the dish of consequence

the de(s)sert of reluctancy.

kunne ikke noe for det. uansett hva jeg gjorde var hettejakka for varm og jeg kunne liksom ikke ta den av. blei rød i trynet. lukta min egen stressa hud sive opp mellom den brede kløfta mellom puppene, opp mot kanten av singlet-toppen og ut av det svarte hulrommet mellom kravebeina der kanten på den gjenzippa genseren ikke var tett. faen. 

de tasser rundt som små åffårdådålykketroll ute i gangen med trua på at festen skulle bli ålreit selv om vorspielet ikke var det beste; meg som sofaslakt i forkant av råtningsprosess, retningsløse telefonsamtaler og sms, banning over dårlig kollektivtrafikk (føkk bøgda, føkk amish-hølet vi alle bor i, hvor faen ligger vel åros anyway) smånipping til lunka premiumøl og søster'n i stadig nye habitter mellom visninger av menneskesøppel på det som skulle være musikkformidlerMTV. sitter denne bra nok? ja. ja. ja. ja. kanskje uten bh, hva vet vel jeg. små, stressa lykketroll med trua på at festen skal bli bra. det rocker visst på byen, byen jeg bare har vært skikkelig ute i én gang. da drakk jeg shots gjennom nesa. lykketrolla ser seg  redda av fatter'n med sin røde ridderopel. ikke bussen altså. han kom nettopp hjem etter kaffe&kakeslabberas med nye høl i tenna og noen ihjelsukra hektogram i velstandsmagen.

han og lillesøster'n begynner å krangle om ei flaske vin han tok av henne fordi hun tok en av ham en gang - og så blei de uenige om hun egentlig skulle ha kjøpt en ny flaske til ham eller om hun egentlig hadde bedt ham om å trekke 150 kroner fra kontoen hennes eller om det var slik at han bare skulle ta en av hennes flasker som lå i skapet eller om de egentlig hadde avtalt noe i det hele tatt, for hadde de gjort det hadde de vel ikke vært i den teite diskusjonen de nettopp hadde hvor jeg var nødt til å gi bort min diablo for å ikke utvikle en spontan form for post-traumatisk stressyndrom foran vaskekummen.

lillesøster stapper alkohol, kister til sine snart døde hjerneceller og kjeftesmella si i veska mi før hun slenger den over skulderen. fatter'n ser på meg og har fått flere rynker de siste tre minuttene. jeg trekker på skuldra, sier "så mye for alenetida jeg ikke fikk i kveld" og det egentlige problemet og meningen ved det jeg sa rant ut mellom fingrene i glasset som vann. eller, det blei for poetisk - jeg drakk riktignok vann men da jeg sa de ordene kikka fatter'n granskende og nesten anklagende på meg; som om lille datter gjorde krav på sin fars bolig.  hun gjorde det.

han sa egentlig ikkeno', knirket stille over gulvet på sine joggesko, kikka til venstre ut dørkarmen og sa til kjæresten at de ikke skulle være her likevel. jeg blei skamfull. satte meg ned ved mac'en hans og krøklet meg sammen. hvilte den venstre foten på stolen, den venstre hånda utstrakt på kneet, og haka tungt og trykkende mot hånda. fatterblikket så meg tvers  gjennom den motvillige nakkeposisjonen min, avstanden over stuegulvet ble familiebåndforkortet.

klikka hvileløst og liksom opptatt med et eller annet. ikke si noe. bare kjør åffårdådåtrolla og kom tilbake igjen. please. orker ikke noen logiske ord om tingenes tilstand og posisjoner eller hvorfor jeg bare må finne meg i å bo i en negativ dal og prøve å finne pusten mellom 2 x 2 med klisterkjærlighet og relasjonsinterne tilstedeværelser med meg som stresslessobservatør. fire planeter som deler de samme månene; fatter, fatterdame, søster, søstertype = ost med rødt skall, også meg: en jævla diger planet med supernovatendenser når den ikke får ha sitt eget avgrensede område. kosmos er så inst i helvete jævla svært.

men jeg fikser'e jeg. bare. ikke si noe.

jeg kunne ikke noe for det. uansett hva jeg gjorde var hettejakka for varm og jeg kunne liksom ikke ta den av. blei rød i trynet. lukta min egen stressa hud sive opp mellom den brede kløfta mellom puppene, opp mot kanten av singlet-toppen og ut av det svarte hulrommet mellom kravebeina der kanten på den gjenzippa genseren ikke var tett. faen. så på skjermen og merka noe ukontrollerte tyte frem. edle, sjeldne og uforbederlig bitre eremittdråper fordi eremitten er huleløs og plassert i snakk, liv og rom den ikke har evnen til å bruke eremittiske spareblussenergier på.

skulle ønske jeg ikke ønska å være alene så sterkt.

men sola skinner ikke bare for ensomme menn i ørkenen.