fagraste snakk har falskaste meining.

- så la oss holde det stålbørstet rent istedenfor.

Jeg synes det er merkelig at enkelte mennesker tror de har retten til å gjøre krav på meg og min oppmerksomhet uten å ta det mildeste hensyn til, eller tenke over muligheten at jeg har meg selv, mitt og mine. Jeg har en utleverende natur, og deler gjerne av meg selv når jeg føler for det. Men det vil ikke si at jeg liker alle (hvertfall ikke om jeg ikke kjenner deg!) eller noen gang har tenkt å gjøre det. Så fort noen, gjerne kamuflert i en rosa sky av vissvass gjør krav på meg eller hentyder at de er verdt å bruke tiden på uten at det er noe jeg selv har følt nevneverdig på, brøler jeg litt innvendig og lader revolveren.

Den dagen jeg blir møtt av et åpent ansikt og et "hei, jeg tror vi kan prate sammen fordi .." - etterfulgt av noe som ikke kan sammenlignes med dødvekta til en feit, påkjørt due og som ligger på et interessenivå som ikke ligner nøttebitene jeg finner i tastaturet, skal jeg feire det med en faens fenomenal fanfare.

Kanskje jeg bare skal være mindre hyggelig og omgjengelig, rett og slett.