om å ta det man er gitt, for gitt.

Regine Stokke døde i dag, og til å ha fulgt bloggen hennes helt siden februar da mamma fikk sin dom, føles det som om jeg igjen har mistet "noe". Jeg beundret henne for å dele det med en bloggverden som hovedsaklig består av egoshow, og selv om hun ikke gjorde nummer ut av å belære sine lesere - var det heldigvis mange som fikk noen oppvekkere. Blogg.no har få gode blogger men mange gode medbloggere som har skrevet sine innlegg med hilsninger til familien og lovord om Regine.

Til min forundring har ikke én av toppbloggerne, som vet å bruke sin "stemme" og posisjon på lista til å gi denne jenta en hjertefølt dedikasjon. Det knuser små gnist av håp - for det koster da ikke så inderlig mye å bruke fingrene på et tastatur? Iallfall mye mindre enn det det kostet henne å skrive at hun ikke lenger var like redd for å dø som hun var tidligere. Én dag før hun sovnet inn, bedøvet av smertestillende med innsiden ødelagt og oppspist av kreft.

Jeg synes det er forbanna trist.

Men slik er verden og verden går videre med klisjeene i fronten.