kontrær

det eneste stjernetegnet jeg kan er karlsvogna

og veit ikke hvordan jeg lager vellykka marengs

jeg har heller ikke hele gangetabellen i huet

- men jeg stiller opp når det trengs

jeg vetta faen forskjellen på religion og dogma

er slepphendt med klokka når jeg skal til sengs

jeg aner ikke hvordan jeg lever i her og nuet

- men jeg kan telle på dansk til halvfems

jeg går maratonturer uten å kunne kompass

står hengemyrer til det blir mer enn bløtt 

der jeg burde gitt slipp holder jeg igjen på trass

- synes vel det er litt søtt 

som skjæra samler jeg på menneskelig strass 

har no'n komplekser og gir liv til det som er dødt

balanserer alltid på eggen av en kniv som er for krass

- med det ene øyet på gløtt 

og selv om jeg er mye, så er jeg mest det jeg ikke er

1.70 og alltid mellom forskjellige størrelser i sko

er som ei B-sides plate med hakk hist og her 

- dreper blomster og lar ugresset gro

jeg kaster meg inn i gordiske knuter

haler opp grevlingtanker som trivest best på bånn

hopper gjerne sikksakk over livets paradisruter 

ser alltid fremover med skrubbsår i hver hånd

fordi jeg elsker dette livet, akkurat sånn

poltergeist

har leika med tanken om å 

bare gi alt dette her 

en full fuckyou-finger

servert med en knivsodd

dødelig pest 

for å få fred  

til å pirke i dette 

dette overflatesåret 

etter alle disse menne(ne)skene

som aldri gror

men sprer seg

snor seg gjennom årene 

til selveste kammerset 

så kroppen nesten kneler 

av en bankende og

betent jævla historie

som jeg fortsetter 

å holde liv i 

helt til jeg får doktorgrad

og kan avlive og kremere

få avstand 

se asken deles ut, i mindre

og mindre porsjoner 

for hver gang 

som premier

til de som sier de 

skal ta vare på

denne delen

av meg 

henger jeg i tynne stropper 

etter trærne 

ser ingen bøyde hoder 

bare lysten 

til å lekesloss 

med noen som er litt

svakere enn meg selv 

memory

vi spiller memory

og lukta av trebrikker 

hviler på

stueteppet idet du 

vipper opp to ulike

legger dem ned

grubler, ser på meg

helt sikker på at jeg jukser

på en eller annen måte - 

jeg vet at brikkene med bananer 

har en flisete kant, 

lar deg ta dem

akkurat som jeg senere lar deg 

fortelle om hvordan ingen

så deg da du var liten,

plukka deg opp eller  

holdt deg

nær

våre minner er visst litt ulike der

Me think boomer boomer no go tick tock in head

Gjennom lukta av nylagt bark og kveldslunka beis snuter bikkja rundt i blomstergresset og finner brune små snegler. En og annen edderkopp og arbeidsmaur krysser gata i jakt etter et vertshus og hundepotene enser ikke at de går på rød mann. Husa her har alt på stell. Eller - det er jo alltid én. Og denne ene har latt flomlyset stå på for å vise den uferdige garasjen sin til hele nabolaget - et rotete høl i starten av den sommerlige prydgata. Jeg svinger nedover veien etter hølet - stopper opp, og lytter om dovne labber følger etter. Hører mine egne, med bittesmå sko - men på høylys dag, innmari trøtte etter noen timer på stranda. Og der er jeg. Og der er du, blikket går fra frosk til fugl i det du løfter meg opp og bærer meg hjem. Men her er jeg. Joggebuksa er ikke 100% klam lenger. Kanskje nærmere 82, selv om vannskorpa ligger klin stille på ei arrete strand og venter på et fiskesprett som fortsatt ikke spretter mer enn 2. Reduserer til 80% ved å søke nærmere båtene. Både smatter og susser etter søppelhunden som støvsuger stranda for vannmelonskorper og småblaut Mariekjeks. Han nekter å bli med ut på brygga. Alt som er i bevegelse med unntak av mat og egen kropp er farlig. Og dette har den lært seg i en menneskealder av 64 år. Noe så teit. Men vi går vel alle baklengs etter hvert, på en eller annen måte. 

Lukta av salt sjø finnes ikke lenger, bare stram og småsøt eim av brent og størkna tang. Båtene dupper og jeg duver mot kanten av brygga. Om noen hadde dytta meg nå, hadde telefonen vært det siste som røk ned. Cummulus skummulus lyser opp Oslofjorden som ligger der brakk og døende og bruker sine siste krefter på å si, hei du din vakre jævel, jeg er grunnen til at du er her! Og jeg er her også. Og der er du. Og det er nå jeg skal ta bildet jeg etter hvert skal sende til deg, og si noe pretensiøst som: Sjekk fargene - det ser ut som stjernetåke! Eller enda verre: som Lagoon nebula. For no' piss. 

Gjennom lukta av vått gress og kjøligere luftmasser går bikkja og jeg hjem. Bestemmer meg for å gå i hans tempo, gir meg over til gammalmannsgangen med henda i kryss over hverandre og ned flanken. Himmelen bak huset gløder som om jeg får en jævlig varm velkomst når jeg går inn porten. Tempoet justeres enda mer ned. Jeg er på - hva da, 60% kanskje? Det hostes i en hage. ABBA synger "Money, money, money" - med et nivå som ville vært helt ok lavt til fest å være, men som får godt trøkk i et ekkokammer av hvinende teenybops som har lånt sommerhytta til muttern og fattern. For en gangs skyld er jeg egentlig enig med dem. Om vi kan synge sangen om ei kvinne istedenfor. I et lite øyeblikk helt i starten av denne turen følte jeg meg alene. Der løy jeg for meg sjøl. For her går jeg. Og der er du. Det er alltid én. I rike kvinners verden, er jeg fattig som faen. Og jeg elsker det. 

 

Gjest i eget hus

Stuebordet har blitt 2 meter bredere og 4 meter lengre. 

Colaen er kald - faktisk uvanlig kald. Kjøleskapet er egentlig et ganske dårlig kjøleskap, burde blitt bytta ut. Som så mye annet her. Men jeg smaker colaen selv om den nesten er slushy, og det bryter med normalen. Sansene er ikke bedøva, som sist jeg satt her. Du står på en stol og leker elektriker foran meg. Jeg gjør mitt beste for å holde kjeft og ikke spørre om hva den videre planen er. Sist vi gjorde det, endte jeg opp med å grine fordi du er en idiot. Kroppen spenner seg så det kniper i hofta, og jeg kjenner hvor jævlig vond den stolen egentlig er å sitte på. Jeg har så lyst til å be deg dra til helvete og lurer på om hofta hadde vært mindre vond om det ikke hadde vært for deg. Jeg sitter sånn og titter ut av vinduet. 

I et lite øyeblikk flyter det plutselig en strøm av informasjon ut av meg. 

Jeg mater deg med oppdateringer om jobbsøking, bekymringene jeg har for hva som skjer hvis huset ikke blir solgt, og så et litt bittert utsagn om at jeg føler at alle drar ifra meg (ikke som i "alene", men som i "fremover"), og at jeg har det dårlig med å bli pusha inn i en ny hverdag som ikke er bra for meg, men tvingende nødvendig fordi verden funker som den gjør. 

Ikke si sånn a', er svaret ditt - blir det ikke solgt, er du nesten nødt til å gifte deg med meg.

I et lite øyeblikk endevender jeg hele stua og krøller sammen stueteppet og former det som et sugerør. Jeg heller colaen ned i gapet på deg, så det bobler til du spyr - du også. 

Stuebordet har blitt 2 meter bredere og 4 meter lengre. 

Kanskje like greit. For den avstanden redda deg i dag. 

Ramblin' lovin'

Jeg veit ikke hvorfor det koster meg så mye - jeg veit jeg hadde tjent så mye mer på å bare gi slipp. Uansett hvor mye jeg prøver, så klarer jeg ikke slite vekk denne fortærende greia hvor kroppen min går i frys, selv om jeg kjenner at alt du vil er at jeg skal ha det bra og hvile. 

Jeg har alltid vært sterk, rakrygga og aldri bøyd av for en utfordring. Lyst til å slå? Slå hardere da, vel. Stygg i kjeften? Kjør på. Skriking? Helt til du ikke gidder mer. Stillhet? Jeg klarer det også, selv om det er vanskelig. 

Det er altså ikke så mye det som har skjedd, men det som har skjedd uten at jeg var klar over det. Og de eneste gangene jeg ikke klarer å forsvare meg selv, er når jeg sover. 

-

Jeg tror jeg har mer sorg igjen i meg enn jeg har vært klar over sjøl. Det kjenner jeg nå. Som et mykt knyttneveslag i den bløteste delen av magen. Slaget som ikke treffer med en gang, men som beveger seg mot kroppen som et bombenedslag og treffer så hudoverflaten så fettet skjelver i saktefilm - neven som glir dypere og dypere inn i kjøttet, treffer brysthulen, snidder hjertet og sklir under lungene til neven endelig når ryggraden hvor den til slutt møter motstand og deretter vrir knokene rundt og rundt på ryggvirvlene- gir meg en sugen slomo-prolaps som jeg skal slite med lenge. Og elske hvert øyeblikk av, selvfølgelig. 

Noen ganger skulle jeg gjerne sett at sorgen traff meg raskere, så jeg kunne vært deilig forfjamsa og kanskje litt skrekkslagen også. Men jeg ække det. Jeg tar det lugn, er nesten litt psykopatisk avslappa på denne sakteborende sorgfølelsen som - la oss være ærlige, bor i alle mennesker, men den tar bolig i oss på ulike tidspunkt i livet, og det er derfor ikke alle veit hva man snakker om når man velger seg sånne store ord, og man derfor fremstår som teit. 

Jeg veit heldigvis hva den handler om, og hvorfor den er her. Den har vært hos meg i mange år, helt siden jeg var liten og lærte meg hva den handlet om. Sorgen velger som regel å banke på døra hos meg, og jeg slipper den som regel lydig inn. Sånn har det alltid vært når noe fint dukker opp. Jeg har jo selvsagt en ryggmargsrefleks som ber meg slå tilbake, et slags fornuftig instinkt (uten at instinkter egentlig er fornuftige, så dette må være noe tillært), men jeg lar jeg være. Tanken om ryggmargsrefleksens effekt får ofte lov til være en gjest, men det er sorgen som får lov til å ligge på sofaen sammen med meg. Og sånn ligger jeg da, og holder varmt rundt sorgen som en av disse naive taperne som aldri fikk nok av å tro eller håpe. 

Så jeg vil gjerne at du prøver å lese meg igjen, og at du bytter ut ordet sorg med noe annet. 

-

xoxo

barbiegirl 29.01.2024

snøføyk og frostrøyk 

alt som er kaldt gir deg alt

du trenger for å pushe deg videre

og du går der og setter ord på

tenker det hadde vært fint å

vite at noen visste at du gikk ut denne kvelden

for du går jo bare på kjente veier 

alle de som egentlig ingen eier 

og det nok en sjanse for at ingen finner deg

(selv om du ville)

og du går som du alltid går

du trår og du trår og du trår

forbi busker og vekster som igår

islagt og kuldematt 

kinna stivner av gamle minner

som setter seg i skjelettet når du trør

og du går der og lurer på

tenker det hadde vært fint å

vite at noen visste at du gikk ut denne kvelden

og at de syntes det var litt skummelt

at du skulle gå sånn

helt alene

internettarkeologen

hva skjer
om jeg plutselig skulle dø nå

hvem stenger profilene mine
melder meg av nyhetsbrevene
sletter mailkontoen
informerer internettfamilien
om at jeg er borte

tenker alle sånn?

og tenk om

noen, 

en eller annen tilfeldig 

eller glemt

hadde gjemt meg 

i et pixel 

latt lyset mitt stråle 

gjennom hardware, software

selve kjernen

reebota alt

før det siste knastet i

tastaturet

trekker ut kontakta

og vi finner eteren 

i meg

og i deg 

glemmer @lle andre

Vingje

 Den dag kjem aldri

bladene blinker som
frostdekte reflekser

at eg deg gløymer

jeg svinger inn til 

det trangeste i skogen

for um eg søver

vrenger av genseren

knepper opp buksa

 
eg um deg drøymer

natta støter mot huden

går langsetter steinene

Um natt og dag er du like nær

trår barføtt gjennom vannskorpa

ned til brystet 

og best eg ser deg

som ei mager hinne mellom 

bunnfall og grums

når myrkt det er

blir jeg moden

faller jeg ned

blaut

over vindusfilmen flyter ruglete dommedagsskyer forbi mursteinsblokkene
det er juni, effektive 10 grader og sommerbittert regn er på vei
jeg lurer på om det hadde vært bedre om jeg ikke hadde utsyn i det hele tatt
eller om jeg skal slutte å stole på nyhetene
heller bli en indianer og stole på at kvister finner vannårene
at jeg kan bli en spirituell fisk om jeg vil
og trives med rollen

den tvilsomme

hun takka nei til

beroligende

og kjørte heller bil

med halvt nedrulla vinduer 

resten av året 

en astralreisendes bekjennelser;

jeg dro en omvendt fugl føniks og tok ei rikosjettmanøver for ikke å treffe den gamle kjente askesmaken - midt i et teatralsk svalestup, hvor jeg med brystet som tyngste punktet, suste ned mot vannskorpa med et stadig stigende knusningspotensiale lurte jeg på om G-kreftene etterhvert ville ta knekken på nakken før huet eventuelt ville eksplodere ved sammenstøtet- om jeg ville få kjenne på en behagelig lammelse før døden; et sørgelig men behagelig sedativ, og om det kanskje ville være mulig å se seg sjøl litt utenfra dersom øya ikke ble knust og bare havna litt på sida av kroppen under selve ødeleggelsen. det kunne vært veldig interessant med krever for mye hjernekapasitet. så begynte jeg plutselig å tenke på alle menneskene i livet mitt og små fule fata morganaer kom hoppende ut av skumsprøyten på toppen av de ørsmå bølgene under meg - alle kjempa for sin rett for å fortelle historien som de hadde delt med meg, for så å rulle videre og produsere større bølger ganske så raskt; både våtere, vakrere og mer æresridd enn noen av de andres, eller forsøke å danne heftigere undervannsstrømmer, slike man ikke egentlig tenker på at finnes når man ligger på strenda, innolja i ei tropisk aroma av uvitenhet, dovenskap og naturkreftstridige drømmer; baby, we're so cool. bortsett fra at de aldri har sett ei jente komme gråtende opp fra stranda fordi faren ble tatt av havet i forsøket på å redde sønnen sin, og heller brukt disse strømmene til å kjenne på litt ekkel kiling når de går til vannet endelig rekker dem til magen, og derfor går opp til strandkanten igjen, står stille og lar føttene plantes, graves og eroderes mer og mer ned i sanden, fordi det å stå støtt og glane utover horisonten  er bedre enn sjansespillet, naturkreftene i oss, trangen til å holde pusten og la seg flyte motstrøms, rive opp huet på en korall og blø som ei undersjøisk vulkan. og jeg holdt derfor tettere om meg selv, lot som om kroppen ble til et stort (og vitenskapsmessig helt på trynet,) stykke tungt og tørst papir- hvor hele livshistoria slet seg og flagra avgårde med motstandsvinden som fargesprakende konfetti -  spitfirenebbet begynte å ta fyr og svi som et sint lite helvete, alle farger ble til fart, hjelmen føltes  trang og organene sang drukningsmelodier. mens kroppen skreik etter å nå målet, et usynlig punkt i en umerkelig bølge med bred kant og landingsflate, kom jeg tilbake til det både jeg og mennesker deler til felles men sjelden benytter oss fornuftig av, for plutselig kom jeg til å tenke på om det  ville være en minimal sjanse for at der, midt ute på havet, ville være noen til å se denne kamikazeoperasjonen? og ville de tatt seg bryet med å plukke opp restene av meg eller la meg bli til fiskemat og bånnslam? mens jeg så for meg hvilket svare strev dét ville vært; med beinpipestilker, gåsehud og småfjær spredt på kryss og tvers i et ganske grått og opprørt hav, mista jeg plutselig all frykt for å ikke finnes mer - jeg har nemlig lært meg å fly, men jeg har lært meg å sveve enda bedre, og jeg vil aldri være ensom.  

jeg er tilbake i byen som var min,
og kjenner ikke ordentlig etter
før jeg minnes hyl og grin
det knirker under skoa, jeg går i tretten graders kulde
og klæra de skriker etter noe annet av det ulne,
kirkespira bukter seg som om de etterligna dalí
hadde ikke brua vært der, hadde det blitt fali' -
minst én mann har daua idet han pissa over rekka
og det var ikke etter den første pilsen som blei jekka
tenk på de døde de finner i vann,
fulle av fisker, søppel og sand,
jeg har alltid kjent på min dødelighet her,
mulig det skyldes at jeg kjenner de fleste
eller om det er fordi det er her sjela mi er
jeg dveler sjeldent lenge ved kjipe og gamle ting,
men i dag stoppa jeg rett utenfor
den gamle inngangen din
kikka inn vinduet for å se om det kanskje var du,
men det eneste jeg så var en skygge som ville snu
- jeg tror det var den gamle mammaen din
og jeg trassa videre til byens frosne elveleier
fulgt stiene som har blitt større enn dem pleier
jeg går i gatene, later som om jeg eier dem som før
leiker vaktmester for boligene feier for min dør
danser klassisk sikksakkkosakk mellom fortau og vei
leiker med tankene om at bilene tar livet av meg
jeg eier ingen beskyttelse, og jeg er ikke laga av mot
det eneste som noen gang har tatt meg, er faenskap og skrot
og innerst i dette rommet, i utkantstrøka som er meg,
finnes det ei planke som brenner - og på midten 

der står jeg

når du skjønner at det er i ferd med å nærme seg slutten

du trekker frem gode historier for å minne den andre på hvor fint det var; selv om at du vet at den andre har bestemt seg, bare ikke funnet de riktige orda for å si det, snakker du fra fra det mest åpne og ærlige inni deg, hører deg selv fortelle med en innsikt du ikke fatter hvor kom fra eller hvorfor den ikke kom noe tidligere,- og bare dét i seg selv er nok til å ta seg en velfortjent runk til, for mere usaklig og sjelerivende opplegg skal man faenmeg lete lenge etter, og da er det sinnssykt bra jobba å finne på noe som kan benevnes med fornuftige fortegn i en sånn situasjon; men du holder henda for deg sjøl, hardt samla i fanget gjennom en stødig monolog, prøver å låse den andres flakkende blikk og samtidig prøve å finne flere gjennomtenkte ord som måtte henge på ei dørlist eller gjemme seg i ei parkettflis, og er istand til å overkjøre hver eneste negative tanke den andre måtte ha, og du unngår å grine mens du gjør det, merker en avmålt respekt - enn så lenge, og registrerer samtidig hvordan tankene opererer i tusentalls størrelse da du plutselig tenker på hvilket tog du er nødt til å ta til legen i morgen for å få skikk på denna skulderen, og hvordan det egentlig blir med gåturen etter en lang dag på jobb. og på denne måten unngår du å få med deg for mye av den kjipe reservasjonen som mørklegger ansiktet til den andre slik at du ikke lenger har det klart for deg, du er som en kakerlakk- vekker avsky hos den hysteriske kjerringa på kjøkkenet som tror du kan leve for evig og utstå en atomkrig, men det du helst ønsker er å krype lengst under kjøleskapet, trygt dekka av jevn motordur og sildringa til termostaten, bli værende i det samme mørket, knuge noe av støvet den andre må ha lagt igjen der inne.

vill og redd og i villrede av gammel vane.

jeg drømte så varmt i natt. om mamma. om å løfte henne varsomt over, akkurat som i wenche mühleisens bok. vi var på hytta i nordland som nå hadde innlagt strøm og et lite anneks. det var meningen at jeg skulle sove i annekset, og at mamma, som bodde i hytta, hadde meg på besøk. jeg trivdes godt i annekset. hadde gjort det ordentlig til, rydda og redt opp sengen med lappeteppe og rene klær til senere. først skulle jeg kjøre en tur. det var blitt kveld. mamma skulle ta seg en lur og jeg skulle sjekke bygdelivet. jeg kjørte fort opp de glatte, bratte bakkene, kjørte som en villstyring og byidiot opp i de farlig, bratte fjellene, rett inn i en militærprotesjé, rett inn i en folkemengde, svingte raskt ut igjen og følte meg ferdig med å råne. "hva er det du gjør?"

da jeg kom hjem til hytta igjen (etter å ha kjørt meget, meget sakte og lekt med forskjellige gir og glatte partier), var mamma trøtt. jeg aner ikke hvor pappa var, eller om jeg egentlig hadde en pappa i det hele tatt. det føltes ikke sånn. mamma trengte ikke å fortelle meg det, men MS'en var nå langt fremskreden og hun var bekymra for at hun ikke kunne klare å bo på hytta lenger. "det ordner jeg", sa jeg selvsikkert. hun nikket trøtt. jeg hentet en stor pille etter hennes ønske, det var en som skulle hjelpe musklene til å slappe av fordi hun hadde vondt. det gjorde meg trist. jeg var jo så våken. så lei meg for at jeg måtte være alene hele kvelden. men hun fikk pilla.

før hun visste ordet av det begynte hele kroppen å svikte. det var såvidt hun fikk reist seg opp, støttet seg til bordet før hun begynte å segne om. jeg hentet henne kjapt, fikk den ene armen hennes over skulderen og hjalp henne inn mot soverommet. rett ved senga orket hun ikke mer og falt sammen som over meg. men jeg var så sterk - brukte begge hender og løftet henne over meg og opp i fotenden. jeg halte og dro i henne til hun lå rett. hun sovnet med en gang jeg la dyna over henne.

jeg satte meg på en stuebordsstol og så tv- skjermen flimre i øyekanten. vegguret overdøvet lydene fra skjermen, og jeg syntes det ble så uutholdelig å sitte der uten selskap. jeg gikk inn til henne, la meg ned ved siden av, hadde så lyst til å holde rundt. gjør man sånt med mammaen sin? jeg hadde aldri gjort det før, turte ikke, ville, strakk forsiktig ut armen -

våkna.

ved siden av meg ligger kjæresten min vendt fra meg slik som henne. skulle ønske jeg visste bedre nå, gjorde bedre nå, enn like før hun ble borte fra meg.

flinke piker og friksjon(skrefter).

har du prøvd å tre en anorakk over huet,
hvor skuldra er sydd for smalt
nakken føles bøyd
mellom kragestoff og åpning,
overkroppen snøres sammen
av midtsømmen under armene
og du står der som et
fugleskremsel med bøyde jakkermer i været

skulle ønske noen kunne hjelpe
deg ut igjen,
du må vrikke deg nedover,
håpe stoffet er mjukt nok
til at du glir greit igjennom
at du slepper å få et hysterisk anfall
at det ikke ligger ei vrengt fille
igjen på gulvet.

stakitt.

vi må finne mer trivielle ting å
krangle om, skaffe oss barn, skape
familie, seile vår egen fellesskapssjø,
finne andre måter å føle på, gi
klemmer, gi rom, ikke gråte for annet
enn dåp og død
vi må ødelegge dette uløselig knyttet
til hverandre
det blir for mye
oss to
hver for oss

i det nye,

vil jeg prøve å 

anta mindre, 

erfare mer,

la tvilen komme til gode

før

huet sprenges av dytopiske

fantasiriker,

ikke forsøke å 

forandre det

uforanderlige, kanskje

bruke 0 energi på det

i det hele tatt? (haha).

bruke humor, ikke bare 

latterliggjøre svakheter

eller ironisere over andres

ikke bli et bedre menneske

nødvendigvis,

for jeg må bruke babysteps

på veien mot

selvrespekt - først,

kysse mer, elske mer, 

omfavne mer, ikke bare 

mennesker, men det gode,

være mindre redd,

helt konkret

gjennomføre, ikke bare gjøre for å "gjøre" v    i     a  

fastsatte mål;

få den forbanna A'en i helsepedagogikk,

gjennomføre praksis uten angst for hva som

foregår andre steder,

reise til minst to forskjellige land,

prøve en full spabehandling,

finne en gammel venn,

få skikk på bikkja, 

samle inn penger til elefantfondet,

kanskje bytte jobb, om den jeg har

sliter meg ut,

rydde i gamle esker, gjøre pappa glad (i samme slengen),

fortelle enkelte personer hvor skapet skal stå, det er på tide 

nå

skal jeg ikke forhaste meg selv og si at et firetall istedenfor tretallet bak 201 

egentlig utgjør en forskjell i prosessen livsomveltninger

i det hele tatt, det bare føles sånn selvfølgelig.

jeg skal ha det bedre,

det må jeg.

Dette får stå navnløst.

Jeg er 27 år gammel, og det er snart 5 år siden mamma døde. Det er trist hva det har blitt til, og jeg vet at det vil bli vanskelig å unngå at skrivingen min tar en helt annen vending. Det blir mer personlig, dagbokaktig, bloggaktig (bare ordet "blogg"gjør meg lett kvalm). Kort oppsummert; utleverende. Og det var egentlig ikke dit jeg ville. Jeg ville skrive mine erfaringer inn i noe som kunne oppleves, leses og gi positive eller negative inntrykk- ikke være en rein tirade av meg sjøl og mitt vissvass. Det er ikke kunst. Men det er ikke mye som er kunst for meg lenger. Jeg føler at jeg har mista det, og det får være helt greit, jeg kan ikke pine meg sjøl for det også. Dessuten er det egentlig greit å ha en utleverende, sjølkritisk blogg. Akkurat nå. Jeg antar at de fleste som pleide å lese bloggen min har slutta. Det ble lenger og lenger mellom innleggene, og innleggene mer og mer innholdsløse (verdimessig). Det er greit. Det er helt greit at jeg kan skrive noe bare for å formidle noe, selv om det er banalt og jeg føler det går ut i ingentinget.

Jeg bladde litt i arkivet for en stund tilbake, og fant ut at mange av bildene jeg har linket til er borte. Det eneste som står igjen er svake, halve rammer, eller en liten firkant med tegn inni. Det føles foreldet, og det er en fascinerende tomhet ved det hele. Jeg undres over om det finnes internettarkeologer, det hadde vært spennende å se hva de hadde klart å børste frem. Men tilbake til bildene. Hadde bildene vært i en bok, hadde de kanskje blitt borte på en annen måte; glemt, makulert, eller streka over. Her er de bare fjernet. Det føles som en profeti, noe av det jeg har gjort her inne står igjen som halvblanke rammer av noe forgjengelig som raskt nok vil bli borte uten at jeg legger merke til det. Skrifta består riktignok, og det er vel det viktigste, likevel finner jeg en trøst i at noe bare kan bli borte, som om tanken aldri har eksistert eller fått livets rett, og dermed ikke måttet opphøre heller. Det hadde vært deilig om det kunne vært slik, uten at jeg skal bli helt metafysisk nå.

Så jeg kan konkludere med at jeg og til synes det er greit at ting bare blir borte. Mamma. Det var ikke greit. Stresset, kvalmen som kravla opp i halsen, bak ørene, og over i panna før det trakk seg bak i nakken og klistra seg rundt hjertet bakfra. Ikke greit. Mamma er borte for alltid. Angsten tilbakevender. Jeg kjenner på meg at nye søvnløse netter er i anmarsj. Søvnløse netter går greit i en kort periode, men de varer alltid lenger, og da begynner de å fortære det som er oppegående i meg, og når jeg endelig faller til ro igjen, er det noe som er ødelagt, et nytt irriterende tankemønster som har festa seg. Jeg er utrolig treg om å prosessere ting, og når jeg må ta stilling til noe jeg er usikker på, må jeg først dulte tilbake, kjempe frem fornuften og deretter ta til ordet eller handle. Men sånt er det aldri tid til når man står der og noen krever et svar. 

Det mest skremmende er mangelen på trygghet. Jeg tror, uten at jeg er sikker på om det er tida som gjør det, eller en faktisk målsetting, at jeg har bestemt meg for at jeg har to alternativer her i livet. Det kan gå to veier; jeg blir forelder, gift og hele den pakka som medfølger av konformitet, uten at jeg ironiserer over den type livsførsel overhodet. Eller; jeg velger, enten ved å være nødt til det, eller ta et oppriktig, selvransakende og ærlig valg, å være alene og ty til ordene. Det er store usikre elementer  ved begge valgene, og jeg undres over hvorfor jeg aldri klarer å forene disse to tankene (ved å utelate ensomheten og bare skriver), men jeg føler at disse ulike valgene er forenlig med hverandre. Det er hensyn som må tas i dem begge. Men jeg fungerer ikke som et oppegående menneske i min nåværende posisjon. Det er for mye usikkerhet. Det siste valget er det enkleste å styre selv. Det første er sterkt avhengig av en annen, og uavhengig avhengig og hengiven som jeg er, blir dette et ganske schizofrent opplegg. Det bør forresten legges til at jeg er komfortabel med ensomhet. Så fremt jeg har valgt den selv.

Når jeg ikke føler trygghet blir jeg redd. Når tryggheten jeg føler betinges av en annen, er det veldig vanskelig å eksistere sånn nogenlunde. Mine rammer for trygghet er noe jeg ikke helt har klart å definere selv enda, og mennesker er ufeilbarlige. Jeg har stort sett alltid måtte leve med usikkerhet, og selv om jeg vet det ikke kan gis garantier for noe eller noen, forbeholder jeg meg retten til å mene at løfter kan gis og at løftene også burde inneholde en sikkerhet om at løftene etterfølges så langt det lar seg gjøre, ellers er det vel ikke et løfte. Jeg trenger å vite at noen er villige til å seg bryet. Jeg trenger å høre at det er ment til å være, hvertfall slik at man tror på det selv. Jeg trenger å høre et det er oss, ikke et du og et jeg, om jeg skal finne noe hjelp til å ta et valg. Istedenfor å frykte at jeg kaster bort tiden, ville jeg kanskje kastet bort tiden mer tankeløst. Latt livet flyte og bare følge det. Ikke misforstå, uansett hva jeg gjør for meg selv, så vil jeg ende opp et godt sted. Det tror jeg på. Men jeg tror også at de valgene jeg ville tatt som et tryggere menneske, hadde staket ut riktig retning uten vinglepetteriene og de gjentatte feilskjærene,fordi jeg hadde hatt noe å forholde meg til. Nå høres det kanskje ut som jeg hadde tatt til takke med hva som helst, så lenge det hadde lagt føringer for livet mitt, men det er ikke det jeg mener. Jeg mener bare at det ville vært mest ærlig av de som er mine nærmeste, å forklare meg hva de mener med å være i livet mitt, på lik linje som jeg må definere min agenda for meg selv. Jeg har så smått begynt, både til de som allerede er der, og litt for meg selv. 

Til deg; jeg føler at du er sur på meg, og jeg har prøvd å ringe deg flere ganger. Jeg aner ikke hva jeg har gjort, som regel er det et eller annet jeg burde ha forstått og så er jeg for sein om å forstå det, og så blir alt dumt. Deg, du tar meg alltid inn i varmen igjen, men jeg vil at du skal vite at jeg er kjappere om å forstå det om du ikke er så stille og plutselig eksploderer før du tar meg inn i varmen igjen. Imma' slow learner. Vær tålmodig med meg, jeg er faktisk glad i deg. Min utilstrekkelighet på enkelte områder er svakheter som antagelig alltid vil være der, og kan du ikke leve med dem, er det helt opp til deg hvordan du vil forholde deg til dem.

Til du; Jeg føler meg tryggest når du plutselig stryker meg lett på ryggen fordi du ser jeg støver rundt i et mentalt stresshjørne. Jeg føler meg tryggest når du holder litt rundt meg før vi sovner. Jeg føler meg tryggest når du ikke avviser mine forsøk på kjærlig og positiv oppmerksomhet, for da veit jeg at du har forstått meg. Det er så viktig for meg.

Til meg; Det kan hende at du må leve med denne utryggheten ganske lenge, og det kan hende du aldri vil oppleve at du har tatt de riktige valga eller funnet den riktige flyten. Det er OK. Du må bli flinkere til å være fornøyd, mindre kritisk, anerkjenne at enkelte tider er fantastiske, og andre ikke. Og du, vi vet begge to at du kommer til å dø en dag, og at det er det tryggeste løftet du har blitt gitt. Det løftet foreldes ikke, og det inntreffer med sikkerhet en eller annen dag. Vi vet begge to at du håper du blir gammel før løftet innfris, at både du og deg og alle de andre, har fulgt deg hele veien så langt de kunne etter beste evne, og at andre løfter vil bli gitt. Uten anger. 

om å besøke ensomheten under holmenbrua flere år etter.

det er den tida med
nedpissa, nedklinte og kranglegrå hjørner
hvor vi var bløte og kyniske om hverandre
fekta med ostepølser og beger med brus i lufta for
barnslige årsaksforklaringer
i mangel på beksvart himmel og stjernebilder som kunne forstumme,
selv om de kanskje var der, bare ikke om sommeren,
jeg var ofte for drita, og mata måkene
som skreik over hodet på meg med den siste ekle snabben
når de endelig våkna med sine vante lidelsesskrik
og edderkoppene brukte nettene
som trampoliner i vinduene på brua,
tok jeg av meg skoa og gikk sommerdagen
avkjølt i møte med ketchup mellom tærne,
vel vitende om at min allerede var over; for såpass visste jeg.
og de gangene jeg satte meg og grein under holmenbrua
- ikke fordi jeg ikke nakenbada eller ikke dro med de andre på naschpiel eller noe,
men fordi jeg ble igjen med deg og visste at vi skulle reparere
vennskapet og deretter kjærligheten
ved å sitte på den røde benken med skjellsorda og
horenumra rissa inn i bordplata, igjen og igjen,
flere ganger, helt til jeg ikke ville mer, gjorde opp for oss,
tilga alt det utilgivelige, da
visste jeg at jeg selv ikke inn i fremtida ville forstå
om dette var normalt eller ikke, om det noen gang blir riktig å tenke
at alle har gjort det samme som meg, om jeg kan forvente
eller håpe at det ikke bare er meg, som føler det sånn som jeg gjør
så mange år etter.

"vårkveld i mars"

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det, hardt og salt.

Bølger av nederlag og savn.
-Trodde jeg det var borte?
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det.

Noe har våknet. Det svir av seg selv,
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først.

- Inger Hagerup. Hvem ellers har vel diktet det vakrest?

kløe.

om jeg kunne så skulle jeg
nulla ut selve bevisstheten 
som må ha misforstått
for den har danna en koalisjon mellom ordene
ved å kutte vekk en 'e',
og det funker jævla dårlig
(med mindre man kanskje hadde lagt den til helt på slutten for da betyr det at jeg ikke hadde vært aleine, og kanskje jeg kunne fått hjelp til å rydde opp i min egen;
selvbevissthet).

må jeg legge til e'en andre steder;

elskE
delE
..


og jeg kommer ikke på flere.

jeg må ha hjelp til å enten dele opp ordet igjen eller legge flere plussord innunder betydningen av hva som rører seg inni hodet mitt.

så. hjelpE?

De gangene jeg ikke greier å huske det som fint.

Den følelsen hvor stikket kommer fra undersiden av magesekken og stritter opp i håret i små nervestråler når skosålene slipper isen og ryggvirvelen knyter seg sammen i et reaksjonssjokk; å bli bevisst sin egen dødelighet eller at veien mot aldring er konstant. Jeg blir bare mer og mer benskjør jo mildere været og vårtegna blir - for selv om isen fortsatt ligger tjukt, forandrer den sin form fra trygg til usikker, og jeg blir bare mer og mer deppa jo sterkere sola blir.

Hver gang sola gløtter mellom trærne og jeg går aleine blir jeg trist. Av og til må jeg lukka øya fordi lyset er for skarp; og som når man sitter i en bil og ser landskapet suse forbi, brenner greinene jeg så rett før jeg lukka øyneene rare streker på netthinna som blinker opp i blodrøde lyn før alt skygges ut i svart og jeg føler meg alene.

For våren er den samme uansett hvor jeg er. Dagene følger meg ekstra nøye når vinter går mot vår.

I dag er det 21 dager igjen, om man ikke regner med at jeg fortsatt har mye igjen av denne dagen.

22 mars er det 1460 dager siden jeg så deg. 22 mars er det 1459 dager siden du fikk se sola for siste gang. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde forstyrra deg der du satt på parkeringsplassen for deg selv med hendene godt pakket inn under ullponchoen og hodet lent mot nakkestøtten. Vi andre stod med kjoler og dressjakker som lufta seg i vårvinden mens vi venta på å gå inn til maten. Jeg greide ikke følge samtalene de holdt. Jeg ville bare røre ved deg, si at jeg var glad i deg, ikke la deg sitte aleine på en av dine siste dager selv om det var helt tullete av meg å tenke sånn fordi du likte å sitte aleine og nyte sola - og som med alle de tinga jeg helst vil og ser for meg at jeg skal gjøre som sikkert ville vært uendelig vakkert på film - så gjorde jeg ikke det. Jeg gikk bort til deg, lagde en bråkete og klønete skygge over ansiktet ditt så du ble dratt ut av ditt stille. "Mamma, hvorfor er du så gul i øya" spurte jeg.

Sola kunne ikke vært mere fraværende enn akkurat da.

eventyrtilværelsen.

det er natt i februar
gamle bestemorsvinduer med doble hinner,
frosten som blir dugg
gjennom dagen, råtemjuk
om du fortsetter å ligge
i rommet han sa dere kunne male
grått istedenfor blått
og du lengter ikke som de i bøkene;
du vil bare åpne opp
hoftekammen, som ei eselørsside
grave ut livet
lage høl i brystet for å fylle det med
tomrom,
ved å stikke fingrene inn
i ditt eget kranium
velte ut synet og alt som ligger bak
være i mørket
bak titlene
satt på tvers, skulle du ha rydda opp
reist skjelettet
det ville vært mer ærlig sånn.

(det er natt i februar
bestemorsvinduene har doble hinner
med frost som blir råtemjuk dugg
gjennom dagen,
om du ligger i rommet dere skulle male
grått istedenfor blått)

metronomen (min).

Advarsel: Dette er et meget trivielt innlegg som begynner med kaffe og slutter med noe helt annet.

Jeg er nå 26 år gammel og klarer fortsatt ikke lage ålreit kaffe. Den blir alltid litt for sterk, eller som i dag; alt for sterk. Kanskje jeg ubevisst styrer hånda ned i kaffepulverbøtta én gang for mye fordi jeg er redd for at den oppkvikkende effekten skal bli for svak, eller kanskje jeg bare er en dårlig kaffemaker, jeg kunne aldri vurdert å bli barista. Uansett. I dag trengte jeg den tjuktflytende. For første gang på evigheter har jeg nemlig forsovet meg - som i virkelig forsovet meg, faktisk i 1 1/2 time, og for aller første gang i historien fikk det ikke konsekvenser; alt jeg skulle tidligere på dagen i dag, ble avlyst, og jeg er tilbøyelig til å tro at det er meningen at jeg skal holde meg innendørs helt til jeg må ut senere i dag. De siste dagers hendelser har vært litt ugreie, kroppen har fått seg noen trøkk og hodet har enda ikke avvent seg feriefilteret. Jeg har fått mental støtte til å husje bort den dårlige samvittigheten for å ta litt fri fra alt (dårlig samvittighet er en vanvittig lite konstruktiv følelse uansett, men det det er kanskje derfor den kommer og tar meg - med innstillingen om å ikke gjøre noe konstruktivt mener jeg...)

Så. Selv om jeg i dag har gjort noe som for et år siden ville vært totalt motsatt, ja, egentlig helt umulig for meg å gjennomføre (forsovelsen altså) må jeg gjøre noe med denne rastløstheten og dette jaget etter å hele tiden gjøre noe. For straks jeg skjønte at jeg hadde forsovet meg kom panikkfølelsen, og når panikken ble slokket av beskjeden om at det ikke var noen fare likevel, dukket det opp en ny panikk; hva skal jeg gjøre med timene frem til kl 15:00? Jeg har blitt bedt om å ta livet mer som det faller seg, og jeg har brukt et halvt år på å prøve å finne en annen rytme. Selv om jeg ikke er helt i mål enda, har det vært lettere enn forventet å smått vende seg til noe annet, og det er ikke kun min egen fortjeneste. Faktisk har jeg vært umåtelig heldig i tiden etter at jeg flyttet og begynte på skole, og rytmen er radikalt forandret fra tidligere. Jeg er ikke sliten lenger, og jeg gjør ting annerledes; det som før var langt er kortet ned, og det som før var kortet ned er forlenget. Jeg føler at jeg har fått lagt til noen leveår med jevnere puls. Rytmen er en helt annen. 

Men fortsatt er jeg dårlig på takta; der jeg kanskje burde ha lagt til én ekstra, blir det ofte en halv, og omvendt, og nei, jeg vet at det ikke er meninga at jeg skal følge takta slavisk, om jeg ramler helt ut av det, vil det nok ikke skje noe verre enn at jeg må begynne på nytt. Problemet mitt ligger for eksempel i det med innhentinga, for det er ikke alltid man kan innhente noe. Tid for eksempel; har du ut-takta deg sjøl der, er det forbi. Også er det det med å skulle begynne helt på nytt igjen, kanskje til og med hoppe rett inn i en trefiredelstakt etter å ha slått seg noe jævlig. Det er ikke lett. Og det er ikke lett å glemme den forrige takta som gjorde så vondt at det bare måtte ta slutt, når man oppdager at det forsatt ligger noen fragmenter av støy i bakgrunnen etter den. Sånne takter må man bare kvitte seg med, gjennom flere omganger. Jeg gjorde det igjen i går. Kvitta helt.

Og det å lage nye takter er ikke noe man alltid kan ta på stående fot. Kanskje er det nettopp det jeg burde jobbe mer med, skape nye istedenfor å forandre dem, eller finne andre måter å gjøre det på. Jeg kan trampe til nye takter, istedenfor å telle inni hodet. Det må jo ut av og til. Eller synes. Eller høres. Jeg kan til og med slå takter. 

Jeg skulle bare ønske jeg hadde litt mer talent for takt eller holde den lenge, og at det ble penere å høre på og følge enn hva det ender opp med å bli av og til. De siste dagene har jeg vært ganske i utakt, hvis man tenker over at det kanskje skulle vært vakkert og gjennomtenkt. Og kanskje skulle jeg vært flinkere til å lytte til den jeg ikke lager selv, en annens og min egen, den som bare er der, på innsiden av brystet mitt. Den straffer ikke seg sjøl for å ha bomma litt, eller hoppa over et slag, den forsetter som om ingenting har skjedd og forteller meg ikke hvor lenge den har tenkt å fortsette å holde det gående. Den bare gjør det helt av seg selv. 

Jeg skal nok bli flinkere til dette en dag (jeg lover, og det er viktig for meg at du veit det). 

Og selv om jeg fortsatt ikke veit helt hva jeg skal gjøre frem til 15:00, så innser jeg at det er nettopp dét som er det fine med rytmeforandringer, for tida bli brukt til noe, uansett om det er fornuftig, stille eller dørgende kjedelig. Jeg fortsetter enten utvendig og innvendig, eller bare innvendig, jeg gjør det.

tenderpoints II.

Vi er 
ikke så langt fra sannheten
jeg graver pekefingernegla inn i lakken
du hviler albuene mot den sviktende
benkeplata Tynger vi kjøkkenet
på hver vår måte
finner jeg frem den billigste vinflaska
og det hender at vi spiser sammen
De fleste gangene
møtes vi 
over nyvunnen
Kjærlighet
som for et øyeblikks tid siden
var flytende 
blir fast
det hender jeg angrer På at øya dine blir blanke da
men jeg klarer aldri å 
la være
å være
ikke så langt fra virkeligheten.








.til røde. 

t-rex.

fordi jeg ikke klarer å favne om det. helt. enda. 

det mangla minst fire billige skopar i gangen og ei veske jeg personlig aldri hadde brukt.

sminkesakene var borte fra hylla på badet, og når jeg åpna kjøleskapet var den inntørka agurken rydda ut. jeg hadde tenkt å ta den. kanskje vaske hylla. rene flater gjør det vanskelig for bakteriene å gro. jeg kommer faktisk til å savne deg.

den første lukka døra helt, og jeg ble sjuk av hva som befant seg bak

den andre lukka den aldri igjen, og jeg ble sjuk av gjennomtrekket

når den tredje kom ringte jeg på og spurte om jeg

fikk lov til å bli med ut og leke, og jeg sa -

jeg tør ikke se deg i øya på de bildene

det er ikke deg

du er ikke gul

slim

røde kanter

og hul

for jeg har hvert eneste pigment av deg

fanga i iris

-

hypokondrium.

Jeg veit ikke hvor gammel jeg er, eller hvorfor jeg alltid greier å knyte skolissene på venstre sko så mye dårligere enn på den høyre. Jeg mistenker at det er fordi jeg som regel mistet tålmodigheten etter første skoen, og dermed evnen til å knyte lissene hardt nok på den andre da jeg var liten. Først høyre sko, så den venstre; kaninørene og huskeregla jeg ikke husker lenger. Jeg er høyrehendt og handler vel deretter, og jeg tror det er et etterslep, dette med slakkere skolisse på venstre sko, egentlig ikke noe annet enn en egenhet som kun er synlig for meg selv. Likevel føler jeg en viss tristhet over at min venstre sko agerer slik, det er som om den vil hjem igjen når jeg er ute og går. Jeg elsker å gå. Vil alltid gå langt. Alltid lenger enn alle andre.

Det har skjedd at jeg har blitt nummen i nedre del av høyrehånda mi i det siste. Det skjer når jeg sover. Jeg våkner av at jeg ikke har sirkulasjon der lenger, lillefingeren er iskald, og fra håndleddet og ut i fingertuppen er jeg helt følelsesløs. Følelsen kommer tilbake etter en liten stund når jeg har ristet og knadd hånda godt, spesielt den nedre delen. Det har skjedd så mange ganger, nesten hver natt de siste ukene. Jeg mistenker at det er en vardøg, om fysiske vardøger finnes, og isåfall er jeg redd, for det er ingenting som skulle tilsi at jeg plutselig skal bli nummen. Jeg er frisk. Jeg har vært hos nevrolog. Alt er bra. Jeg elsker å gå. Vil alltid gå langt. Alltid lenger enn alle andre.

Jeg har tenkt over muligheten for at skjelettet mitt lager flere osteoporotiske lyder enn andres til tider, om jeg kan kalle dem det. Og jeg vet at det skjer for flere når de strekker seg, men dette er utenom morgenstrekken. De hule knekklydene kan plutselig oppstå lenge etter at jeg har stått opp, langt forbi den tiden hvor kroppen enda er i dvale og mangler blod og varme for å fjerne rustet i muskler og ledd- bare ved at jeg beveger meg litt. Jeg har hørt at det ikke er annet enn at lydene stammer fra knokler som glir mot hverandre, at det er der den ekle påminnelsen om at jeg er et produkt av biologisk materie kommer fra. Anabol og katabol, oppbyggende og nedbrytende på samme tid, mest nedbrytende. Jeg blir eldre og trenger mer luft. Jeg elsker å gå. Vil alltid gå langt. Alltid lenger enn alle andre.

Det er så rart å tenke på at man ingenting vet om så mange ting som foregår rundt seg av vitenskapelige fenomener, men at man vet at man har noe som heter hukommelse og at den kan deles inn i to; langtidshukommelse og korttidshukommelse. Jeg veit at jeg haler ut langtidshukommelsen, og selv om jeg burde vært fornuftig og ledd bort alt sammen, skjøvet signalene ned i sokkeskuffen, sies det at hukommelsen blir påvirket av følelser, og at dette har en hensikt fordi hukommelsen kan manipuleres av følelsene som inntreffer i etterkant av selve minnet. Jeg skjønner ikke hensikten, men jeg skjønner hva jeg gjør. Jeg trodde minnet var et øyeblikk, adskilt fra kjøttet, blodet og beinmassene. Det var du som elsket å gå. Ville gå langt. Alltid lenger enn alle andre. Og du bruker ikke sko lenger, hendene dine vil aldri føle noe mer, og kroppen din er blitt til støv. Du beveger deg ikke, føler ikke, er ikke.


Når jeg lukker øya er det ikke det at jeg ikke ser deg, jeg ser deg bare så dårlig.

ord fra den som ble igjen.

Det er ikke alt jeg fikk gjort. 

Jeg skulle tatt oppvaska. Jeg pleier vanligvis å ta den så fort jeg er ferdig med å spise. Det finnes ikke noe verre enn  å vente for lenge slik at brødsmulene tørker på tallerkenen og faller ned på gulvet rett under kanten på benkeplata når jeg etterhvert løfter dem mot vasken for å skylle dem av. Jeg krøller tærne i grøss bare ved tanken på hvordan brødsmulene knitrer når de sprekker mot undersiden av føttene  mine fordi jeg trør i dem. Derfor pleier jeg å ta oppvaska så fort som mulig. 

Det er ikke alt jeg kan få.

- Det er visst ikke slik at man har krav på å få høre musikken man vil, eller hvor høyt den påsatte musikken skal spilles selv om man betaler dyre penger for en taxitur. Sjåføren er av utenlandsk opprinnelse, har en bart jeg aldri ville anbefalt noen og snakker til meg på inn- og utpust som om han må spare på omtrent alt oksygenet i verden. Som om det ikke var nok at han har det travelt med å svare meg når jeg spør, så sier han relativt lite - ikke engang et blikk i ryggespeilet. Jeg lurer på om han mener at alle ord burde forbli usagt, eller om han er slik til vanlig. Han vet hvor jeg skal. Jeg personlig ville sagt noe om jeg var i hans sko. Men kanskje er det en skikk, og om så er, så er det en meget uhøflig en. Kanskje han har problemer med å forstå hva jeg sier, man vet jo aldri med sånne. Dessuten er han mye yngre enn meg. Hva vet vel han om disse tingene. Jeg antar at er ille berørt siden han vet hvor jeg er på vei og jeg føler at jeg må tilgi ham for å ikke være en bedre lagspiller. "Behold vekselen. Takk"

Det var alt jeg greide å si.

Der oppe ville nok hvem som helst gjort en bedre jobb enn meg. Butikkdama på Coop Obs supermarked for eksempel. Jeg er sikker på at de endeløse køene i lørdagsrushet har gitt henne nok av blankpunkter i sinnet til at hun har kunnet fylle dem med poesi. Eller at den ene veiarbeideren med tynnslitt hestehale som nærmest har fungert som nabo, iallfall mellom 07-17 i et halvt år utenfor leiligheten, kanskje ville hatt noe å komme med som både var storslått og forbausende godt sagt. Jeg tar av meg hatten for de talentfulle menneskene som kan ta ting på sparket. Sånne som ikke blir redde i store forsamlinger og ikke prøver å se for seg alle nakne (ikke at jeg prøvde det nå, det ville kanskje vært litt for gæli') for å lettere å kunne rette fokuset bort mot den enorme frykten for å dumme seg ut. Jeg tror jeg har dummet meg ut hele livet, jeg. Og det var det jeg sa. "Behold vekselen. Takk. Jeg tror jeg har driti på draget" Det sa jeg.

Det var ikke mer å gjøre med det.

Når jeg tenker tilbake på det, så føyer det seg inn i rekken over hvordan dette livets trivialiteter ender med å spille deg et lite puss når du tror du har fått taket på det. Jeg trodde jeg kjente dette med liv og ikke-liv, og forskjellen mellom dem ganske godt. Jeg husker at jeg tenkte at jeg hadde gjort dette før når jeg stod der oppe og snakket til forsamlingen. Jeg er ikke hva jeg en gang var, og kanskje var jeg ikke det helt store den gangen heller. 

Det jeg husker.

Vi stod ved benken og vasket opp; jeg vasket, du tørket. Mellom oss ble det aldri ytret de helt store ordene når vi stod sånn, men en dag etter middagen falt det meg inn å fortelle om noe jeg egentlig trodde jeg allerede hadde fortalt og som du kanskje hadde glemt. Du foretrakk ikke en mine, men du så på meg- lenge, og så lukket du øynene. Du må ha bestemt deg for å tilgi meg for det, for du tørket resten av tallerkenene og feide smulene av benkeplaten med hendene og kastet dem i bosset. Jeg husker at du samme kvelden lot glasset du hadde drukket appelsinjuice av, stå over natta. Om morgenen var glasset grått og hadde appelsinfjør på innsiden. 

Det jeg vet.

Burde jeg visst for lenge siden. Jeg skulle tatt oppvaska før. Jeg tør ikke tenke på hvor mange brødsmuler som finnes under benkeplata på kjøkkenet.

morning light forgives the night so please stay until I see another day

huden brenner under dyna, jeg har føttene i lava og brystet i sentrum av sola - jeg drømmer ikke om å reise noen steder, jeg har det fint her jeg er nå. jeg trodde jeg skulle få frost i kroppen, jeg trodde blodårene skulle føles som pimp-is når jeg la fingrene på underarmshuden for å finne puls, jeg trodde det skulle være umulig for meg å bevege meg naturlig, at jeg ville gå med klaprende, lattermilde beinstrukturer under meg og at den eneste utgangen på en gatelangs nattevandring ville være å etterlate et varmt avtrykk av en trist maske i asfalten. men jeg har tatt feil. jeg har blitt innendørs. jeg har ikke stengt meg selv ute og sagt at det er min natur å gå min vei - ustanselig. jeg har holdt kjeft, beholdt en dødfødt sommers ettervarme på innsida og satt meg ned. det å sitte ned; jeg veit ikke om en levende sjel som får meg til å gjøre noe jeg ikke går med på lenger, andre enn meg selv, og samtidig føler jeg meg snytt av min egen autonomi. det er noe hemmelig over å sitte alene i mørket når utenformørket er dempet av rå, lammende snø. her hvor jeg er, er det nemlig mørkest, og jeg har det fantastisk selv om jeg alltid vil ha kalde hender.

det fineste med denne høsten er at alle de drømmene jeg hadde om å leve gjennom september og oktober som ensom og forfattermelankolsk ikke ble realisert likevel. jeg er mye mer lykkelig nå enn hva jeg hadde forestilt meg, selv uten de triste prosatekstene og ordstrømmene jeg egentlig ønska å produsere. jeg har nettopp lært meg å puste jeg. over vannet. 

♥

tenderpoints.

jeg er flink til å trekke i den spisse sia' av månen til meg når den er halv; 

når jeg slikker på et frimerke

snubler i retrogradsfiksjoner 

og sleazy stjernebilder, 

trekker ei lang mine over feltet jeg 

skulle satt inn et helhjerta smilefjes som prikken over i'en 

(i navnet mitt, både det foran og det etter)
i adressefeltet skriver jeg
en forkortelser; 

og lenger enn

lengst bortenfor meg finnes ei postkasse 

jeg har ingen lysende supernovaer

eller uoppdaga meteorsvermer i brevet

sånne uutalte ønsker som du kanskje kunne fått oppfylt
eller en liten ting å gi deg,
tyggis, eller et klistremerke
- 

før jeg  går ut pakker jeg kosmos inn i ull
drar glidelåsen på ytterjakka opp i haka så huden sprekker
og renner melkeveier,
foran meg i mørket over den sprakende grusen
står kassa som en kassert rakett
jeg snubler litt i beina mine
ser at den enda venter på å få posta brevet
der jeg driter i å skrive
at jeg er avsender
bare forventer at du veit hvem jeg er
laika.

Det er ikke vanskeligere enn at jeg gjør det til en vane. Min mentale aktivitet kan brytes ned til at jeg husker det som skjedde for fjorten år siden - da jeg var 9, og ikke hadde særlig andre nedturer her i verden enn at dumle med lakrissmak gikk ut av produksjon etter en kort gjesteopptreden i dumleposen. Det som skjedde var kanskje ikke sønderrivende eller omveltende, freudianerne ville fått vanskeligheter med å tilskrive det noe av ubevisst-bevisstskapende karakter fordi det var en enkelt hendelse og jeg har aldri hatt lyst til å tømme den over noen andre.  Og i det hele tatt ville det vært vanskelig å gjenfortelle - gjenskrive - gjentegne, figurativt fremstille det nøyaktig slik det skjedde, uansett hvor mye verktøy, materiale og hobbysaker jeg hadde fått utlevert ville det blitt en fadese: det er ingenting som har skapt seg selv mer ved å havne i mitt øyeblikk, men sånt kan man ikke si. 

det kan ha noe med de veldig oppsperra øya dine å gjøre, 
den kaninaktige nysgjerrigheten som krøller seg under nesa di og aldri holder kjeft,
måten du skyver skuldrene dine frem på, legger håndflatene sammen så overkroppen din ligner en V og du kan skvise hendene mellom lårene, slik at du kan lene deg langt nok frem mot meg
uten at det bryter noen intimgrenser- og der henda skulle vært har du gravd dype skyttergraver for pinlige øyeblikk og spørsmål, som ligger og hviler og titter med skremte blikk over kanten før de dukker ned igjen i frykt for å få ei kule midt i synet. men frontene gir aldri opp, det er jo krig for faen. jeg er spent på hvem som ender opp med å drepe den andre. om pinligheten setter nådesstøtet eller om spørsmålene besvarer seg selv til slutt. 

det overrasker meg at du, på tross av din ekstreme dragning mot min private sfære ikke enser at jeg til stadighet veksler blikket mellom betongelementene og heisekranen
på andre siden av veien. enhver normal person ville ha flyttet blikket, reflektert over hva som rørte seg på utsiden som var så interessant istedenfor en selv. hvem bryr seg om hvem jeg er, ihvertfall ikke du. 

når jeg ser mennesker gå under stillaser tenker jeg på sånne som deg. og hvor stort knusningspotensialet egentlig er. 

når jeg sov, ville jeg ikke annet enn å se på det som en voldsom mengde stjerneklynger som landet i postkassen min- harmløse knallperler eller advarsler med feige, små helveticafonter, om det ikke hadde vært for at jeg så det gjennom en øyeglippe, et ca fingerbølsstort hull- og at det antok flere former enn størrelser etter det, og at det med mine kaleidoskopiske sjanser og tid i rom ville vise seg for meg senere- i alt annet enn farger, glitter og pynta løgnhistorier, i alt annet enn et usselt, ærlig brev. det endte med at jeg satt igjen med en fargekodet lapp festet til rein og klebrig asfalt. og med det atmosfæriske trykket rundt hodet tegnet jeg like godt hjerteprikker over i'ene istedenfor et postskriptum. 

burde brukt kritt. burde våkna. burde hoppa paradis. 

bearbeidet utdrag. fordi jeg gjør leksene mine nå.

... Mamma var ikke særlig opptatt av musikk. Når jeg prøver å tenke på hvilken låt hun selv ville valgt kommer jeg til kort. Det eneste håndfaste beviset på at hun noen gang hadde vært i besittelse av musikk, fant jeg i en roteskuff i en kommode på gjesterommet en dag vi hadde storopprydning. Hun så ganske overrasket ut når jeg fisket frem en vinylsingel fra skuffen hun trodde kun inneholdt lefsete kokebøker og lysstumper. Coveret var så flatt, uten rifter og brettede kanter at det knapt kan ha blitt brukt- og selve EP’en var uten riper, den hadde kun noen mørkere flekker som med god fantasi kunne ligna fingeravtrykk fra 1969, ellers var den i butikkhyllestand. Hun fortalte meg at hun kjøpte det for egne lommepenger og at hun trodde hun hadde spilt den EP’en i stykker for lengst. Hun påsto også at hun elska The Jackson 5, men hun hadde ikke noe særlig sansen for pappaen ”Joe” som styrte i kulissene. Men jeg tror fortsatt, den dag i dag, at EP’en kun var en kjærlighetsgave fra en av disse frierne jeg har sett mange falmede fotografier av; og at den egentlige grunnen til at mamma følte hun hadde noen forbindelse med Michael Jackson var at de var født samme året og døde samme året. Ikke at hun fikk oppleve det siste. 

Jeg aner egentlig ingenting om hva som egner seg til å bli spilt i en begravelse. Det eneste jeg vet er at jeg hater langtrukne toner fra orgelpiper, og at selv den fineste sangen man vet om vil få et trist utslett som aldri forsvinner om man bruker den på denne måten. Jeg har tusen sanger jeg elsker og enda flere jeg hater, men ingen av dem står i brosjyren og ansvaret er ikke mitt alene, likevel skulle jeg ønske jeg fant en sang før pappa satte pekefingeren ved tittelen ”Gabriels Obo av Ennio Morricone” i det brune skinnheftet - og attpåtil valgte det som utgangsmusikk. For meg høres Gabriels Obo ut som en nasal, påtatt klagesang. Pappas argument var at det er vakker instrumentalmusikk og at den passer i denne sammenhengen. At han ikke klarer å komme på én jævla låt hun virkelig likte irriterer meg, det får meg til å føle at hennes ettermælte kunne like gjerne vært lydløst, ca ikkeeksisterende, eller kun for de døve og døde. Jeg støtter hodet i hendene med albuene på det hvite bordet, spoler tilbake, holder kjeft, vi er snart ferdige.

” When I had you to myself,  I didn't want you around

Now it's much too late for me to take second look

I want you back

I want you back

I want you back”

jeg våkner med følelsen av at de siste dagene har pressa seg gjennom huden på underarmen min; at de har gravd seg gjennom det overfladiske kjøttvevet og brutt seg inn i den rødeste beinmargen i knoklene mine, gjort meg skjør; de har surfa med det venøse blodet - fra kroppen til hjertet, stjålet oksygenet - delt det ut; de har rulla sakte gjennom hvert eneste segment av kroppen min, brettet ut alle folder og kanter som kunne vært strøket eller aldri skapt, etterlatt meg til denne søndagen som en haug med naturlige redsler for hva som kunne ha skjedd om jeg ikke våkna med den samme følelsen; hadde jeg vært den samme. likegyldig.

september II.

(vi lefla med 
tankene om at
tankens kraft
kan påvirkes 
med en annen kraft
enn tankene våre)

det primitive

det abnormale

freakshowfaktoren
ved å få et vepsestikk på høsten
gå rolig hen til vinduet 
og smøre stikkejævelen 
utover glasset- 
ikke tørke bort sølet,
bruke vinteren på
å se hvordan 
dagene i kulda
mumifiserer vingene inn i ruta, 

krymper vepserumpa,
krystalliserer innvollsgørret
til støv vi puster bort,
mer og mer
avdekker hvordan vi selv ser ut
til vi står der
med klare dødstegninger i ansiktet
et slags senastmatisk anfall
hvor vi kramper til, og
dør tidlig
neste sommer.

septemberstatue. (det er bare å akseptere det.)

I. du har klippa av deg håret. store hårtjafser dekker sparkelet mellom baderomsflisene under deg og forbinder dem, visker ut rutenettet og danner en hårete sokkel. føttene dine; blodårene som bukter seg fra leggen til hælen og over terningbeinet, opp på oversiden av foten, snører et nettverk av små bekker som flyter under huden og fotbuen din er høy- du krummer tærne, jeg vet ikke om det er fordi du nettopp har løpt og gulvet er kaldt, eller om gulvet er kaldt fordi du nettopp har løpt.

II. du er nesten skalla. små hårtuster stikker opp. skuldrene er alene, du legger merke til at du har et hard knokkel som står ut på en unormal måte på høyre side. saksa åler seg langs hodebunnen og eter seg gjennom. ditt biologiske materiale; vi spiste frokost i hagen for åtte uker siden og i dag våknet du og trodde vi kunne spise fra bakken. ansiktet ditt er bronsefarget i lysrørslyset på badet. hodebunnen din ser ut som forarbeidet til en kommende parykk, bortsett fra at ditt hår fortsatt lever.