Vingje

 Den dag kjem aldri

bladene blinker som
frostdekte reflekser

at eg deg gløymer

jeg svinger inn til 

det trangeste i skogen

for um eg søver

vrenger av genseren

knepper opp buksa

 
eg um deg drøymer

natta støter mot huden

går langsetter steinene

Um natt og dag er du like nær

trår barføtt gjennom vannskorpa

ned til brystet 

og best eg ser deg

som ei mager hinne mellom 

bunnfall og grums

når myrkt det er

blir jeg moden

faller jeg ned