jeg har snegleantenner plassert et sted på kroppen, kanskje de sitter et sted i ansiktet, det er mulig, jeg tror de synes godt for andre mennesker for de blir på en eller annen måte lagt merke til og når de gjør det trekker de seg tilbake som om det var et elektrisk støt jeg fikk. også ved forsiktig berøring, kanskje ikke det engang, bare ved å høre sånne ord som de sier fordi de er uoppmerksomme eller nysgjerrige forbi folkeskikk - jeg har observert snegler lenge, men veit ikke om de også får vondt og om det er derfor de trekker dem tilbake, jeg veit bare at øynene deres sitter der og derfor må det vel sies at jeg har to par, de som er der og de som ikke er der, oppå snegleantennene mine. jeg tror egentlig de har smeltet sammen på en eller annen måte for litt over to år siden. øya mine har mutert og jeg tror de er ekstra uttrykksfulle hver gang jeg blir spurt om det alle lurer på ikke har peiling på hva jeg skal gjøre selv om de ikke har ondskapsfulle hensikter, likevel igangsetter de en reaksjon som foregår ca sånn; jeg legger hodet litt på skakke som om jeg ser meg for fordi jeg er redd for å bli kjørt over av en bil. jeg er liten og beveger meg på seige krypesåler, jeg biter i meg angsten fordi det ikke er noen bil, men de som spør virker like skremmende og stemmen min blir rar, jeg er mellom dekket og asfalten og sier ord som en snegle aldri ville ha sagt. desverre er det blitt sånn. det har egentlig alltid vært sånn, men jeg gjenkjenner tendenser når jeg ser en. jeg får et forsiktig støt av ofte velmente, mellommenneskelige gester. og jeg avgir salt. det passer dårlig med sånne ømfintlige snegleattributter.

"tia' flyr" sier de
og rister smilende på hodet;

de smiler fordi de ikke veit hva annet de skal gjøre,
tapt er tapt,
det veit selv jeg

 det er ikke alle tider som flyr som skulle ha fløyet,

ikke letta
ikke vært noen tid

(- muligheten av at nye fødes er der
det er den de ser frem til å få)

jeg veit bedre

tia' som flyr er ikke en trekkfugl

jeg har frysbilda deg mange ganger,

du sitter i en stol
skulle ønske du hadde bein du kunne gå med

for da kunne vi ha sagt noe sånt som

 "så fort tida har gått -
 enda vi har langt igjen"

og rista smilende på hodet.

om kryssbefruktning:

vi kunne sitte på bussen og begge være skyld i
vindusdogget
det manglende smilefjeset
til de som kom etter

usnakka, utenkt, usannsynlighetsprøvd
- la jeg meg over på siden
for å føle en slags nærhet
greide det såvidt
i det uprøvde

meitemarkfingra leiter gjennom håret,
rørtynne strå slår løse knuter om hverandre og
glattes ut av regnet

(alle sånne hulteribulterting.
det er ikke meninga det skal være noe system,
bare fordi du synes det er lettere.)