anestetikum

fra brennende uro  

av bibelske dimensjoner

til velplasserte konkrete 

preposisjoner, beveger du deg

rundt, igjennom, forbi 

den lille glipa i hjertedøra mi

smetter du innom 

fantomsmerta som jeg trodde

bare var min

inntil du minna meg på 

at den også er din

og at det ikke trenger å 

være så svært,

lærer meg at kroppen og huet

også fungerer sammen 

- frakobla og nært 

så vi alltid kan klare 

å holde hverandre kjært 

selv når sevja tyter ut

av ryggmargstammen

og jeg ikke klarer 

å ta meg sammen 

(furua mi ❤️). 

bi litt (ei høyst nødvendig skriveøvelse om mammasavn)

i nekrologen stod det 

at du var;

elska i livet

elska i døden

og at; 

evig for deg 

skinner morgenrøden

men hva hjelper vel det meg?

for det ække det samma

å jakte etter varmen

i ei soloppgang, mamma

det ække det samma

som da jeg var liten

og du hadde meg på armen

nei, det ække det samma

det har aldri den fargen

det ække det samma

og det kan aldri være det

for å være elska i livet

ække det samma 

som det å være elska i døden, mamma 

men jeg får ikke gjort noe med det nå

det er jo sånn det som regel må gå

- du skjønner det ikke før det er for seint

og selv da, sitter det gjerne litt løst

denne hinna av savn mens vi fortsetter livet, 

sprø som sand og tynn som sivet

vi peller'n av oss 

og kan gå i flere år før vi forstår

at den følelsen du får 

når du trår i nysnøen 

alene i ei lyktekledd gate

i et helt nytt år, 

at det ikke ensomheten

men det forlatte barnet i deg som slår -

vil lage hull i ruta

vil hjem til seg selv

men kommer aldri frem

uansett hvor mange skritt det går

og sånt kan man jo velge å grine av

eller kaste en ball på - helst i mål

eller på bikkja - auda 

(som jeg gjorde), 

og vi begge fikk litt vondt av 

hvor lite og hvor mye treffsikker 

jeg, barnet og ballen var 

så jeg lagde et menneske av snø

(du er jo fortsatt død), mamma.

siste reis

du er et flyvende teppe

og jeg har lagt med ned

rulla meg inn i deg 

så fast, og så hardt, at

jeg nesten ikke

får puste

og du bærer meg over 

sahariske ørkener og himalayiske fjell

slanger meg rundt snødekte

tinder, snor meg gjennom

sprekker og breer og regnskogtrær

med Mowgliske lijaner, 

sklir meg ned i 

gjennom undersjøiske ganger, 

spretter meg inn i askeskyene

av aktive vulkaner, snur meg opp-ned

over havets voldsomme

bølger så hårtuppene

blir våte, og teppet ditt trekker

til seg fukt og blir våtere idet 

du ruller meg inn på rød løper

i et blitzende regn

av små svarte flekker

på netthinna 

har du kveila 

meg rundt en hel verden

på null komma svisj

lempa meg ned 

på jorda

med ei dampende pute over hodet

for å være snill

om livet, kjærligheten & sånn

 jeg hadde tenkt å si no'n linjer

om hvor sliten jeg er, 

om livet som er så kjedelig, 

og alt det der 

Men dere har jo hørt det før

om skoger og sjøer som dør

generasjon lett-krenka 

og krigene

og hatet som glør

i de minste og stusseligste 

avkrokene i oss

...og på Facebook da

og på Instagram og Snapchat 

og TikTok, Threads og X

et salig koda evighetskompleks 

hvor forbrukstrollene og fluenserfjollene

hamrer produkter inn i skallen

på mobilslavene som tror

at så lenge vi blir med på ballen

slipper vi å lytte til Moder Jords

ryggmargsrefleks

for hallo

drit i CO2

så lenge vi får 

kjøpt en sånn leketøys-emu

på Temu og sånne 

ting vi bare kaster

fordi det haster 

å leve så jævlig i nuet

men asså 

jeg hadde jo tenkt å si no'n 

koselige ord om 

menneskelig pågangsmot

men det dukker opp 

så mye faenskap og rot - 

det er jo først og fremst mæ sjæl

som er problemet, men jeg

er sikker på at du er en

del av detta gamet

ja, jeg er sikker på

at i dette rommet, 

er det et kammer 

som bare er deg 

og inni der finnes det 

ei planke som brenner - 

og på midten 

der står et "jeg"

men hei, hvem bryr seg? 

vi blir jo til aske og sot

det spørs bare når døden 

rammer 

vi løper alle mot katarsis

med åpne armer 

eller så blir vi frakta med bring 

ei pakke med ubestemt

ankomst-tid

full av ubetydelige ting

og skrammer

okei, nå gikk det litt løpsk her

beklager om jeg tråkka på no'n tær 

for det finnes jo noe annet her

som ikke handler om 

jordas undergang eller

eller at vi alle går i 

keiserns fast-fashion klær

og klager

nei, jeg jo ville si no'  ord som behager

for jeg liker dere som 

møter motstand med nevene 

og blod på tanna

reiser dere mot makta 

viser at dere er forbanna

jeg blir glad når noen 

blir personlig og sier at  

jeg tror på noe som er feil

ber meg se i et annet speil

selv om det er krevende 

gir det utsikt 

gjør meg levende 

selv om vi står

langt fra hverandre 

alene, 

eller samla 

jeg håper dere føler

det samma

og jeg vil si dere no' om at

selv om vi er mye, 

er vi noen ganger

mest det vi ikke er

du veit den småkjipe følelsen

av sammenkrølla tær 

når du alltid er mellom to 

forskjellige størrelser i sko 

eller føler deg som ei B-sides plate

med hakk hist og her?

ja, den. 

ikke hør på'n, du er 

bra som du er

og ubehaget du føler

det er mest dæ sjæl

vi er jo bare biologisk strass 

og da er'e lov å bruse med fjæra

som skjæra på tunet 

plukke opp litt 

kjærlighet uten å være så sær'a

fake en orgasme i dunet

ikke tenk så mye, 

herlighet - 

bare la det være 

livet, det går videre 

- om så på trass,

det ække no' vits å tenke på

det som allerede er dødt

lag heller plass til de du ikke har møtt 

og jug litt når du må

det ække så farlig, 

la det gå

og jeg ville også no' om

at jeg liker dere som;

kaster dere inn i gordiske knuter

haler ut grevlingtankene 

som trivest best på bånn

dere som hopper sikksakk 

gjennom livets paradisruter 

snubler og tar dere imot

med skrubbsår i hver hånd

jeg digger dere 

som også elsker livet

når det er akkurat sånn

- ganske på trynet 

det var dét 

jeg ville si no' om

poltergeist

har leika med tanken om å 

bare gi alt dette her 

en full fuckyou-finger

stikke høl og

la mørket flyte inn

med en knivsodd

hurtigvirkende 

pest

for å få fred  

til å pirke i dette 

dette overflatesåret 

etter alle disse menne(ne)skene

som aldri gror

men sprer seg

gjennom årene 

til kammerset 

så kroppen nesten kneler 

av en bankende og

betent jævla historie

som jeg fortsetter 

å holde liv i 

helt til jeg er utdanna nok 

og lovlig kan avlive 

dissekere 

kremere

få avstand 

dele ut asken 

og mindre 

og mindre 

porsjoner

for hver gang 

som premier

til de som sier de 

skal ta vare på

denne delen

av meg 

henger jeg i tynne stropper 

etter trærne 

ser ingen bøyde hoder 

bare lysten 

til å lekesloss 

med noen som er litt

svakere enn meg selv 

memory

vi spiller memory

og lukta 

og lyden 

av trebrikker 

hviler i rommet 

og 

på 

stueteppet idet du 

vipper opp to ulike

legger dem 

ned

grubler, 

ser på meg

med barnemjukt 

ansikt, 

trassige øyne 

- skråsikker på at jeg jukser

på en eller annen måte - 

og okeida, 

jeg vet at

brikkene med bananer 

har en flisete kant, 

og lar deg ta dem

først 

akkurat som jeg mange år 

senere lar deg 

fortelle alle vi kjenner 

om hvordan ingen

så deg da du var liten,

plukka deg opp

granska deg

huska deg

holdt deg

nær

våre minner er visst litt ulike der

Me think boomer boomer no go tick tock in head

Gjennom lukta av nylagt bark og kveldslunka beis snuter bikkja rundt i blomstergresset og finner brune små snegler. En og annen edderkopp og arbeidsmaur krysser gata i jakt etter et vertshus og hundepotene enser ikke at de går på rød mann. Husa her har alt på stell. Eller - det er jo alltid én. Og denne ene har latt flomlyset stå på for å vise den uferdige garasjen sin til hele nabolaget - et rotete høl i starten av den sommerlige prydgata. Jeg svinger nedover veien etter hølet - stopper opp, og lytter om dovne labber følger etter. Hører mine egne, med bittesmå sko - men på høylys dag, innmari trøtte etter noen timer på stranda. Og der er jeg. Og der er du, blikket går fra frosk til fugl i det du løfter meg opp og bærer meg hjem. Men her er jeg. Joggebuksa er ikke 100% klam lenger. Kanskje nærmere 82, selv om vannskorpa ligger klin stille på ei arrete strand og venter på et fiskesprett som fortsatt ikke spretter mer enn 2. Reduserer til 80% ved å søke nærmere båtene. Både smatter og susser etter søppelhunden som støvsuger stranda for vannmelonskorper og småblaut Mariekjeks. Han nekter å bli med ut på brygga. Alt som er i bevegelse med unntak av mat og egen kropp er farlig. Og dette har den lært seg i en menneskealder av 64 år. Noe så teit. Men vi går vel alle baklengs etter hvert, på en eller annen måte. 

Lukta av salt sjø finnes ikke lenger, bare stram og småsøt eim av brent og størkna tang. Båtene dupper og jeg duver mot kanten av brygga. Om noen hadde dytta meg nå, hadde telefonen vært det siste som røk ned. Cummulus skummulus lyser opp Oslofjorden som ligger der brakk og døende og bruker sine siste krefter på å si, hei du din vakre jævel, jeg er grunnen til at du er her! Og jeg er her også. Og der er du. Og det er nå jeg skal ta bildet jeg etter hvert skal sende til deg, og si noe pretensiøst som: Sjekk fargene - det ser ut som stjernetåke! Eller enda verre: som Lagoon nebula. For no' piss. 

Gjennom lukta av vått gress og kjøligere luftmasser går bikkja og jeg hjem. Bestemmer meg for å gå i hans tempo, gir meg over til gammalmannsgangen med henda i kryss over hverandre og ned flanken. Himmelen bak huset gløder som om jeg får en jævlig varm velkomst når jeg går inn porten. Tempoet justeres enda mer ned. Jeg er på - hva da, 60% kanskje? Det hostes i en hage. ABBA synger "Money, money, money" - med et nivå som ville vært helt ok lavt til fest å være, men som får godt trøkk i et ekkokammer av hvinende teenybops som har lånt sommerhytta til muttern og fattern. For en gangs skyld er jeg egentlig enig med dem. Om vi kan synge sangen om ei kvinne istedenfor. I et lite øyeblikk helt i starten av denne turen følte jeg meg alene. Der løy jeg for meg sjøl. For her går jeg. Og der er du. Det er alltid én. I rike kvinners verden, er jeg fattig som faen. Og jeg elsker det. 

 

Gjest i eget hus

Stuebordet har blitt 2 meter bredere og 4 meter lengre. 

Colaen er kald - faktisk uvanlig kald. Kjøleskapet er egentlig et ganske dårlig kjøleskap, burde blitt bytta ut. Som så mye annet her. Men jeg smaker colaen selv om den nesten er slushy, og det bryter med normalen. Sansene er ikke bedøva, som sist jeg satt her. Du står på en stol og leker elektriker foran meg. Jeg gjør mitt beste for å holde kjeft og ikke spørre om hva den videre planen er. Sist vi gjorde det, endte jeg opp med å grine fordi du er en idiot. Kroppen spenner seg så det kniper i hofta, og jeg kjenner hvor jævlig vond den stolen egentlig er å sitte på. Jeg har så lyst til å be deg dra til helvete og lurer på om hofta hadde vært mindre vond om det ikke hadde vært for deg. Jeg sitter sånn og titter ut av vinduet. 

I et lite øyeblikk flyter det plutselig en strøm av informasjon ut av meg. 

Jeg mater deg med oppdateringer om jobbsøking, bekymringene jeg har for hva som skjer hvis huset ikke blir solgt, og så et litt bittert utsagn om at jeg føler at alle drar ifra meg (ikke som i "alene", men som i "fremover"), og at jeg har det dårlig med å bli pusha inn i en ny hverdag som ikke er bra for meg, men tvingende nødvendig fordi verden funker som den gjør. 

Ikke si sånn a', er svaret ditt - blir det ikke solgt, er du nesten nødt til å gifte deg med meg.

I et lite øyeblikk endevender jeg hele stua og krøller sammen stueteppet og former det som et sugerør. Jeg heller colaen ned i gapet på deg, så det bobler til du spyr - du også. 

Stuebordet har blitt 2 meter bredere og 4 meter lengre. 

Kanskje like greit. For den avstanden redda deg i dag. 

Ramblin' lovin'

Jeg veit ikke hvorfor det koster meg så mye - jeg veit jeg hadde tjent så mye mer på å bare gi slipp. Uansett hvor mye jeg prøver, så klarer jeg ikke slite vekk denne fortærende greia hvor kroppen min går i frys, selv om jeg kjenner at alt du vil er at jeg skal ha det bra og hvile. 

Jeg har alltid vært sterk, rakrygga og aldri bøyd av for en utfordring. Lyst til å slå? Slå hardere da, vel. Stygg i kjeften? Kjør på. Skriking? Helt til du ikke gidder mer. Stillhet? Jeg klarer det også, selv om det er vanskelig. 

Det er altså ikke så mye det som har skjedd, men det som har skjedd uten at jeg var klar over det. Og de eneste gangene jeg ikke klarer å forsvare meg selv, er når jeg sover. 

-

Jeg tror jeg har mer sorg igjen i meg enn jeg har vært klar over sjøl. Det kjenner jeg nå. Som et mykt knyttneveslag i den bløteste delen av magen. Slaget som ikke treffer med en gang, men som beveger seg mot kroppen som et bombenedslag og treffer så hudoverflaten så fettet skjelver i saktefilm - neven som glir dypere og dypere inn i kjøttet, treffer brysthulen, snidder hjertet og sklir under lungene til neven endelig når ryggraden hvor den til slutt møter motstand og deretter vrir knokene rundt og rundt på ryggvirvlene- gir meg en sugen slomo-prolaps som jeg skal slite med lenge. Og elske hvert øyeblikk av, selvfølgelig. 

Noen ganger skulle jeg gjerne sett at sorgen traff meg raskere, så jeg kunne vært deilig forfjamsa og kanskje litt skrekkslagen også. Men jeg ække det. Jeg tar det lugn, er nesten litt psykopatisk avslappa på denne sakteborende sorgfølelsen som - la oss være ærlige, bor i alle mennesker, men den tar bolig i oss på ulike tidspunkt i livet, og det er derfor ikke alle veit hva man snakker om når man velger seg sånne store ord, og man derfor fremstår som teit. 

Jeg veit heldigvis hva den handler om, og hvorfor den er her. Den har vært hos meg i mange år, helt siden jeg var liten og lærte meg hva den handlet om. Sorgen velger som regel å banke på døra hos meg, og jeg slipper den som regel lydig inn. Sånn har det alltid vært når noe fint dukker opp. Jeg har jo selvsagt en ryggmargsrefleks som ber meg slå tilbake, et slags fornuftig instinkt (uten at instinkter egentlig er fornuftige, så dette må være noe tillært), men jeg lar jeg være. Tanken om ryggmargsrefleksens effekt får ofte lov til være en gjest, men det er sorgen som får lov til å ligge på sofaen sammen med meg. Og sånn ligger jeg da, og holder varmt rundt sorgen som en av disse naive taperne som aldri fikk nok av å tro eller håpe. 

Så jeg vil gjerne at du prøver å lese meg igjen, og at du bytter ut ordet sorg med noe annet. 

-

xoxo

barbiegirl 29.01.2024

snøføyk og frostrøyk 

alt som er kaldt gir deg alt

du trenger for å pushe deg videre

og du går der og setter ord på

tenker det hadde vært fint å

vite at noen visste at du gikk ut denne kvelden

for du går jo bare på kjente veier 

alle de som egentlig ingen eier 

og det nok en sjanse for at ingen finner deg

(selv om du ville)

og du går som du alltid går

du trår og du trår og du trår

forbi busker og vekster som igår

islagt og kuldematt 

kinna stivner av gamle minner

som setter seg i skjelettet når du trør

og du går der og lurer på

tenker det hadde vært fint å

vite at noen visste at du gikk ut denne kvelden

og at de syntes det var litt skummelt

at du skulle gå sånn

helt alene

internettarkeologen

hva skjer
om jeg plutselig skulle dø nå

hvem stenger profilene mine
melder meg av nyhetsbrevene
sletter mailkontoen
informerer internettfamilien
om at jeg er borte

tenker alle sånn?

og tenk om

noen, 

en eller annen tilfeldig 

eller glemt

hadde gjemt meg 

i et pixel 

latt lyset mitt stråle 

gjennom hardware, software

selve kjernen

reebota alt

før det siste knastet i

tastaturet

trekker ut kontakta

og vi finner eteren 

i meg

og i deg 

glemmer @lle andre

Vingje

 Den dag kjem aldri

bladene blinker som
frostdekte reflekser

at eg deg gløymer

jeg svinger inn til 

det trangeste i skogen

for um eg søver

vrenger av genseren

knepper opp buksa

 
eg um deg drøymer

natta støter mot huden

går langsetter steinene

Um natt og dag er du like nær

trår barføtt gjennom vannskorpa

ned til brystet 

og best eg ser deg

som ei mager hinne mellom 

bunnfall og grums

når myrkt det er

blir jeg moden

faller jeg ned

blaut

over vindusfilmen flyter ruglete dommedagsskyer forbi mursteinsblokkene
det er juni, effektive 10 grader og sommerbittert regn er på vei
jeg lurer på om det hadde vært bedre om jeg ikke hadde utsyn i det hele tatt
eller om jeg skal slutte å stole på nyhetene
heller bli en indianer og stole på at kvister finner vannårene
at jeg kan bli en spirituell fisk om jeg vil
og trives med rollen

den tvilsomme

hun takka nei til

beroligende

og kjørte heller bil

med halvt nedrulla vinduer 

resten av året 

en astralreisendes bekjennelser;

jeg dro en omvendt fugl føniks og tok ei rikosjettmanøver for ikke å treffe den gamle kjente askesmaken - midt i et teatralsk svalestup, hvor jeg med brystet som tyngste punktet, suste ned mot vannskorpa med et stadig stigende knusningspotensiale lurte jeg på om G-kreftene etterhvert ville ta knekken på nakken før huet eventuelt ville eksplodere ved sammenstøtet- om jeg ville få kjenne på en behagelig lammelse før døden; et sørgelig men behagelig sedativ, og om det kanskje ville være mulig å se seg sjøl litt utenfra dersom øya ikke ble knust og bare havna litt på sida av kroppen under selve ødeleggelsen. det kunne vært veldig interessant med krever for mye hjernekapasitet. så begynte jeg plutselig å tenke på alle menneskene i livet mitt og små fule fata morganaer kom hoppende ut av skumsprøyten på toppen av de ørsmå bølgene under meg - alle kjempa for sin rett for å fortelle historien som de hadde delt med meg, for så å rulle videre og produsere større bølger ganske så raskt; både våtere, vakrere og mer æresridd enn noen av de andres, eller forsøke å danne heftigere undervannsstrømmer, slike man ikke egentlig tenker på at finnes når man ligger på strenda, innolja i ei tropisk aroma av uvitenhet, dovenskap og naturkreftstridige drømmer; baby, we're so cool. bortsett fra at de aldri har sett ei jente komme gråtende opp fra stranda fordi faren ble tatt av havet i forsøket på å redde sønnen sin, og heller brukt disse strømmene til å kjenne på litt ekkel kiling når de går til vannet endelig rekker dem til magen, og derfor går opp til strandkanten igjen, står stille og lar føttene plantes, graves og eroderes mer og mer ned i sanden, fordi det å stå støtt og glane utover horisonten  er bedre enn sjansespillet, naturkreftene i oss, trangen til å holde pusten og la seg flyte motstrøms, rive opp huet på en korall og blø som ei undersjøisk vulkan. og jeg holdt derfor tettere om meg selv, lot som om kroppen ble til et stort (og vitenskapsmessig helt på trynet,) stykke tungt og tørst papir- hvor hele livshistoria slet seg og flagra avgårde med motstandsvinden som fargesprakende konfetti -  spitfirenebbet begynte å ta fyr og svi som et sint lite helvete, alle farger ble til fart, hjelmen føltes  trang og organene sang drukningsmelodier. mens kroppen skreik etter å nå målet, et usynlig punkt i en umerkelig bølge med bred kant og landingsflate, kom jeg tilbake til det både jeg og mennesker deler til felles men sjelden benytter oss fornuftig av, for plutselig kom jeg til å tenke på om det  ville være en minimal sjanse for at der, midt ute på havet, ville være noen til å se denne kamikazeoperasjonen? og ville de tatt seg bryet med å plukke opp restene av meg eller la meg bli til fiskemat og bånnslam? mens jeg så for meg hvilket svare strev dét ville vært; med beinpipestilker, gåsehud og småfjær spredt på kryss og tvers i et ganske grått og opprørt hav, mista jeg plutselig all frykt for å ikke finnes mer - jeg har nemlig lært meg å fly, men jeg har lært meg å sveve enda bedre, og jeg vil aldri være ensom.  

jeg er tilbake i byen som var min,
og kjenner ikke ordentlig etter
før jeg minnes hyl og grin
det knirker under skoa, jeg går i tretten graders kulde
og klæra de skriker etter noe annet av det ulne,
kirkespira bukter seg som om de etterligna dalí
hadde ikke brua vært der, hadde det blitt fali' -
minst én mann har daua idet han pissa over rekka
og det var ikke etter den første pilsen som blei jekka
tenk på de døde de finner i vann,
fulle av fisker, søppel og sand,
jeg har alltid kjent på min dødelighet her,
mulig det skyldes at jeg kjenner de fleste
eller om det er fordi det er her sjela mi er
jeg dveler sjeldent lenge ved kjipe og gamle ting,
men i dag stoppa jeg rett utenfor
den gamle inngangen din
kikka inn vinduet for å se om det kanskje var du,
men det eneste jeg så var en skygge som ville snu
- jeg tror det var den gamle mammaen din
og jeg trassa videre til byens frosne elveleier
fulgt stiene som har blitt større enn dem pleier
jeg går i gatene, later som om jeg eier dem som før
leiker vaktmester for boligene feier for min dør
danser klassisk sikksakkkosakk mellom fortau og vei
leiker med tankene om at bilene tar livet av meg
jeg eier ingen beskyttelse, og jeg er ikke laga av mot
det eneste som noen gang har tatt meg, er faenskap og skrot
og innerst i dette rommet, i utkantstrøka som er meg,
finnes det ei planke som brenner - og på midten 

der står jeg

når du skjønner at det er i ferd med å nærme seg slutten

du trekker frem gode historier for å minne den andre på hvor fint det var; selv om at du vet at den andre har bestemt seg, bare ikke funnet de riktige orda for å si det, snakker du fra fra det mest åpne og ærlige inni deg, hører deg selv fortelle med en innsikt du ikke fatter hvor kom fra eller hvorfor den ikke kom noe tidligere,- og bare dét i seg selv er nok til å ta seg en velfortjent runk til, for mere usaklig og sjelerivende opplegg skal man faenmeg lete lenge etter, og da er det sinnssykt bra jobba å finne på noe som kan benevnes med fornuftige fortegn i en sånn situasjon; men du holder henda for deg sjøl, hardt samla i fanget gjennom en stødig monolog, prøver å låse den andres flakkende blikk og samtidig prøve å finne flere gjennomtenkte ord som måtte henge på ei dørlist eller gjemme seg i ei parkettflis, og er istand til å overkjøre hver eneste negative tanke den andre måtte ha, og du unngår å grine mens du gjør det, merker en avmålt respekt - enn så lenge, og registrerer samtidig hvordan tankene opererer i tusentalls størrelse da du plutselig tenker på hvilket tog du er nødt til å ta til legen i morgen for å få skikk på denna skulderen, og hvordan det egentlig blir med gåturen etter en lang dag på jobb. og på denne måten unngår du å få med deg for mye av den kjipe reservasjonen som mørklegger ansiktet til den andre slik at du ikke lenger har det klart for deg, du er som en kakerlakk- vekker avsky hos den hysteriske kjerringa på kjøkkenet som tror du kan leve for evig og utstå en atomkrig, men det du helst ønsker er å krype lengst under kjøleskapet, trygt dekka av jevn motordur og sildringa til termostaten, bli værende i det samme mørket, knuge noe av støvet den andre må ha lagt igjen der inne.

vill og redd og i villrede av gammel vane.

jeg drømte så varmt i natt. om mamma. om å løfte henne varsomt over, akkurat som i wenche mühleisens bok. vi var på hytta i nordland som nå hadde innlagt strøm og et lite anneks. det var meningen at jeg skulle sove i annekset, og at mamma, som bodde i hytta, hadde meg på besøk. jeg trivdes godt i annekset. hadde gjort det ordentlig til, rydda og redt opp sengen med lappeteppe og rene klær til senere. først skulle jeg kjøre en tur. det var blitt kveld. mamma skulle ta seg en lur og jeg skulle sjekke bygdelivet. jeg kjørte fort opp de glatte, bratte bakkene, kjørte som en villstyring og byidiot opp i de farlig, bratte fjellene, rett inn i en militærprotesjé, rett inn i en folkemengde, svingte raskt ut igjen og følte meg ferdig med å råne. "hva er det du gjør?"

da jeg kom hjem til hytta igjen (etter å ha kjørt meget, meget sakte og lekt med forskjellige gir og glatte partier), var mamma trøtt. jeg aner ikke hvor pappa var, eller om jeg egentlig hadde en pappa i det hele tatt. det føltes ikke sånn. mamma trengte ikke å fortelle meg det, men MS'en var nå langt fremskreden og hun var bekymra for at hun ikke kunne klare å bo på hytta lenger. "det ordner jeg", sa jeg selvsikkert. hun nikket trøtt. jeg hentet en stor pille etter hennes ønske, det var en som skulle hjelpe musklene til å slappe av fordi hun hadde vondt. det gjorde meg trist. jeg var jo så våken. så lei meg for at jeg måtte være alene hele kvelden. men hun fikk pilla.

før hun visste ordet av det begynte hele kroppen å svikte. det var såvidt hun fikk reist seg opp, støttet seg til bordet før hun begynte å segne om. jeg hentet henne kjapt, fikk den ene armen hennes over skulderen og hjalp henne inn mot soverommet. rett ved senga orket hun ikke mer og falt sammen som over meg. men jeg var så sterk - brukte begge hender og løftet henne over meg og opp i fotenden. jeg halte og dro i henne til hun lå rett. hun sovnet med en gang jeg la dyna over henne.

jeg satte meg på en stuebordsstol og så tv- skjermen flimre i øyekanten. vegguret overdøvet lydene fra skjermen, og jeg syntes det ble så uutholdelig å sitte der uten selskap. jeg gikk inn til henne, la meg ned ved siden av, hadde så lyst til å holde rundt. gjør man sånt med mammaen sin? jeg hadde aldri gjort det før, turte ikke, ville, strakk forsiktig ut armen -

våkna.

ved siden av meg ligger kjæresten min vendt fra meg slik som henne. skulle ønske jeg visste bedre nå, gjorde bedre nå, enn like før hun ble borte fra meg.

flinke piker og friksjon(skrefter).

har du prøvd å tre en anorakk over huet,
hvor skuldra er sydd for smalt
nakken føles bøyd
mellom kragestoff og åpning,
overkroppen snøres sammen
av midtsømmen under armene
og du står der som et
fugleskremsel med bøyde jakkermer i været

skulle ønske noen kunne hjelpe
deg ut igjen,
du må vrikke deg nedover,
håpe stoffet er mjukt nok
til at du glir greit igjennom
at du slepper å få et hysterisk anfall
at det ikke ligger ei vrengt fille
igjen på gulvet.

stakitt.

vi må finne mer trivielle ting å
krangle om, skaffe oss barn, skape
familie, seile vår egen fellesskapssjø,
finne andre måter å føle på, gi
klemmer, gi rom, ikke gråte for annet
enn dåp og død
vi må ødelegge dette uløselig knyttet
til hverandre
det blir for mye
oss to
hver for oss