Misforstå meg ikke - jeg elsker kollektivtrafikk. Spesielt buss. Ikke fordi det er miljøvennlig eller noen andre gode hensikter bak, bare at buss er behagelig når man har en tendens til å leve mye i sitt eget hode. Spesielt når hodet lett kan avledes med puter på ørene med musikk i. Man blir liksom et menneskeskall i et sete - med panoramautsikt til fine horisonter og økte sjanser for kornsirkelobservasjoner (hvertfall her jeg bor).
Men jeg elsker ikke mennesker. På bussen.
Det finnes trivselsregler for passasjerene på bussen. Det gjelder ikke å følge
no hamburger, ice cream or beverages eller
ikke forstyrr sjåføren - skiltene. De er jo ganske synlige og umulige å overse i tillegg til at det er noe elementært som en hvilkensomhelst hvermansen burde forstå. Men å ta
hensyn til andre er litt vanskelig for noen.
Intimgrenser er det også noen som ikke har helt forstand på.
Scenarie I;
Sab aner fred og ingen fare, er kanskje litt irritert i setet sitt fordi hun har et øyevippehår kilende mot øyet og jobber litt med saken mens bussen stopper og tikker mennesker inn på
blip! maskinen. Plutselig, mens Sab i et litt forsvarsløst øyeblikk sitter med fingeren på vei mot øyet, kneiser et litt eldre, korpulent kvinnemenneske ned i setet ved siden av med slik en kraft at fingeren nesten skvises inn i .. ja, nemlig -
øyet. Nesten. (Og vanligvis pleier jeg ikke henge meg opp i disse tingene som kunne ha skjedd, for det er unødvendige eventualiteter som ikke fant sted) Men når det kommer til kombinasjonen finger + øye synes jeg det er ganske så viktig å kjenne sine grenser, for slikt kan få uheldige utfall. Så, såvidt unnsluppet en grusom opplevelse rykker jeg liksom til meg jakkekanten og veska mi, for disse har hun liksom kneiset
oppå. Hun merker min irritasjon. Besynderlig nok skjer dette;
Scenarie II;
Der Sab bor må bussene svinge ganske ofte da det er et ruralt, samt ganske svingete landskap (av barbarer kalt "bøgda") hvilket i Sabs tilfelle denne dagen medfører at den korpulente kvinnen føler seg fri nok til å begynne å
svaie frem og tilbake i hver eneste sving. Og ikke nok med det, svaiene øker i presskraft mot Sabs venstre side av kroppen når veiene blir ekstra krappe og Sab føler en umiskjennelig sterk trang til å legge armene i kors over brystet bare for å beskytte seg selv. Eventuelt plante en spiss albue inn i magespekket til sidekvinnen for å prøve å holde henne unna. Inni seg tenker Sab på at hun alltid holder igjen når svingene kommer og hun sitter ved siden av noen - for ingenting er så irriterende som mennesker som er slappe, og lener seg, nærmest kan bytte kroppsvæsker med sidene (sommerscenarier) og ikke tar hensyn til mennesket som sitter på vindusplassen og liksom ikke har noe luft eller mellomrom eller mulighet for å svaie litt over på en annen igjen for å lette trykket. Sab fnyser og sier "Folk!" høyt. Inni seg.
Ellers opplevde jeg noe særdeles lite morsomt på treningssenteret i dag.
I garderoben var det gamlisgathering - eldretrimmen har tydeligvis tatt over formiddagene for fullt. Egentlig synes jeg det er ganske fint at de eldre trimmer. Jeg synes de er tøffe. Jeg synes det er morsomt å tenke over at de kanskje er i like god form som meg - eller kanskje
bedre (enda morsommere) Uansett gjør jeg meg klar for trening og overhører selvfølgelig, frekk som jeg er, samtalen mellom to av de hvithårede damene vedsiden av meg.
"Janeidu. Det surkler jo så fælt i brystet mitt og det er vanskelig å puste av og til men jeg orka ikke sitte hjemme lenger."
Den andre sier noe sånt som "Ånei, hoffda. Har du vært hos legen?" og ser noe skrekkslagen ut.
- På dette tidspunkt knuses jeg litt innvendig av hvor trist det høres ut.
Så følger hun opp med
"Neiiiiiiida, jeg er jo slikt et bronkittmenneske jeg vettu"
Bronkittmenneske?
Grunnet mitt særdeles dårlige humør om dagen syntes jeg dette hørtes fullstendig latterlig ut og jeg tenkte at hvis hun var så dum og skulle trene med surkling i brystet i tillegg til at hun skulle vettskremme sin stakkars venninne som sikkert også hadde litt generelle helseplager som kanskje kunne forverres av slike utsagn,
skulle hun faenmeg få lov til det.
Tre sekunder senere fikk jeg virkelig dårlig samvittighet.
To timer senere satt jeg på bussen hjem med god samvittighet.
Og sånn har dagen vært. Snodige saker har skjedd, snodige tanker har blitt tenkt - og blitt bedt om tilgivelse for om det finnes. Nå tror jeg jeg burde legge meg snart.
Scenarie III; Håper egentlig det var en edderkopp jeg slukte forrige natt. For når jeg våknet var jeg så skråsikker på at det var nettopp dét som hadde skjedd. Jeg hostet og harket og det kilte sånn i halsen at jeg holdt på å øse ut alle innvollene i senga. Den lille edderkoppen jeg så for to helger siden var nemlig mistenksomt nærme sengekanten min da jeg var her sist og rakk sikkert å bevege seg hele veien opp til puta mi mens jeg var borte. Pappas konklusjon derimot lager overhodet ingen gode vibber her, for den er så logisk at det er mye mere oppløftende å tenke at jeg faktisk har svelget en edderkopp i søvne. Besnærende nattlige aktiviteter, gitt.
z
-t
vus, formally laid down, from positus, past participle of p
nere, to place; see apo- in Indo-European roots.]
i·tiv
