exuberant with one step at a time

(selv om garvesyra fra gårsdagen lå tett om pannen min da jeg våknet tenkte jeg over muligheten for at jeg i dag kunne bli kjent med både måltroster, småspurv og andre skogvesener selv om jeg sikkert har hilst på dem før, for dét var isåfall ifjor, og mye har skjedd siden sist. hvorfor bekymre seg for at ting stagnerer når man har skogen?)


(kanskje så jeg noe som er konstant, men på en mye mindre hverdagskonkret måte som vanskelig kan defineres eller fastsettes og forutses selv om vi mennesker gjerne vil ha det til at vi vet alt fordi vi har våre barnehagetolkninger i logos & lobos - natur er ikke bare natur)


(også lo jeg av meg selv fordi jeg er glad i definisjoner - av ord, og det mykhjertede faktum av at det eneste ordet som fulgte meg gjennom dype kløfter på de såvidt synlige stier, hoppene mine over rennende skogbunnvann, de nervøse skjelvene i blomstenne og det levende ved skremte fuglevingeslag, bittesmå føtter over bløt jord grener med armer og ansikter som stryker deg idet du går forbi; er sanctuary. fordi det ikke finnes noe dekkende ord for det på norsk. desto mer morsomt er det at;)

sanc·tu·ar·y

is a sacred or holy place

- fordi det biter litt i ateisten i meg men det som forsvarer hele denne dyrkingen av både ord, jord og skog er

sa·cred 

secured against violation

 

Derfor

- passet jeg på å ikke trå for hardt,

 - og fant dører som ikke krevde noe hallo eller farvel

- og så at jeg også kunne være i alle ting

- så klar og ubetinget ren

- alene med noe å gi

- de få som kan se det

 - og vite at det jeg har er usårlig

(fordi det er så mye imellom, over, under, i alt) 

som ikke kan fornektes.