tenker masse, masse på deg

- og jeg ville jo egentlig ikke bli en sucker som tviholder på alt det triste - eller forholde meg så absolutt til tiden som har gått siden du gikk bort, nærmest gjøre det til en rituell greie hvor datoen for dagen du døde skal være dagen jeg går rundt og er trist, savnefull, utilnærmelig og ute av det, men det er ikke til å komme bort ifra at de ytre lagene mine ikke lå helt utenpå meg i dag, og selv om jeg var der jeg skulle være til enhver tid, gikk timene så sakte og seigt, og det var ikke før jeg kikket ut bussvinduet sent på kvelden: på vei hjem, på vei bort fra hovedstaden, at jeg så at det hadde begynt å regne utenfor og skrudde over på alle de mest savnefulle sangene jeg vet om og fløt med bussen helt dit jeg ikke skulle gå av.

tenker alltid på deg, jeg, har jeg kommet frem til. og selv om jeg tenker på deg hver eneste dag er jeg så glad for at det ikke er et savn som stjeler pusten fra meg i hverdagen. (det ville blitt litt for mye for meg.)

men jeg har deg med meg - over alt.