diazepam nights

unlimited, without direction.
my road has no ceiling, I'm high
stare with closed eyes
far-fetched, seemingly dignified
I thrive in imperfection

should have remembered this

Jeg føler meg slitt, en gammel en som helst burde sovet helt til alle knuter hadde sluppet taket. Kanskje våknet, tilstedeværende, klar, med pilspissen fremovervendt istedenfor motsatt vei. Det er så mange som oppsummerer sitt totusenogni med klisjeslitte ord, bilder og mimretanker, og jeg innser at det er selve livet. Jeg vil gjøre akkurat det samme og blir trist over at det fortsatt er løse tråder i arkivet mitt. Husker bruddstykker av året, fine ting - allerhelst. Tempoet har vært en grådig ganger, tider har løpt fra meg, og selv om jeg sitter med en anelse om at jeg har gjort det beste ut av det, jeg tror det, og det er med vemod at jeg snart skal til å ta tak i et nytt år. Ikke fordi tallet forandrer seg og at alt kanskje blir grusomt, men fordi jeg vet det vil bli like opplevelsesrikt som dette. Jeg driver meg selv frem. Dette året har faktisk kun bidratt med én ting. Et aspekt av meg har vanskelig for å slippe taket; på det som betyr noe for meg. Jeg vet hva jeg skal, hva jeg må, og jeg lar det som hindrer meg siles ut mellom fingrene som tørr sommersand. Det forgjengelige og alt som er her og nå, er ikke det det var for et halvt sekund siden.

solsnu og 9 måneder

Jeg tror jeg skal kalle det høytid, for ordet "jul" har allerede makset ut kvota i år; likevel har den fått meg til å leve på høygir de siste dagene, mentalt, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg gruer meg til dagen jeg kanskje befinner meg i høytidskrigen med familie på hodet. Gosh. Uansett, det som skulle vært gjort blir ikke gjort og det som skulle ha skjedd skjer ikke, for nå er kroppen i symbiose med stueteppet, flimmer fra skjermen og slurker med vann fra flasketut. Med andre ord, min eksistens er redusert til lavnivået og det føles bra.

(Bortsett fra at jeg plutselig innså at det er "Dance your ass off" som spreller på skjermen, det vekket noen rykninger i oppgitthetsmuskelen. Svitsj)

Ellers burde det nevnes at kaldere vinter er det lenge siden jeg har følt på, selvom, det finnes mange fine settinger man gjerne kan fryse litt i. Som i avskjeder hvor en klem skjermer for et vindgufs, perronglufta banker numne følelser ut av panna idet du stiger ut av toget, når det knirker som isopor under føttene, snø blir glitter og lett å sparke opp, eller rett og slett vinter som er nødvendig for å rive en tilbake til virkeligheten etter å ha forsvunnet i et vakuum av tristhet.

I dag er det 9 måneder siden, akkurat. Skjerfet ditt er hvitt og henger rundt halsen min, dekker frostnese og munn. Det går opp for meg hvorfor det finnes så mange triste mennesker med ett par sko i gangen og tomme tallerkener på julaften, og hvor lite som skal til for å gi en høytidsansikter en blek teint. Men også at det er desto større grunn til å ikke gjøre annet enn å pirke i avgrunnsmørker og dra med seg noen grå striper hjem. Vanskelig å gjøre annet, sola har vært langt unna i dag og overlevelsesinstinket legger seg i bakteppet. Vi fikk iallfall tent lys, og fra bakkeperspektiv kom jeg veldig nær deg, når jeg reiste meg opp lå kransen, gravlysene og gjenskinnet i kobberplaten for meg som et vakkert syn. Fikla litt på mobilen etterpå. Et bilde av deg med suss på kinnet fra pappa. Godeminner.

barndomsblues

som; om du kanskje også går etter fotspor i snøen - dekker over de som var der med dine egne, vil smake på lyset av lyktestolpestillhet og føler deg liten ved siden av erindringer som har blitt byttet ut med andre mennesker. som tar plass. grensesprenger vinduskarmer, krystalliserer, sprer, bittesmå tegneserieruter i desemberkalde blomsterpotter. som; om du kanskje trykker en finger mot halsen for å kjenne etter - (om) du er blitt kald, plukker på morsomme ansikter og sitcoms med tuppen av fingervantene, til de smuldrer og du sparker himmelstrøsselet opp fra bakken, tilbake dit det kom fra, leter etter en dansende lillebjørn på svartlakenet. som; om du glemmer at ting ikke beveger seg, uten at du selv ønsker det.

alltid i bevegelse.
uforanderlig, foranderlig.

hva skal du med minner om nye før de er?

snø på inneskjermen

Kalkun, syltede gresskarbiter, traktkantarellmarmelade, smørstekte poteter, brokkoli, salat og saus à la estragon (eller østrogen som tante var oppsatt på å kalle det) sitronsaft, rosmarin, basilikum og eplesyltetøy i rømme = helfantastisk herremåltid som overkjørte tre måneder med smakløse skolekjøkkenmiddager. Takk til tante!

Fikk til og med bursdagsgaver og bursdagsmarsipankake. Hurra for penger, vin og smykkesaker.

Alt i alt en ganske ålreit søndag, og jeg tror det blir vanskelig å innfinne seg med at det kommer en mandag. En mandag som innebærer å snike seg inn på Elixia, finne de siste gavene, en lang kaffepause i Asker, gavelevering fra dør til dør, Avatar på kino og videre besøk på kvelden. Burde jeg legge meg nå? Definitivt. Øyelokkene er slitne etter å ha spist like mye som kjeften. Men jeg klarer ikke helt å komme meg ut av tankene om distansen Oslo - Trondheim og hvilke måter man kan tilbakelegge den på. En tidligere nabo har visstnok unnagjort turen på en islandshest. Det fikk meg til å tenke at jeg har lyst til å prøve en lama med tralle og at lillesøster burde ri på en krokodille med rulleskøyter oppover.

Faen så mye rart folk egentlig finner på.

desembertro

Kan hende jeg våkner hver gang jeg er her.
Kan hende jeg skulle ønske det ikke var sånn.
Kan hende at fristedet venter en annen plass.
Kan hende det kanskje hjelper å åpne øynene
for å se;
muligens, sannsynligvis, trolig, antagelig,
fordi det kan hende jeg vet hva jeg vil finne,
og kan velge å drømme om annet enn
drømmeløshet.

Would I, could I, should I?

pus

ekatt.

Litt ok å være hjemme igjen. Togturen hjem var magisk, skulle ønske jeg hadde sjumilsstøvler og kamera - men bundet til et sete var det tilfredsstillende nok å lime nesa mot ruta med flytelåter på ørene og svømmeblikk mot Mjøsa. Jeg priser meg lykkelig over evnen til å kunne falle helt ut av sammenheng og inn i en ny. Bra feriestart. Tilbake til mine sene kveldstimer med rom for tilfeldige musikkinnslag, sangtekstlesning på nettet, en snorkende pusekatt ved venstre lår og et tulleteppe rundt kroppen.

Alene. Elsker det. Hjertet rasler som en løs knapp i en tørketrommel.

i'm not joking, i'm not joking

tid
som måles
og betraktes i
porsjoner
mister
betydningen
av det
som uanselig
fyller
mest



årene.

bursda'

Overveldet av fryktelig mange gratulasjoner (hurra for facebook, selv den som føler seg ganske ensom får egoet og humøret foret gjennom bursdagspåminneren) i dag. Merker jeg setter umåtelig stor pris på sånt, det gjør det nesten stas å fylle år, selv om jeg alltid har følt sånt litt pinlig. Uansett, en oppsummering kan vel fremskrives:

Igår ble det fajitastårn på Bryggerikjelleren med Elisabeth. Ja, riktig. Tårn; Et fantastisk påfunn der man kan dandere alt på fajitasen selv så det ser pent, pyntelig og spisbart ut. Det var det forøvrig også, såpass at det kun ble kaffe til dessert. Deretter gikk turen til Krem - knappe ti meter nedenfor for å få på noen glass med alkohol. Vi tok to, hevet hatten og vraltet mot Felix for å observere tilstandene. Etter et raskt overblikk og utallige knuff og puff i siden bestemte vi oss for å dra tilbake til Krem. Til akkurat samme bordet. Der satt vi resten av kvelden, senere akkompagnert av Shamsa og noen rare mennesker ved siden av som ville involvere seg. Det var to andre i lokalet som også fylte år. Dessuten ble det stor ståhei da Shamsa innrømmet at hun ikke visste hvor gammel hun er. Vi brukte kanskje 30 minutter på å overbevise henne om at hun er 22, fortsatt - og dét, etter at hun plaget en dørvakt som ble helt satt ut, antageligvis i tvil om hun var seriøs eller ei, da hun spurte om han kunne fortelle henne hvor gammel hun var. Vi fant også ut at det sannelig ikke skal så mye til for å sette ut folk på sidebordet (hvilket vi da selvfølgelig gjorde til gangs) at svarte lokaler kan være romantiske selv uten romantikk, at vibber kan sendes uten at man er tilstede i lokalet. Og så snakket vi om alt annet enn kjærlighet.

Men jeg har vært murmel til de klare minusgrader i dag.

Dagen har bestått i å kreke seg inn i dusjen, spise en bit kylling, hyggelig samvær med Elisabeth og vakre Johanna Marie (74!) på park-kafeen der jeg ble servert gulrotkake med et fiffig oransje bær på, guttekjærlighet, kaffe og cola. Dramagruppa på skolen hadde også fremføring i dag, til de overtrøttes store begeistring. Nynorsk høres kun bra ut når man kan det. Da Amina kom tilbake fikk jeg en råsa ballong og to grassalt svære stykker brownies. Med hånda på hjertet, jeg elsker det, men orker ikke. Dietten i dag har bestått av, ja;

Yogurt, en pepperkakeboks, karameller, en pakke extra delight, kylling, is, gulrotkake, guttekjærlighet, cola, kakao og .. fire biter betongtung brownie. What a birthday! Det er nesten så jeg har vært tilbake på en av de fine barnebursdager i dag.

Og til alle som har gratulert, ringt, tenkt på meg, gitt en klem eller gjort det lille ekstra, tusen hjertelig takk!

Og fnys til farsan som ikke sendte kort engang.

helg!

Jeg kan fylle den med hva jeg vil. Jeg har et intenst ønske om snø på lørdag så jeg kan ta på meg lillalua, zikkzakke meg gjennom Lillehammer og slikke fnugg på åpenlys gate. Muligens droppe innom parkcafeen for å se om mannen med muffins fortsatt mener de er gratis for meg (blåbær og serinakaker i ett stykke bakverk, må nesten elske det) - kanskje skal jeg invitere med meg noen også. Deretter skal jeg vindushoppe julegaver, skrelle en klementin og se skallet bli tørt, kanskje skrive noen poetiske linjer som kan brukes neste uke og låne Kafkas "Prosessen" på biblioteket. Men kjenner jeg meg selv rett blir det etter at jeg har stått opp tidligere enn planlagt, spist kantinefrokosten i ro og mak, projisert kroppen frem og tilbake fra Elixia i løpet av noen timer og sikkert sovet litt i ren lørdagsånd. Da har det nok rukket å bli mørkt også. Men det gjør ikke noe, jeg har Nansencognac X.O på hylla og farlige planer for bursdagsfeiringen som skal gjennomføres med frøken Vibb og Shams, det er nok en stor fare for at det kan bli hyggelig.

Over og ut
(full av
undertrykt begeistring)
med hilsen
Luciasabrina

sabrina slutter å være flink. del 2: latskap med modifikasjoner

Med grobunn i det trauste, obligatoriske foredraget om "Gåten Jesus" var jeg rimelig sikker på hva de første timene dagen i dag ville bringe; å ikke møte opp til det åpne foredraget om buddhisme. Like greit, for jeg ble vekket 01:00, rett etter jeg hadde sovnet, til en gjeng snublende gjøglerelefanter i trappeoppgangen (helvete ta 70-talls isolerte vegger) samt sklisko og frynselatter på etasjen. Det resulterte i at jeg, trøtt og ufyselig som en skamflådd heks skrek "Hold kjeft a'!" før jeg furtet meg tilbake på rommet mitt. Selvfølgelig fikk jeg ikke sove før 03:00 ellerno'sånt, og stod desverre opp klokken 10 litt senere på morgenen.

Da jeg stod opp var jeg veldig sulten, trakk derfor på meg noen filler og vraltet til byen. Før jeg kom meg til Kiwi snuste jeg på et frisørsalongvindu som resulterte i at jeg plutselig var innenfor og med tid femten minutter senere. Etter en "Skyr to go" i jordbær&granateplevariant satt jeg i stolen og sa. Pannelugg. Jeg vil ha lugg. Og det fikk jeg.

Deretter hentet jeg en pakke fra NordicNutrition på posten som nå ligger og lurer med sine sunne fristelser under senga. Men så, og nå begynner dette med uflinkheten; rakk jeg ikke første time i skrivekunst. Derfor låste jeg meg inne på rommet hvor jeg ryddet da før støvallergien fikk overtaket og tenkte - nå da? Rakk ikke den neste timen heller. Jeg benket meg ned foran en skolepc og blogget litt og plutselig kom alle ned fordi de skulle se talen til Obama på tv. Jeg fulgte etter og stakk midt i. Uflinkt.

Ved middagstider spiste jeg bare én pannekake og pepret istykker ertesuppa. Nokså uflinkt. Og det bar avgårde til litteratur&idehistorietime hvor jeg nesten sovnet - skulle ønske jeg var litt flinkere akkurat her. Men jeg har nok vært litt flink i dag likevel så uflinkheten i dag har vært forgjeves, jeg har nemlig trosset hodepine og den lave terskelen for dagen ved å ta over etasjevasken for en annen og jeg struntet ned til veiledningstime på Elixia klokken åtte.

Alt i alt resulterte denne dagen med fråtsing i fruktcoctail, spising av smertestillende, kruttsterk grønn te, pepperkaker på bordet, rent sengetøy og fanta ut av vinduet.

Er det rart jeg egentlig finner tilværelsen bittelitt fiffig likevel?

sabrina slutter å være flink. del 1: intoleranse

Jeg protesterer mot

- dikt som lurer i hodet som ikke vil ut
(de er nok sure over å ha blitt nedprioritert fremfor prosa)
- kunstig sukker
- hodepine
- fingervanter som er så stramme at de fungerer motsatt i kulda
- treningstøy på salg når lommeboka er møllbebodd
- alkoholdiskusjoner i skolefellesskapet der alle går rundt korken
- mennesker med synlige spøkelser i skapet
(de åpner gjerne skapet men ikke faen om de håndterer det eller bedre; ber om hjelp!)
- slafsesnø
- slitenhet
- gåter om jesus, religion &sånt - hvilket leder til neste punkt
- kjedelige foredrag (religion er jo nødvendigvis ikke ensbetydende med kjedelig?)
- uteliv
- mennesker som ikke kan vaske doer i en alder av .. over 18. (alvorlig talt, det er ikke molekylærfysikk det er snakk om)
- mangel på film jeg kan sovne til
- menn som håner med blikket når man løfter vekter
- nøttifrutti som tilfeldigvis ligger så lagelig til på hylla og frister med sitt forbudte innhold (et tygg og jeg er hekta, neste dag ligner jeg en tilstoppet degus)

For å motarbeide min flinkhet i dag - nekter jeg å utvise toleranse i gruppe, ovenfor det trivielle og det jeg selv skulle finne ille og motsette meg enhver mulighet til å kunne endre dette. Selv om jeg kan. Fordi jeg kan. Ikke går det utover noen heller.



Knurr.

philomel.

"Nå som jeg ikke har skam, vil jeg kreve den tilbake

om jeg får sjansen - gå dit menneskene er
fortelle det til alle; hvis du stenger meg inne
vil jeg bevege store skoger og steiner til trøst
luften av himmelen vil lytte, og gud
om det finnes noen gud i himmelen, vil høre meg."

- Gjendiktning av Ovids metamorphoses, myten om Philomela. Myten handler om Philomela, en gudinne som ble voldtatt av kong Tereus, hennes søsters mann, på deres reise fra Athen til Thrace hvor hun skulle besøke sin søster, Procne. Han skar av henne tungen etter hennes tale (gjengitt ovenfor) og dermed tvunget til stillhet - trodde han, og forlot henne i en hytte. Philomela laget et billedteppe som fortalte hennes historie og sendte det til sin søster Procne som etter å ha mottatt dette, dreper sin sønn og serverer ham til Tereus. Da Tereus får vite hva han har gjort prøver han å drepe søstrene, og selv om de flykter, fortsetter han å jage dem. Til slutt forvandles søstrene til fugler av de Olympiske Guder. Philomela ble en nattergal og Procne en svale - eller omvendt, myten fortelles på forskjellige måter.

Philomela og Procne referert til i litteratur som svale og nattergal. Poetisk forkortes Philomela til Philomel.




Hvorfor et innlegg om gresk mytologi? Jo, det har seg slik at jeg skal skrive en tekst ut ifra en myte til torsdag, med utgangspunkt i en barndomserindring; og dette var den første som falt meg inn. Jeg husker den fra da jeg var fjorten, og på et eller annet vis betydd en hel del for meg - ikke i sin bokstavelige forstand, men fordi den kan tolkes på flere plan. Ufrivillig taushet og skam. Jeg har hatt en fin oppvekst, ikke misforstå, men denne kan like gjerne dreie seg om hvordan man vokser opp, omgitt av mennesker med flere spøkelser i skapet enn gleder i bagasjen.

Myter anbefales om man befinner seg i oppgjør med seg selv og trenger en rettesnor (ikke at man skal voldta og skjære tunger) men kanskje man kan gjenkjenne seg i enkelte situasjoner som dukker opp. Mennesker har alltid vært mennesker, og selv om alle er individer har vi som regel opplevd noe på samme plan eller vært i de samme moralske stridene.

Go figure.

desemberskinner

Da jeg kikket ut togvinduet så jeg meg selv i et veldig uheldig lys; det var så jeg fikk krampe i ønskemuskelen og tenkte lamme tanker hvor slike ting som bleieskift, beising av hus og kontroll på interiør fikk et amorøst preg.

Dette er ikke tiden å bli myk på. Jeg tror jeg skal trøstespise en kattunge.

kentkärlek - beskyddaren

Jag försökte vara speciell
jagad smal & glansigt blek
men med fläckar är Jag född
Jag hade nästan glömt
Jag ville vara spirituell
En gnistrande personlighet
men det kräver att man har
gener & anlag
och det har inte Jag

& det tar 100-tals år
att dölja felen
Jag är ljusår ifrån
vanställd & skelögd
& det svider som klor
som nya munsår
Ett tredje klass får
när alla lyssnar på dig
Kan du beskydda mig?

Jag ville bara fly från mig själv
skära bort min otillräcklighet
men med fläckarna jag glömt
är redan dömd
Jag ville vara intellektuell
Berest, belevad äckligt ung
men arvet väger tungt
Gener & anlag
Allt var ett misstag

& det tar 100-tals år
att dölja felen
Jag är ljusår ifrån
vanställd & skelögd
& det svider som klor
som nya munsår
Ett tredje klass får
när alla lyssnar på dig
Kan du beskydda mig?

Kan du beskydda mig?
Kan du beskydda mig?
Kan du beskydda mig?
Snälla beskydda mig?

om å ta det man er gitt, for gitt.

Regine Stokke døde i dag, og til å ha fulgt bloggen hennes helt siden februar da mamma fikk sin dom, føles det som om jeg igjen har mistet "noe". Jeg beundret henne for å dele det med en bloggverden som hovedsaklig består av egoshow, og selv om hun ikke gjorde nummer ut av å belære sine lesere - var det heldigvis mange som fikk noen oppvekkere. Blogg.no har få gode blogger men mange gode medbloggere som har skrevet sine innlegg med hilsninger til familien og lovord om Regine.

Til min forundring har ikke én av toppbloggerne, som vet å bruke sin "stemme" og posisjon på lista til å gi denne jenta en hjertefølt dedikasjon. Det knuser små gnist av håp - for det koster da ikke så inderlig mye å bruke fingrene på et tastatur? Iallfall mye mindre enn det det kostet henne å skrive at hun ikke lenger var like redd for å dø som hun var tidligere. Én dag før hun sovnet inn, bedøvet av smertestillende med innsiden ødelagt og oppspist av kreft.

Jeg synes det er forbanna trist.

Men slik er verden og verden går videre med klisjeene i fronten.

more tics.

Mulig jeg har blitt en anelse paranoid de siste timene, men jeg kikket nettopp ut av vinduet og fikk til min forskrekkelse se en meget stor ring rundt månen. Det rare er at ringen slettes ikke ligger tett og tåkete i "minimal" avstand fra månen, nei, den er faktisk så stor at det er umulig å la være å tenke at måneringen er et slags forsøk fra månens side på å nå ned til jorda.



Nå er'e bra månemann, jeg ser deg!

lunar(tics)

Det hender det slår meg med slik en enestående kraft; at jeg ikke helt klarer å se bort ifra mitt selvutnevnte faktum fordi det virker så logisk der og da, og jeg stoler på disse forklaringene fordi det ikke finnes andre der til å betvile mine tanker.

Da var på vei ned til kirsebærkjøpesenteret i dag kikket jeg tilfeldigvis opp mot åskammen rett ved hoppbakken, og ikke før jeg hadde lagt øynene over horisonten gliste månen meg hallo med en betydelig større omkrets enn vanlig. (den har jo egentlig ikke blitt større i den forstand, den har kommet nærmere jorda - eller kanskje jorda har kommet nærmere den, men den slags tankerier går jeg ikke nærmere inn på her) og jeg følte for å strekke frem fingrene og dytte den hardt bakover - enda så glad jeg er i månen, den var enkelt og greit litt ekkel der den hang på fjellryggen - som om den bare besøkte jorda i dag uten annet fore enn å være dødvekt. Jeg gikk videre, hadde nemlig ikke lange nok armer og det var fortsatt lyst på himmelen. Kanskje hadde den vett til å krympe.

Det var ikke før jeg hadde dasset rundt på senteret i en time at energilageret sank så kraftig at jeg måtte kapitulere og vende snuta hjem igjen. Faen, tenkte jeg da jeg gikk over parkeringsplassen. Lyset på veien var månefarget. Jeg kikket opp. Denne gangen så den ut som en pupill, som om den hadde funnet det like greit å invertere og bli hvit på himmelens iris istedenfor å gå i ett med omgivelsene sine. At den skal hevde seg så jævlig, arrogante måne! Det var like før jeg stod der på parkeringsplassen som en eller annen idiot hyttet med neven, men det gjorde jeg altså ikke. Men jeg følte meg plaget. Forfulgt.

Idet jeg peset meg opp en av de mange måkeglatte oppoverbakkene hjem traff det meg i hodet som en fillemeteoritt. Hvorfor så sur på månen? ER jeg blitt gal? Gal. og så ble jeg litt surrete i hverdagsrealismen jeg lever i og begynte å tenke og lete etter boktitler til jeg endte opp med "Lasso rundt fru Luna"

Hm.
Luna = måne.
Lunatic = månesyk.

Og plutselig svaret på hvorfor formen har vært grevling de siste fire dagene så nå driver jeg med selvmedisinering i aller høyeste grad og da går det utover musikken.

From me to you:

http://www.youtube.com/watch?v=DgIa1aoT68s