en astralreisendes bekjennelser;
jeg dro en omvendt fugl føniks og tok ei rikosjettmanøver for ikke å treffe den gamle kjente askesmaken - midt i et teatralsk svalestup, hvor jeg med brystet som tyngste punktet, suste ned mot vannskorpa med et stadig stigende knusningspotensiale lurte jeg på om G-kreftene etterhvert ville ta knekken på nakken før huet eventuelt ville eksplodere ved sammenstøtet- om jeg ville få kjenne på en behagelig lammelse før døden; et sørgelig men behagelig sedativ, og om det kanskje ville være mulig å se seg sjøl litt utenfra dersom øya ikke ble knust og bare havna litt på sida av kroppen under selve ødeleggelsen. det kunne vært veldig interessant med krever for mye hjernekapasitet. så begynte jeg plutselig å tenke på alle menneskene i livet mitt og små fule fata morganaer kom hoppende ut av skumsprøyten på toppen av de ørsmå bølgene under meg - alle kjempa for sin rett for å fortelle historien som de hadde delt med meg, for så å rulle videre og produsere større bølger ganske så raskt; både våtere, vakrere og mer æresridd enn noen av de andres, eller forsøke å danne heftigere undervannsstrømmer, slike man ikke egentlig tenker på at finnes når man ligger på strenda, innolja i ei tropisk aroma av uvitenhet, dovenskap og naturkreftstridige drømmer; baby, we're so cool. bortsett fra at de aldri har sett ei jente komme gråtende opp fra stranda fordi faren ble tatt av havet i forsøket på å redde sønnen sin, og heller brukt disse strømmene til å kjenne på litt ekkel kiling når de går til vannet endelig rekker dem til magen, og derfor går opp til strandkanten igjen, står stille og lar føttene plantes, graves og eroderes mer og mer ned i sanden, fordi det å stå støtt og glane utover horisonten er bedre enn sjansespillet, naturkreftene i oss, trangen til å holde pusten og la seg flyte motstrøms, rive opp huet på en korall og blø som ei undersjøisk vulkan. og jeg holdt derfor tettere om meg selv, lot som om kroppen ble til et stort (og vitenskapsmessig helt på trynet,) stykke tungt og tørst papir- hvor hele livshistoria slet seg og flagra avgårde med motstandsvinden som fargesprakende konfetti - spitfirenebbet begynte å ta fyr og svi som et sint lite helvete, alle farger ble til fart, hjelmen føltes trang og organene sang drukningsmelodier. mens kroppen skreik etter å nå målet, et usynlig punkt i en umerkelig bølge med bred kant og landingsflate, kom jeg tilbake til det både jeg og mennesker deler til felles men sjelden benytter oss fornuftig av, for plutselig kom jeg til å tenke på om det ville være en minimal sjanse for at der, midt ute på havet, ville være noen til å se denne kamikazeoperasjonen? og ville de tatt seg bryet med å plukke opp restene av meg eller la meg bli til fiskemat og bånnslam? mens jeg så for meg hvilket svare strev dét ville vært; med beinpipestilker, gåsehud og småfjær spredt på kryss og tvers i et ganske grått og opprørt hav, mista jeg plutselig all frykt for å ikke finnes mer - jeg har nemlig lært meg å fly, men jeg har lært meg å sveve enda bedre, og jeg vil aldri være ensom.
