jeg gjør fremskritt, turene jeg går blir kortere og kortere selv om føret blir sleipere og jævligere, himmelen tristere og regnet hardere, jeg har skrudd på gps'en og funnet ut at runden er 8 km lang. det er den runden jeg går, hver eneste gang. det eneste som forsvarer dette rutinetyranniet er at det er for mye gjørme på de andre stiene - merkinga i skauen er litt for dårlig, sist rota jeg meg bort i flere timer når jeg prøvde å utfordre emg selv. jeg liker runden. den er rund i motsetning til andre "runder" jeg har begitt meg ut på, blitt sint når jeg må gå tilbake igjen fordi det er en blindvei eller umulig å forsere fordi det eneste som møter meg er et landskap av synkemyr og trollepytter. dessuten møter jeg sjeldent folk om jeg går på den rette tiden. og jeg har funnet mine mosegrodde høyder og vennligsinnede trær og kvister som ikke svismekker meg på lårene når jeg raser forbi. jeg har rett og slett blitt kompis med skogen og det er det som redder meg fra å bli rivruskesprø. jeg må ha luft. fotsålene mine må ha noe annet enn fliser, asfalt og linoleum å gå på. jeg må hvile øynene på noe annet enn fjernlys, trafikkbilder og stygge værhaner på nabotakene.

også lurer jeg på hva faen det skal bli av meg. ikke liker jeg folk, ikke liker jeg bybildet (egentlig) ikke liker jeg overraskelser eller nye inputs med mindre jeg står for dem selv, jeg liker ikke ubenyttet tid og jeg liker ikke at den er fylt til randen heller, jeg er ikke flink til å klemme - ikke fordi jeg ikke bryr meg, jeg bare er ikke sånn anlagt at jeg må kroppskontakte hele tida, jeg liker ikke å jobbe, jeg liker ikke å ikke studere, men jeg liker ikke bare å studere, jeg liker skogen, jeg liker ikke at den blir rutine for meg, jeg liker ikke sukker, men jeg elsker godteri, jeg liker ikke at jeg er så glad i å trene, helsa er så lite imøtekommende og mottagelig for det, jeg liker ikke at jeg gir dette noen tanker i det hele tatt, jeg skulle ønske det kunne være noen måte å bare sable vekk alle føringer og la det som skjer skje, for det er jo garantert med største sikkerhet: at å leve fører innebærer å være i kontinuerlige hendelser.

så. men. tilbake til den egentlige grunnen til at jeg har gps'a skogturen min, for det er ikke sånn at jeg konkurrerer mot meg selv egentlig. dette har et formål, eller - det har blitt gitt et formål, disse gjentatte sirkelstegene: the long run. jeg og en haug andre skal skru på gps'en, trå til med enten gåing, jogging eller løping for å komme seg gjennom 49 land, ei greie ment for jenter for å fremme plan fadders arbeid og kvinnes posisjon i fattige land. problemet med det er at det er en flau måte å delta på. inaktit og ikke særlig engasjerende. det er ikke noe ekstraordinært for meg, jeg kan løpe flere mil i uka om jeg vil. eller gå. det hjelper ikke om jeg får en tullemedalje på telefonen for å ha kryssa grensa til kina. for jeg kommer meg ikke av flekken. en liten app på telefonen, en kikk på klokka, en titt på fjasbokji og innblikk i andres deltagelse i sitt livs kontinuerlige hendelser minner meg på det sånn ca daglig.

jeg er som bikkja som finner ut at halen er et leketøy, jeg biter meg sjøl, snurrer rundt og rundt til jeg mister taket, så står jeg der litt ør og forvirret med beina stivt i bakken før jeg ser meg sjøl vinke irriterende i bakgrunnen og glefser til igjen, rundt og rundt, blir ikke lei. blir ikke særlig lykkelig heller.

det må skje noe snart.