Neste mandag skal jeg si ha det til kjæresten min, gå opp de blå trappene i vindfanget, smyge meg gjennom stua, kollektivkjøkkenet og den lange gangen inn til hybelrommet mitt- 09, jeg skal låse opp døra og kjenne på dobbeltisolasjonen, håpe at den holder, lukke døren bak meg og se rett fram, ut av vinduet mot bjørka som dryssa blader allerede uka før da vi flytta inn noen av tingene, se for meg hvor flott utsikt jeg vil få når alle bladene borte, kanskje ser jeg Rena mellom fjellene, hvem veit, egentlig aner jeg ikke hvor jeg ser hen når jeg ser ut av vinduet mitt, men det finner jeg ut av. Når jeg har satt meg ned på senga, det er sikkert der jeg setter meg første gangen jeg er alene der på ordentlig- eller kanskje jeg ligger ned, så kommer jeg ganske sikkert til å fylles med et voldsomt sug innvendig, og jeg får lyst til å begynne å stresse igjen, vente utålmodig på første skoledag og komme til å tenke på bildene jeg har blitt vist fra da jeg (tydelig) stolt håndhilser på rektor første dagen som 1-klassing hvor det ser ut som jeg er tilbehøret til sekken, og ikke omvendt. Første skoledag er ikke så prestisjefylt nå lenger, jeg skal bare sluses inn med hundrevis av andre mennesker, høre på noen velkomstord og dra på fylla ei uke før vi skal "tilbake til virkeligheten" og sitte i store forelesningssaler, kikke på slides og elektronisk lærdom mens en eller annen q-tip med briller står der nede i sluket og prøver å overdøve tastaturklikkinga og overse blikkene som overser, og når den dagen er over skal vi gjenta prosedyren dagen etter- bare til et senere tidspunkt, og alle vil være overlykkelige fordi de kan stå opp seinere, men jeg skal alltid stå opp tidlig, bli morgenfuglen på denne skolen også som dukker opp i kantina for en kaffe mens personalet fortsatt sitter og gnir søvnlorten ut av øynene. Det blir nok sånn. Det gleder jeg meg til. Og blir det annerledes gleder jeg meg til det òg. Jeg håper jeg får nye venner, sånne som liker å spille spill og spise non-stop istedenfor å dra på fylla hver helg, og, som når de drar på fylla- har det gøy og tar masse minneverdige bilder som vi kan le av seinere og henge ut på vennlig vis, ikke sånne venner som alltid skal dra ut når klokka nærmer seg midnatt, ødelegge en jævla koselig hjemmefest for å dra ut og pule eller sloss eller drikke seg blind. Sånne vil jeg ikke ha. Om jeg ikke får sånne venner kommer jeg helt sikkert til å nyte tre år sånn ca alene. Enkelt. Jeg kan velge å være ensommen, eller jeg kan velge å være sosialdyret, sistnevnte er kanskje mest slitsomt, og en blanding av disse to fungerer dårlig ovenfor alle som ikke kjenner til en sånn en fra før av -og jeg har ikke møtt så mange av dem i dagens. Så vi får se. Kanskje jeg bestemmer meg for hvordan det vil bli allerede før jeg treffer sengetøyet, eller kanskje senere, når bjørka har blitt bar og jeg har funnet ut av hva det er jeg kikker utover. Eller kanskje jeg dropper alt sammen. Blir helt Gregor Samsa istedenfor.
(elverum, du skal jobbe bra hardt for å heve deg over bø…)
