitt meg defibrillaToriske vibrasjoner.

Jeg kommer sterkere tilbake 

med nytt fra festivalen, enten

i form av tekst eller plutselige

minner. Jeg har vanskelig

for å samle meg - helt enda.