si det med munnen.

Det er sannsynlig at jeg er påvirket av lengre tids tilbaketrekkelse og mangel på sosial omgang med mennesker som utfordrer tankene og talegavene. Hittil i sommer har jeg stort sett begrenset meg til variererte måter å si "hei" til noen på (god dag, heisann, hei du, hei-hei) gjengse spørsmål som dreier seg om varehandel som får tiden til å gå og jeg har lært meg å kvitre farvel - og velkommen tilbake. - Også jeg som trodde at å "kvitre" noe var noe dårlige romanforfattere brukte i mangel på synonymer for å snakke i overkant høyt, overhyggelig eller gledelig tonefall. Men det stemmer. Man kan gjøre det. Kvitre. Man kan kvitre i et høyt, overhyggelig eller gledelig tonefall for å bli kvitt noen på en behagelig passiv-aggressiv måte.

Jeg er dessuten blitt rå på å både begynne og avslutte halvstandardiserte samtaler om været, besvare hva jeg "driver med om dagen"-spørsmål fra de som en gang så meg vokse opp og ellers trekke noen ydmyke, lette smil opp i kjakene når noen passerer meg mens jeg enten går, sykler eller jogger forbi.

Turkultur. Bekjentskapskultur. Jobbkultur. Rutinekultur. 

Hadde jeg dødd i løpet av natten ville ingen oppdaget at jeg var død før utover kvelden en gang - det til tross for at jeg for øyeblikket bor sammen med to familiemedlemmer og et stykke hemningsløst selsskapssyk katt. Det har seg slik at begge (menneskene) har en ganske, og jeg tror ikke jeg overdriver grei tilværelse hvor alle ukedagenes ujevnheter og ubalanser rettes opp av vissheten om at de har et hjem der de kan møtes for å fortsette å legge av seg dagens ballast før de trekker hvert til sitt, enten værelser eller partnere hvor de kan utøse sine begredeligheter for vegger eller ører som hører slik at det kan utlignes - eventuelt er det ingen begredeligheter, antageligvis har dagens stadige forsøk på å trekke depresjonshetta nedover hodene deres tapt kampen så fort de ser sine kjæres snille ansikt som ønsker dem velkommen hjem. Hei. Hvordan har dagen din vært? Eventuelt er de flinkere enn meg til å gi faen fordi de er vant til å ha det slik som man kan ha det når friheten begrenses til flott utsikt med skogsnitt og kveldssol fra terrassen på en 130 kvm stor leilighet hvor støvet sjeldent virvler fordi det er for mange hjørner å gjemme seg i. Jeg tror de er drevne i å leve i tosomhetssymbiosen og at jeg er for glad i å være alene. Jeg har tatt noen tankeløse valg i forhold til min jobb og bosituasjon nok en gang og har bare meg selv å takke. Jeg visste det i fjor og jeg visste det før jeg flyttet hit igjen - det er vanskelig å komme inn i noe du ikke har prøvd tidligere når du gjør det halvhjerta. Jeg er ikke flink til å overbevise meg selv om at det bare er for en begrenset tid og at jeg snart skal videre. Uansett hvor mange ganger jeg sier det.

Hadde jeg dødd i løpet av natten ville ingen oppdaget at jeg var død før utover kvelden en gang - 

jeg hadde ikke blitt lagt merke til fordi jeg har fri på mandager.

 

Jeg vet at dette er noe "ævl" (tomsnakk) eller kanskje bævl, men det går nesten for det samme. Denne situasjonen er ikke noe som er unikt, det er flere som har det slik. Jeg er bare så utålmodig, så sulten på å kjenne frigjørende hormoner suse gjennom kroppen fordi jeg veit hva jeg skal. Jeg veit hva jeg vil, men det er ikke sikkert jeg får det til. Det er ikke opp til meg, det virker som om det mer eller mindre aldri har vært det - jeg har så klart arbeidet for å nå noen mål og tråkka over streken, men det er kanskje der det ligger for meg. Jeg har tråkka over streken ganske mange ganger og i feil mål. Det har vært så innmari retningsløst, meningen med det har kommet så lang tid i etterkant at jeg har funnet meg selv mye eldre enn det jeg burde være og omvendt når det kommer til progresjon på hva man kan kalle "det forventede plan". Det gjelder mine egne forventninger til meg selv. 

Nok en gang, nok en sommer, hvor jeg ikke skriver noe særlig, bruker dagene på fjas og jobbvås, skraper sammen litt penger til sparing for fremtiden eller ting som plutselig har blitt nødvendig: lappen, bil, forsikringer, BSU. Og det eneste jeg vil nå er å starte på nytt. Selvransakelsene jeg jobber meg gjennom fordi jeg stadig får dem klaska i panna - er hyppigere enn noen gang på sommerhalvåret, det virker som jeg holder pusten gjennom resten av året og holder meg fast i et helt rytmeløst tempo for så å lande i forvirringspølen når turen  er over.

Neste år blir bedre. Da skal jeg stå og skrike litt mot sjøen.