denne ustanselige gressklippinga. dette nitidige arbeidet med å holde en plen fra å overgro, bli for høyt til at det kan fjernes med maskin, vokse viltert og gjøre plass for dyra som endelig tør bevege seg i gresset når kamuflasjen stikker høyere, og stråene som strekker seg opp fra halshogd posisjon og blotter nye blomster- sånne halvfrekke varianter som regnes for å være en trivielle vekster, ei blemme i premienabolagets overfladiske øye, vekster man finner i ei grøft, ikke en av slagsen som trenger kjærlighet, berøring, vanning, beskjæring ogsåvidere; jo høyere gress, jo frekkere natur. den  som beveger seg nærmere inngangspartiet, stikker følehorna innenfor døra- hallo? edderkoppen som lager tråd mellom tv'en og stuebordet, limtrådene mot overarmen. vepsen som surrer rundt middagsgrytene på kjøkkenet og fuglene som spiser opp ripsen før du rekker å plukke skåla full, gressløken fungerer som trær for billedyr.

naboen starter gressklipperen fra 1981 akkurat idet armen min har sovnet under vekten av hodet som har kokt såpass i sola at jeg snart hadde søvnkollapset uten å ville det selv. akkurat det jeg ville. skamløs og forstyrrende spytting fra motoren, metallbladene på undersida som flekker ei grein og kapper noen hardføre vekster så det høres. naboen selv lager ikke så mye lyd, er bare gjenstand for lyden i seg selv og dytter den forover. jeg blir forbanna. hvem vil vel ha blomster og dyr man kan stole på.

"Reaksjonen kan deles inn i to deler, lysreaksjonen og mørkereaksjonen. Lysreaksjonen er avhengig av lys, mens mørkereaksjonen kan foregå i fravær av lys"

Jeg mener;

Det er for lenge siden jeg har latt bokstavene tale for meg. Jeg har vært alt for verbal. Jeg har nesten slutta å formulere meg skriftlig og alt annet har blitt babbel. Det siste året har jeg hatt stadig vanskeligere for å konsentrere meg og jeg har lenge lurt på hva det skyldes, jeg har tråkka rundt, fortvilt og forbannet, hekta den ene unnskyldningen på den andre og unngått temaet fordi jeg føler meg så ferdig med det, men så har det seg slik at jeg fortsatt ikke er overmenneske og kan styre kropp og hode i samme retning. Det blir som med dolmiosaus. Når du er ferdig med maten og skal vaske opp, blir oppvaskbørsten tomatfarget av tilsetningsstoffener og konserveringsmidler. Reservebørste er nå anskaffet etter gjentatte episoder med rødoransje børstetupper. Nå slipper jeg å ha en (u)rein, misfarget oppvaskbørste, og tomatfargen på reservebørsta forsvinner etter ørten grovvasker, så problemet er løst frem til den er blitt så stygg av alle grovvaskene samlet at den må skiftes ut. 9,90 på europris- billig for alle hverdagene den har gjennomlevd.

Siden 2009 (- og kanskje før dét til og med, jeg nevner kort: rusmiddelpreget hverdag og forhold som ble mer og mer møkkete, seinskadene som fulgte og det som skjedde da jeg var som mest nedkjørt og uforberedt) har det bare gått nedover. Livet er livet; det har vært vanskeligere og lettere i perioder som hos alle andre, men jeg har aldri tillat meg å dvele ved det faktum at en sorgreaksjon som ikke har fått leve fullt ut, setter seg. Den er limt til innsiden min som et fettlag som tillater alt annet grums jeg opplever og putter i meg til å feste seg som de mikroskopiske partiklene det er - i stadig voksende klaser. Jeg er ikke i stand til å bryte det ned med viljen, langt mindre med en energifattig kropp, det virker som den kriselagrer alt fordi den er redd den ikke kan gjenkjenne noe annet som næring. Og i senere tid har jeg opplevd at jeg ikke får puste. Det er trangt i brystet og selv om blodet raser gjennom kroppen og utvider blodårene så de stikker ut fra huden på både armer, mage og føtter, jobber hjertet som om det har sunket ned i buken og magen knyter seg til lungene. Jeg får ikke luft og hjernen fylles med karbondioksid. Jeg kunne like gjerne stått med leppene rundt ræva på ei gressmett ku. Det føles som angst uten at jeg kan si at jeg har kjent det noen gang. Innsiden er smurt med oppsparte og ervervede emosjonelle konflikter, de er tilsatt delvis herdede tanker og siden jeg tillegger blodet, tapet og sorgen min lik farge, føler jeg meg seig og uspiselig som ihjelsprøyta tomatskinn når jeg serverer det innerste av meg selv. Derfor gjør jeg det så sjelden. Og inni er jeg bløt og full av frø- trykker du på meg tyter jeg ut til alle kanter. Jeg forebygger ikke, jeg er kreft.

Tomater var forbudt i tidlig på nittenhundretallet. Den katolske kirke mente tomater påvirket unge slik at de ble promiskuøse. Det var også generelt bred skepis til tomater da tomatene med sin illevarslende farge ble mistenkt for å være giftige. I senere tid har de blitt kalt pommes d'amour. Fine franskmenn. Kjærlighetsepler. Jeg ler litt av det, det hele bunner ut i kjærlighet. For mat. For hverdag. For mamma. For meg. Likevel føler jeg at den behandler meg stygt, kjærligheten altså.

- men en dag jeg er tøff nok skal jeg grovvaske meg selv for jeg må slutte å bruke meg selv til alt.

Fotosyntetiser meg. Jeg klarer det ikke aleine.

til forandring;

våkner jeg
som den andre
av oss

uten blod i armene
med håret ditt
i halsen

takk for meg mars;

 

  

å ikke gjøre noe av betydning √  

atten år tilbake.

nå har tre år gått og dette husker jeg;

vi sitter ved spisebordet på kjøkkenet. jeg trykker fingerneglene ned i de svarte stripene i lakken og du sitter ovenfor meg med hendene samlet. jeg veit ikke helt hva det var jeg tenkte på før jeg la den på bordet, jeg tror ikke jeg en gang vurderte å lage en troverdig historie eller tenkte på at dette var et sjansespill, jeg kunne ha sagt smartere ting, definitivt, eller lagt den tilbake, men jeg hadde altså bare lagt den der - bæng, rett på bordet, uten å tenke meg om, en krølla hundrelapp, og det var alt for mye enn hva jeg hadde klart å spare sammen av lommepenger, og alt for mye til å være noe jeg kunne ha fått av noen jeg kjente. du lurte selvsagt på hvor den kom fra. jeg husker at jeg kikka avslørende mye opp på hylla bak deg hvor konvolutten med sparesedlene stod klemt bak kaffekverna. du alvorlig på meg.
        jo. altså. om hun visste om det huset på vei opp til skolen med det hvite huset i bakken? der bodde det en gal mann. han negeren. i dag hadde han gått ut i hagen, revet seg i håret og kasta penger rundt omkring seg. "ta alt" hadde han sagt. "ta alt!" jeg hadde ikke turt å gjøre annet enn å ta én hundrelapp.
      og ansiktet ditt løsna fra alvorsprega til koselig. du kikket overrasket, nesten litt lattermildt på meg, mens jeg fortsatte å bable i vei, gjorde løgnhistorien til den verste jeg noensinne har fortalt deg. jeg var ustoppelig. etterhvert spurte du meg om hva jeg ville bruke den på, for det gikk jo ikke an å levere den tilbake. og jeg hadde tenkt på noe: de derre hvite basketskoa med borrelås. de som kosta nøyaktig hundre kroner og fantes i skobutikken ved shell. 
      vi dro dit og kjøpte de skoene. jeg husker at inne i skobutikken lukta det av lær og det knirkete gulvet med brunt gulvteppe over lagde subbelyder når man gikk på det. de skakke trehvite hyllene med et lite utvalg sko, mest herre og kvinnemodeller, hadde de hviteste joggeskoa jeg hadde sett stående midt imellom voksenhyllene. dama bak kassa visste hvem jeg var. smilte så fint da hun ga meg posen og sa ha det til mamma. jeg lurer meg til å tro at jeg kanskje kjente et lite snev av dårlig samvittighet, men kanskje jeg glemte det da sola utenfor skinte sterkt på borrelåsene med skinnende plastikk at jeg fikk vårkløe.
    jeg husker iallefall at jeg, samtidig som jeg stod med posen i hånda og hadde fått joggesko helt ufortjent, var glad du hadde gjennomskua meg, for det visste jeg innerst inne at du hadde gjort, og jeg lurte nok litt på hvorfor du ikke ga meg husarrest eller røde ører istedenfor. antagelig fordi visste du at jeg ikke kom til å gjøre det igjen, eller så belønnet du meg for min evne til å dikte opp historier av fantastiske dimensjoner og for å være en frekk liten jævel. jeg vet ikke. men de varte hele sommeren, gjennom uendelig mange hoppetauleker, gjemsler og paradis.

du var så kul.

             du sitter på huk med øynene lukket og tror at jeg gjør det samme. vi skal ønske oss noe, blåse på løvetann, og om alle fnokkene slipper taket vil de gå i oppfyllelse. jeg klemmer løvetannen mellom hendene og håper at den første tanken som ramler inn i hodet mitt ikke er noe om godteri. det har skjedd flere ganger. når jeg går aleine og ser stjerneskudd blir jeg så redd for at stjerneskuddet skal forsvinne før jeg rekker å ønske meg noe at det eneste jeg har klart å tenke på er godteri. og en gang ønsket jeg meg en valp. godteri får jeg ofte, men det er vel sånn det er. og jeg har aldri fått noen valp. kanskje jeg ikke har ønska meg de riktige tinga.
             så denne gangen håper jeg klarer å ønske noe bedre. jeg vet ikke hvordan vi skal få det til å fungere. om vi ønsker noe likt, samtidig, vil vi kanskje få det. men jeg kan jo ikke si hva jeg kommer til ønske til deg og omvendt. da tells det ikke. jeg tror ikke du tenker som meg; jeg skulle gjerne ønska meg noe universsprengende, noe som ingen har tenkt på før. men det eneste jeg kan komme på er sult og krig. og fattige barn i afrika. det er  tenkt på før. det ser ut som du konsentrerer deg skikkelig.
             jeg skulle ønske at jeg ønska meg noe som var bra. noe sånt som nesten ingen legger merke til, men gjør en forskjell - noe som gjør alle vanskelige ting lett. de som visste at det var jeg som hadde fått det til å bli sånn, hadde nok smilt og tenkt at det var sterkt gjort av ei jente på elleve år å få til noe sånt. men jeg veit ikke hva jeg skal ønske meg for å få det til. .
           du klemmer sammen øynene så du får rynker i panna, gjør deg klar til å blåse. jeg bøyer meg mot løvetannen min og blingser, munnen min fester seg nesten til fnokkene og jeg tror jeg pusta inn noe jeg ikke skulle. det kiler i halsen og det er noe ruglete under den svampaktige knoppen. ved kronbladene er det sorte prikker, tett i tett, som klinger seg til bladene. jeg slenger fra meg løvetannen og grøsser. det er fortsatt noen fnokker igjen. leppene dine former seg til en liten "o" og mens du bøyer hodet fra side til side blåser du så hardt du kan til du har sendt bittesmå paraplyer over hele gressplenen. "sånn!" sier du med utslåtte armer.
         øyevippene dine lyser som gulaktige, nesten gjennomsiktige edderkoppbein i lyset fra sola.

nr. 600

når jeg blir stor skal jeg gå lengst.

har alltid lurt på om de som tar selvmord åpner flere kanaler før de dør- jeg mener;
om de kommer til en ny forståelse av verden,
i det minste av seg selv, eller -
om de har en innbilt tro på at de har kommet til en ny forståelse
uten at det nødvendigvis er sant,
men at de finner en trøst i denne følelsen
og at den følger dem de siste dagene, døgnet,
timene av deres liv og velsigner dem med en takknemlighet-
fordi de veit at de snart skal dø,
livet for dem har vært, og for andre vil det fortsette å være-
mettet av inntrykk,
nok til at det rettferdiggjør at de
har nådd et punkt, de er ferdig, noen andre kan få se
appelsinbitene på innsiden av juiceglasset på en mandag, barnefingrene rundt fargeblyantene,
en gammel venns gjensynsglede, den første gangen du hørte pappas favorittskive med alt for store hodetelefoner på hodet, mammas myke godnattsanger, perlemorsskyer på himmelen den dagen alt var vanskelig, en valp i møte med sin første katt, vårsøle på hvite joggesko, skarp sol og brent hud med isflekker på, verdenstragedier som får deg til å huske hva du gjorde - nettopp den dagen, den grunnleggende følelsen av ensomhet og fellesskapet om ensomheten, overganger i årstidene, smilet i munnviken som sier at alt er okei, lidenskapen i aske... -
har de forsonet seg med dagen de ikke skal motta flere inntrykk,
har de forsøkt, så godt de kunne, å hekte seg på, eller av
tvunget seg gjennom én eller flere generasjoner uten å ha mislyktes eller lykkes
holdt ut å være i alt som opplevdes som feil, uekte, nødvendig alt for lenge
med andre, eller alene - helt perfekt, eller uperfekt, har de tenkt på
alle de som mener at man ikke kan ta sitt eget liv - det skal livet gjøre,
har de tenkt på hvor skånsomt eller tragisk de skal gi slipp på seg selv
om noen bryr seg, holder talen, gråter og ikke glemmer, besøker graven i årene etter -
jeg lurer på om de lukker øya, håper at siste utvei er like smertefull
og mørk som inngangen var,
om velger å ha øynene åpne når de gjør det
- kanskje de ikke så alt?

et steinras ruller mot tinningene hver gang jeg reiser meg; hadde det vært mørkt ville jeg klart å identifisere de blinkende, sølvaktige prikkene, restene av et døende stjerneskudd som lurer netthinna, dukker opp og forsvinner, dukker opp og forsvinner, men belysninga er sparepæregul og stua er laget av tre og papir -  jeg kjenner trekket fra underetasjen, selv om døra er lukket finnes det alltid sprekker, huset er laget av tre og papir, bygget på stein, men jeg har metallsmak i kjeften og kroppen er en porøs konstruksjon, reisverket med sine utspring og fester, beintetta rør og bølgene i synsfeltet forvirrer meg, de pulserer i takt med varmeendringene som får treet til å knitre, snøen til å sildre vannet nedover veggene slik at jeg tror jeg skal bli våt, veggene krøller seg mens jeg ser en annen vei, tapeten buler ut fra rommet når jeg inntar min mest menneskelige form fordi de føler det ubehagelig, når jeg sover gjør blodet mitt mot dem som deres fibre gjør mot meg. hvorfor er det så vanskelig å bevege seg. jeg har også et liv.

mekoniumsvår

joggeskoa krenger seg til rennende salt og vintergrus i oppoverbakkene og sokkene er spettet av sølevann. sola har kommet for tidlig og naturen dveler lenge ved fjorårets råtne løv. bladene jeg tråkker på oppfører seg som brusk, svamper som skviser ut vann og trekker det til seg igjen, mettes av seg selv og blir liggende som bløte byller. jorda blør og blottlegger de feiteste årene sine hvor sedimentene siver tjukk og gjørmebrun ut i gatene, mellom gresstråa som prøver å få luft, over hundedritt som sklir ut og blander seg med grøftesøppel - ned mot sjøen hvor ei skitten stripe i vannkanten legger seg rundt svabergene som løst plaster. på stranda ligger isflaka og stanger mot kanten som sprukne, flate knokler. jeg stikker fingeren i den blågrå massen, treffer noe mykt og ettergivende. om noen måneder skal jeg trenge gjennom skorpa med føttene, begi meg under overflaten. akkurat nå kan jeg ikke annet enn å beundre asfalt. tett i tett, ei hinne av stein.

fordi øya har litt vanskelig for å fokusere etter å ha blitt kaffeduggvarme:

jeg har ikke hatt lyst eller glede av å skrive de siste månedene, men etter eksamen i dag og en utsettelse som varer til i morgen (hvertfall!) skal jeg begynne på dette: http://www.gyldendal.no/Skjoennlitteratur/Skrivekonkurranse

litt vel ambisiøst for min del, jeg har lyst til å skrive 50 helt nye sider, prøve å leite frem skriverushet jeg trives best i, sitte i timer og knatre på tastaturet, gå meg en tur på det etterpå og være i det samme universet. jeg har ikke hatt noe univers å være i på lenge. jeg er stort sett trist. for mars håper jeg på to ting: økt vitalkapasitet. økt skriveglede.

ja.

ventenatt.

jeg rydda opp i tidslinja i natt, historiske øyeblikk i mitt femogtjueårige liv ble punktvis presentert i form av ufarlige, likevel skremmende, sammenflytende fortellinger om hva som burde ha vært. jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å være med, som en slags katakleptisk slave under mitt autonome jeg som tok fullstendig overhånd. noe sier meg at jeg føler jeg har ting ugjort - på nattestid, om dagen føles det ikke sånn. om dagen er jeg fornøyd med tilværelsen, så fornøyd at det eneste jeg tør å gi uttrykk for av misnøye (for noe må jeg være misfornøyd med; en litt vond liggestilling på sofaen f.eks) er små grynt, trassalderlyder som er humoristisk ment,- og blir motatt nettop slik, ingenting tungtveiende, ingenting som sliter sinnet istykker eller jager gjennom hodet som flimmerfilm med blod, hevn og akutte hjertelidelser. ingen frontal lobotomi av meg selv. jeg har ingen uutholdelige smerter. ingen nevroser. ingen mennesker som plager meg. jeg har ingenting.

det er et underlig fenomen at hjernen mener det annerledes, at den kobler seg fra fornuften og alle mine selvsannheter så fort jeg lukker øynene, gjør nevrale omveltninger, blir kunstig intelligens, blir satans orakel. hver gang jeg våkner er jeg overbevist om at dette betyr noe.  er helt fortvila. fem minutter senere er det glemt. men ventenetter glemmer jeg ikke. ventenetter setter seg i huden som feber.

-  kan ikke tenke deg noe verre enn å gå ut for å få stillhet, for så å høre dine egne stressa pulsslag slå mot tinninga når du har kommet deg over den bedøvende kneika med blodsmak i kjeften hvor du finner ut at det ikke vil bli helt stille fordi du er svimmel, kroppen sliter med å finne et tyngdepunkt og det knitrer i snøen, det skraper i boblebuksestoff når du legger armene i kors over brystet og det kjennes som om du svaier fra side til side. du prøver å hente inn pusten, prøver å unngå at det svartner for deg og at melkesyra hoper seg opp i kroppen- den vil gjøre bare deg tung, tvinge deg ned i hulkestilling ved vannkanten. snart kommer det en skigåer i som vil fortelle deg at du ikke må gå i løypa, du ødelegger sporet. du vil være enig.

de går i andre,men i dag er jeg en annen enn den gang da - (og nå er jeg annerledes enn før)

Igår. Møtte jeg på to kids mens jeg gikk til jobb. De bar på en gjennomsiktig kasse mellom seg og smilte til meg. Jeg blei litt brydd som jeg vanligvis blir av barn som smiler til meg fordi jeg ikke veit hvordan jeg skal forholde meg til dem. “Vi går i andre klasse vi” sa hun som løftet bak og smilte stort gjennom den helrosa habitten og det blonde, nakkekorte håret sitt. Jeg stoppa opp. “Åh” sa jeg. “Der jeg gikk jeg for lenge siden” sa jeg “- jeg er desverre ferdig med skolen,” Også bare kikka hun på meg og gikk videre. Selv befant jeg meg i en veldig selvbevisst reise inn i andreklassetida, vel, kanskje ikke helt, men barneskoletida. Og like fort ble jeg revet ut igen da alderdommen møtte meg langs veien, for jeg hadde visst bare fortsatt å gå, bare uten å følge trafikkmønsteret og måtte kjøpe meg noen ekstra steg for å gå i en halvsirkel rundt henne. Hun var ikke dårlig til beins. Så ikke ut som det var noe galt med øya hennes heller. Hun bare breia seg frem, rikka seg ikke en centimeter, kikka ikke på meg, sola bare glimta svakt i en grålig hinne på øyet hennes og jeg gikk forbi. Tenkte på livstrøtthet. Men det var nok ikke det.

Klarte å ikke glane for mye.

Måtte skyndte meg, var jo på vei til jobb.

Hvor prøvetiden min blir ikke forlenga. Jeg har sagt opp. Jeg har gitt opp. Det er trist.
Jeg er paranoid. Sliten. Trenger en ferie. Trenger å vite at jeg duger. Jeg veit at uansett hvor mye du gjør for noen er det aldri godt nok. Pillefjern, spillegal dame som helst ville stekt meg i mitt eget kroppsfett enn la meg være i fred klager.. Jeg snakker kaudervelsk.  Mannen som har lyst til å rasere hele lokalet fordi han ikke vinner. Det er greit. Bare si pent ifra. “Det er kundene vi lever av” Det er den slags kundene de lever av.


Jeg må bort derfra. Jeg må begynne å skrive. Jeg må finne på en løsning. Jeg har sagt opp. 12.12.11 er jeg ferdig og jeg skal bare jobbe fredag, lørdag og søndag igjen. 27 timer. Det klarer jeg. Jeg kom inn på nettstudier over jul også. 2 måneder med læring fra januar til februar. Det blir bra. Hvor skal jeg få penger fra? Det ordner seg. Er jeg sikker? Ikke helt. Hvorfor ikke? Jeg har ikke vært så veldig heldig hittil så jeg styrer meg for den helt store, entusiasmen selv om jeg nå snart er frigjort fra deprimerende tilstander. Eller –  hvertfall en usunn tilstand jeg kan fjerne meg fra.

Det jeg savner med andreklasse er mamma. Som sendte med meg svart doc i en sånn bitteliten tupperwareboks når jeg hadde vondt i halsen. Eller røde repsils. 5 stykker. 5 skoletimer. Satt og knitra og knaka med papiret så alle hørte det og følte meg spesiell fordi jeg var litt småsyk. Sugde på halslinsene til de blei runde, sylspisse minitallerkner på tunga som jeg knuste med tenna.
Dette tenkte jeg på når jeg gikk forbi jentene, den gamle dama og åpna døra til jobben. Jeg savner henne. På sånne helt ubrukelige tidspunkter. Det er så mange her inne som ikke klarer seg selv.

på bord nummer åtte

Jeg kaller deg krølltoppen. Eller "hu dama jeg ikke husker navnet på" når jeg forteller noen om deg. Når jeg sier at jeg ikke husker navnet ditt juger jeg. Du har aldri fortalt meg hva du heter og jeg har aldri følt noe behov for å spørre. Det er en feil i meg som får meg til å juge sånn. Jeg er ikke klar over at jeg juger, jeg bare tror jeg har fått høre navnet ditt før og så er det jo jævla rart for de som hører meg fortelle om deg å få vite at jeg ikke engang veit hva du heter. Så derfor blir det sånn. Du er hu dama jeg ikke husker navnet på. Men vi møtes ofte.

Søndager kommer du tidligere enn alle andre. Du forteller meg at bussen går til Rustad, men ikke lenger og at du alltid har planer om å gå resten av veien selv, men at bussjåføren tar seg tid til å kjøre deg helt ned. Antagelig fordi du er den enste på bussen. Tidlig en søndags morgen. Med den grønnrutete cordjakka og de brune skinnskoa på deg. Den svarte veska i fanget. Når du kommer inn åpner du døra forsiktig, passer på hvor du setter det første steget i lokalet som om det var glatt, snur deg i en helomvendig for å påse at du lukker døra ordentlig og så tørker du deg av på beina. Tre børst. Venstrefoten får alltid ett børst for lite. Du nikker og sier hei etter at jeg har sagt hei eller hei-hei først. Ikke overentusiastisk. Ikke surt. bare nøytralt. "Ja, her var det ikke mange" sier du. "Nei" sier jeg "spilla begynner ikke før klokka to" Du forteller meg om bussen og Rustad og bussjåføren som kjører deg helt ned. "Så bra da" sier jeg mens du går og henter kaffe etter at du har hengt fra deg jakka på stolryggen. Når du har henta din kopp og tatt en slurk uten å puste ned i koppen først, fyller jeg min egen kopp og gjør det samme.

Det hender vi snakker om været. Som regel er det helt forferdelig eller helt nydelig. Men all snakk om været pleier å stagnere, slik det gjør med alle etterhvert, og så blir vi begge to stille. Jeg kikker på klokka og du kommer bort til desken og kikker i avisa. "Torsdagens" sier jeg. Du sier at du ikke leser Røyken &  Hurums avis så det er ikke så farlig. Og så setter du deg ned og leser litt før jeg avbryter deg med et eller annet jeg har kokt ihop eller tenkt fem minutter på. En gang var det prisene på lokale bussbilletter. En annen gang snakket jeg om behandlingen av kreftpasienter på Drammen sykehus. Barnebarna dine er en sikker vinner. Du har femtitre. Jeg har aldri fått det til å gå opp i opp, men jeg antar at du kaller alle barna, barnebarna dine og oldebarna dine for barnebarn. Eller så er du kanskje litt forvirra. Femtitre barnebarn blir litt for mye for meg å tenke på. Tør ikke spørre om navna, spør heller om dere gjør ting sammen som jeg veit at mange bestemødre og barnebarn gjør. Du reiser deg opp mens du forteller detaljert om hva dere pleier å finne på. Bake boller, juleverksted, gåturer, spise middag og spille spill. Penga strekker ikke til, men det er det sosiale som er verdifullt. Jeg får lyst til å adoptere deg, få lov til å respektere og se opp til deg. Det hadde jeg gjort om jeg hadde vært ditt barnebarn. Jeg vil ha en bestemor i Norge. Når vi igjen kommer til punktet hvor man har snakka seg litt ferdig om en ting legger du armene bakom ryggen og vipper litt frem og tilbake som bare gamlinger og små barn kan gjøre uten at man umiddelbart tror det er noe galt fatt. Jeg tror du mimrer og det er greit, jeg drikker kaffe i små slurker.

Jeg veit ganske mange ting om deg. Du er født og oppvokst på samme sted som meg, men jeg var den som flytta. Det er rart hvordan ting har blitt som de har blitt og hvorfor enkelte ting ikke bare kan forbli uberørt, alt er så ugjenkjennelig, det kjente er ødelagt av tid, folk og forskjeller. Du har flytta inn i de nye leiligheten og det slår meg som litt paradoksalt. Stua di er kjempestor forteller du. Minst 40 kvadratmeter. Og det tar så lang tid før det blir varmt at du aldri gidder å ha det på 22 grader. Alt over er nyttesløst. Da blir du bare kokt i toppen. Jeg tror du driver med håndarbeid, men du har aldri fortalt meg hva slags. jeg veit du har en sønn. Han kommer innom av og til. Han har veldig mørkt hår, mørkere enn deg, bruker briller og er tynn som en penn. Han bruker det dobbelte på bonger enn det du gjør, enda det er du som betaler for ham. Du er glad i ham. Det ser jeg. Og han er en god sønn som henter moren sin når hun har fått lufta seg litt.

Det som bekymrer meg er at du alltid er kald på hendene. Når jeg kommer og gir deg det vanlige, "en av hver" hender det at du gnir hendene sammen i et forsøk på å tø dem opp. "Like kald som meg du" sier jeg og du sier at du antageligvis er litt kaldere og legger hånden din oppå min. Jeg lager en grøsselyd og trekker den vekk.

Igår fortalte du meg hva søstra di het. Hun het Marvel.

jeg har trilla i meg 8000 kalorier, sett på tlc med som viser advarsler før programmene starter. 'advarer mot følelsesladde scener' (javel, emo som jeg er har denne advarselen omvendt effekt, akkurat som når nyhetene advarer mot sterke scener blir jeg dratt mot å se, øynene blir automatisk noen centimeter videre, jeg setter meg liksom litt umerkelig til rette og prøver å forberede meg på hva de vil vise, spent, nysgjerrig som en overtrøtt fireåring, og stort sett skjønner jeg hvorfor de advarer, men nyhetene viser meg stort sett scener som får meg til å føle angst og avsky - kvinner som ikke veit at de er gravide og plopper ut barn på baderomsgulvet gir meg ikke samme følelsen) 'advarer mot grov språkbruk og sexscener' derimot...

point being. jeg våkner og er bevisstløs. hvorfor er det ingen som lyser meg i øya med lommelykt og spør om jeg kan høre dem, følge pekefingeren deres med øya, og som varsomt løfter meg over i en myk seng i et hvitt laken, ber meg om å ta det rolig, puste. det er ikke noe galt med meg. jeg har litt vondt i ryggen, ville jeg sagt. de ville sett på meg som om jeg ikke visste mitt eget beste, lagt hånden sin på skulderen min og bedt meg slappe av, si at jeg skulle få litt tid for meg selv. om det var noe kunne jeg bare ringe med den røde knappen ved siden av meg og de ville komme med en gang. og så ville de gå. jeg ville ligge der med arma rett ned og føttene oppover, parallellt som to snødekte fjellkjeder mot en gul vegg. jeg skulle ha irritert meg over at tv'en var for liten og at fjernkontrollen lå for langt vekk til at jeg i det hele tatt kunne slå den på. irritasjonen ville gått over, et glimt av sol ville forsvinne bak en lumsk gråværssky og love meg tretten dager med regn. det hadde jeg akseptert. tretten dager med regn. tretten dager å lære meg å bli trøtt på. det hadde vært noe. ingen medisiner.  stort sett ligge alene, få noen glass med vann. fylle bleia med eksrementer og piss. bli bytta på, tørka, vaska og snudd så jeg ikke skulle fått liggesår. ikke blitt mistrodd eller gjort klar over at jeg kunne gjort alt selv. gått på do. tørka meg. vaska meg. snu meg. kanskje til og med gått en tur på gangen. bare bli tatt hånd om av noen som kan det bedre enn meg. eller som tror de veit det bedre enn meg, for jeg er ikke sikker på om jeg veit det sjøl.


dette er jo egentlig helt forferdelig å skrive. vennligst ikke ta det bokstavelig.

og så en dag. når det hadde regna som heftigst, ikke den trettende, men på slutten av den fjortende dagen hvor kumlokka hadde hatt blanke vulkaner opp av hullene og søppelet fløt avgårde ned veien som ble fargesatt av en og annen paraply, ville jeg ha følt en plutselig angst og ringt panisk med den røde alarmknappen. de ville kommet meg til unnsetning. herregud, skulle jeg ha sagt. la meg bli litt til. jeg er for frisk til å være der ute.

jeg er redd jeg er redd
for hva jeg skal gjøre
om ingen legger merke til
hvor stor angst jeg har
for å forplikte meg til forpliktelser
av de udefinerbare sortene
hvor varigheten av enigheten om alt
hviskes ut etterhvert som jeg blåser ut lysa
som øker i antallet og antallet øyne
som minker og ikke lenger er der for å se meg
hviske ut noe som helst, og det er dem
jeg hvisker for
det ødelegger å ikke snakke høyt fordi det
er en barnslig måte å si sine hemmeligheter
eller uttrykke et sorg, et savn eller en sinssykdom på
å bare ville tale med uttalte ord men uten noe annet
som - om noe
skulle det vært meg en glede å si
ja, jeg gjør det gjerne om de tingene jeg gjerne gjør og ikke vil gjøre igjen
og ja, jeg veit det blir som det blir når jeg veit at det er sånn det er uten å være helt sånn
for det kan jeg forplikte meg til
- å si det lavt er sjansen jeg må ta
når jeg skal snakke høyt om meg selv
for å tro på og respektere meg selv
om jeg skal blåse ut lysa
mellom mange.

" jeg våknet ikke en regnfull morgen, jeg visste hva dagen ville bringe, kaffen gjorde jeg klar dagen i forveien og jeg hadde festa antiskliblomstene i bunnen av badekaret fordi jeg tenkte det ville være lurt. det kunne hende jeg fikk mer reklame i posten enn normalt denne dagen, jula hadde en tendens til å treffe brevsprekken rett etter at marsipanen fant sin plass i butikkhyllene. det tomme gullbrødpapiret på sovebordet minna meg på det. men dette skulle altså bli en helt vanlig dag og den skulle være over igjen før jeg for alvor fikk begynt med tavletestene mine. for et fint liv jeg levde. sånn akkurat passe kjedelig"

redd meg.

mamma fortalte meg at naboen nedi gata het fru hansen, og at fru hansen alltid hadde vært ei sur kjeftesmelle som stinka hundedritt og hadde fett hår. da vi barna leika gjemsel husker jeg at vi måtte passe på så vi ikke kom for nære gjerdet på hundegården. schæferne var gærne og hadde hoppa over innhegninga før. noen av dem hadde også glefsa etter barn når de stod bundet utenfor Rimi. det var like skummelt hver gang jeg strøk forbi den betongveggen med bare armer og hjertet i halsen. skrubbsår.

mamma fortalte at fru hansen og herr hansen hadde gifta seg da de var veldig unge. at de krangla fælt. fru hansen hadde skikkelig mannestemme når hun blei sint. da vi barna leika gjemsel måtte vi lute med hodet så hårtustene ikke syntes over gresset når vi skulle forbi huset deres, og vi måtte være jævla stille så vi ikke ble oppdaga om vi gjemte oss litt innafor tomta deres. de beste gjemmestedene. og jævla stille ble det da fru hansen skreik til herr hansen så vinduene sprakk.

mamma fortalte at fru hansen var slem mot herr hansen, men det tenkte vi ikke noe på. det var bare menn som kunne være slemme og det var som regel herr hansen vi så når bikkjene ulte og hadde stått i sin egen hundedritt ganske lenge. han kom alltid ut på trappa. der stod han en stund og mysa utover nabolaget. med den brune cordfløyelsbuksa på seg, grønn allværsjakke som hang så trist over de smale skuldra og mørke øyebryn dekorerte panna som ei svart, lodden hengebru. han kunne finne på å slå bikkjene over kjeften om de glefsa etter godbitene han hadde i bukselomma. også skulte han på oss når vi gispa fordi vi syntes synd på de rabiate, kåte og klynkende bikkjene når vi spionerte på ham. og en gang skulte så fælt og ba oss om å pelle oss vekk fra eiendommen hans i så sinna tone at vi bestemte oss for å kaste snøballer med stein på huset deres når vinteren kom.

rødsprengte håndflater, hjemmestrikka votter hengende fra termodressen og den lange kulda. jeg husker det. men mamma fortalte ikke at de hadde en gutt som ble drept i ei ulykke lenge før jeg blei født. og det skulle jeg gjerne visst da jeg ødela fru hansens og herr hansens stuevindu.  bildene som stod i vinduskarmen stupte inn i mørket og fru hansen som vanligvis ville kjefta sa ingenting. hun gikk frem til vinduet, stod der helt urørlig og bare kikka på oss.

elleve år. noen må alltid stå.

tørre hender.

jeg skal fylle koppen. hente pakka med rørsukker fra skapet, lese varedeklarasjonen, finne ut hvor hemskt usunt det er, slik jeg gjør med alt annet. jeg skal rive av den taggete, stipla streken så lokket på boksen åpnes og jeg kan titte nedi, se på bitene som ligger der i en brun og merkelig geometrisk klynge, som om noen allerede har dyppa dem godt i kaffeasjetten og lagt dem oppi igjen. jeg skal ikke vaske hendene. jeg skal skyfle fingrene nedi boksen, innunder så mange biter jeg bare klarer og løfte dem ut, klemme dem sammen i håndflata så de blir mørkere i kantene av håndsvette. jeg skal legge dem i koppen etter å ha klemt dem en stund og jeg skal sette koppen på bordet med den grønne duken. jeg skal børste av løse sukkerkorn på lårene mine, skrive noen ord i loggen med seigt grep om pennen. "jeg lurer på hvor mange det er som egentlig spiser sukker. nok sukker til at de kan bli syke av det. jeg lurer på hvor mange som kommer til å spise mine sukkerbiter. minst tretti, forhåpentligvis"

jeg gjør fremskritt, turene jeg går blir kortere og kortere selv om føret blir sleipere og jævligere, himmelen tristere og regnet hardere, jeg har skrudd på gps'en og funnet ut at runden er 8 km lang. det er den runden jeg går, hver eneste gang. det eneste som forsvarer dette rutinetyranniet er at det er for mye gjørme på de andre stiene - merkinga i skauen er litt for dårlig, sist rota jeg meg bort i flere timer når jeg prøvde å utfordre emg selv. jeg liker runden. den er rund i motsetning til andre "runder" jeg har begitt meg ut på, blitt sint når jeg må gå tilbake igjen fordi det er en blindvei eller umulig å forsere fordi det eneste som møter meg er et landskap av synkemyr og trollepytter. dessuten møter jeg sjeldent folk om jeg går på den rette tiden. og jeg har funnet mine mosegrodde høyder og vennligsinnede trær og kvister som ikke svismekker meg på lårene når jeg raser forbi. jeg har rett og slett blitt kompis med skogen og det er det som redder meg fra å bli rivruskesprø. jeg må ha luft. fotsålene mine må ha noe annet enn fliser, asfalt og linoleum å gå på. jeg må hvile øynene på noe annet enn fjernlys, trafikkbilder og stygge værhaner på nabotakene.

også lurer jeg på hva faen det skal bli av meg. ikke liker jeg folk, ikke liker jeg bybildet (egentlig) ikke liker jeg overraskelser eller nye inputs med mindre jeg står for dem selv, jeg liker ikke ubenyttet tid og jeg liker ikke at den er fylt til randen heller, jeg er ikke flink til å klemme - ikke fordi jeg ikke bryr meg, jeg bare er ikke sånn anlagt at jeg må kroppskontakte hele tida, jeg liker ikke å jobbe, jeg liker ikke å ikke studere, men jeg liker ikke bare å studere, jeg liker skogen, jeg liker ikke at den blir rutine for meg, jeg liker ikke sukker, men jeg elsker godteri, jeg liker ikke at jeg er så glad i å trene, helsa er så lite imøtekommende og mottagelig for det, jeg liker ikke at jeg gir dette noen tanker i det hele tatt, jeg skulle ønske det kunne være noen måte å bare sable vekk alle føringer og la det som skjer skje, for det er jo garantert med største sikkerhet: at å leve fører innebærer å være i kontinuerlige hendelser.

så. men. tilbake til den egentlige grunnen til at jeg har gps'a skogturen min, for det er ikke sånn at jeg konkurrerer mot meg selv egentlig. dette har et formål, eller - det har blitt gitt et formål, disse gjentatte sirkelstegene: the long run. jeg og en haug andre skal skru på gps'en, trå til med enten gåing, jogging eller løping for å komme seg gjennom 49 land, ei greie ment for jenter for å fremme plan fadders arbeid og kvinnes posisjon i fattige land. problemet med det er at det er en flau måte å delta på. inaktit og ikke særlig engasjerende. det er ikke noe ekstraordinært for meg, jeg kan løpe flere mil i uka om jeg vil. eller gå. det hjelper ikke om jeg får en tullemedalje på telefonen for å ha kryssa grensa til kina. for jeg kommer meg ikke av flekken. en liten app på telefonen, en kikk på klokka, en titt på fjasbokji og innblikk i andres deltagelse i sitt livs kontinuerlige hendelser minner meg på det sånn ca daglig.

jeg er som bikkja som finner ut at halen er et leketøy, jeg biter meg sjøl, snurrer rundt og rundt til jeg mister taket, så står jeg der litt ør og forvirret med beina stivt i bakken før jeg ser meg sjøl vinke irriterende i bakgrunnen og glefser til igjen, rundt og rundt, blir ikke lei. blir ikke særlig lykkelig heller.

det må skje noe snart.

 

jeg har tenkt. få ut fingeren, dypp den i arkivet og la blekk smitte av istedenfor å rotere den i dritt. og jeg har tenkt. det tror jeg hadde gjort meg friskere, mindre forpesta av meg sjøl. men jeg veit ikke. gjennom hele barndommen trodde jeg at jeg kunne dø av å ha blekk på huden.

liksom skyfritt

det byr på problemer, ikke at været er noe som forhindrer meg, det er klærne. jeg vet ikke hvordan jeg skal kle meg. som regel kler jeg meg i noe som blir for varmt, noe som ikke puster, jeg har ikke råd til sånt fancy tøy som gjør alt for en, flytter blodet dit det skal så man skal kunne bevege seg friere, er sømløst så ingen tråder skal stikke hull på huden eller irritere der man helst ikke vil irriteres;

jeg har ikke sånt. det jeg har kryper rundt halsen og strammer til så jeg får kvelningsfornemmelser når jeg går i oppoverbakker, det setter seg i sprekken så det gnager og jeg må løfte litt på det ene beinet, som en eller annen jævla mannehund før den tisser, bruke peke-og tommelfinger og dra ut trusa. av og til klistrer det seg til kroppen når jeg blir svett, og jeg blir ofte svett fordi jeg går så fort, spesielt under armene gjør det vondt på innersiden av armen - jeg svinger nemlig armene fort frem og tilbake for å opprettholde tempoet, men det orker jeg ikke da, og da må jeg gå roligere, pensjonere stegene, iallefall korte dem ned og armsvingradiusen noen betydelige grader. det irriterer meg. det irriterer meg enda mer at jeg egentlig elsker regnvær, men at regnvær og tur krever at man har på seg regntøy. (tro meg, jeg har prøvd vanlig tøy i pissregn, hettegenser f.eks, det var grusomt, jeg ble tung som en stein og kald innerst i margen)

det er meg og fireåringenes tålmodighet; regntøy er noe av det verste som finnes og jeg er alltid jævla glad for at jeg ikke trenger å gå med gummistøvler som gir hvite blemmer på helene og klemmer tuppen på høyre stortå ihjel lenger. nå har jeg nemlig goretexjoggesko og de jeg har funker som fett på vann. og regntøyet mitt er av ypperste klasse, ikke sånn hellyhansengummi som er konstruert for å vakuumpakke mennesker. regntøyet mitt fikk jeg i bursdagspresang og er et flott sett med norrøna bukse og jakke i mørkeblått med turkise innslag på brystet. i den blir jeg helt anonym. drar jeg på meg hetta i tillegg (å gå med paraply ikledd fullt regntøyssett ser bare helt dust ut) kunne jeg vært hvem som helst. jeg kunne vært en viktig person med mange tanker som måtte luftes i en regnværstur, jeg kunne vært ei gammal dame med en ulykke ventende rundt neste sving, jeg kunne vært en mann - en mann med selvmordstanker fordi eksen fant seg en annen så fort, eller en litt eklere mann med kvartbennern skjult under buksa, jeg kunne vært jenta som ikke tør å møte noens blikk fordi hun er så sjenert at hun gjerne skulle gått i mørket og regnet med hetta over hodet hele tida som en eller annen mislykket emosjonell, jeg kunne vært et litt forvokst barn som nettopp har lært seg trafikkreglene og scora høyt på gåtesten. herregud, så mye jeg kunne ha vært!

men det hjelper liksom ikke. for hvert steg jeg tar, for hvert gående utfall mot våt asfalt og hvert steg mot skogholtet der ingen hadde tenkt over hvor anonym jeg egentlig ser ut- så bråker dette regntøyet altså så jævlig. svosj, svosj, svosj. jeg tester tempoet; saktesvosj. travsvosj. løpesvosj. irritertsvosj. sursvosj. gladsvosj (fikk ikke helt til denne) sinnasvosj. skyndtesegsvosj, søndagssvosj og slendriansvosj. mange varianter, fortsatt irriterende. det ødelegger alt. ikke dagene. ikke gleden over regnet og ikke turen. men selve opplevelsen av å være et menneske som går. for jeg må gå, det er forutsetningen for at jeg skal kunne komme meg et sted med helse og kropp i nogenlunde forstandig behold. men disse svosjene, forårsaket av dette mikroporøse tekstilet jeg er ikledd, avbryter meg konstant. plutselig glemmer jeg hva jeg nettopp tenkte, det skjer ofte, fordi jeg hele tiden blir gjort oppmerksom på hvor heftig graden av svosj er, det overdøver alt, og jeg glemmer det jeg nettopp tenkte fordi det overrasker meg at jeg ikke selv regulerer denne intensiteten av svosj. jeg kan f.eks legge merke til at jeg i grov grad har begitt meg ut på sinnasvosj og sa skjer det aldri noe fint. dette opplever jeg ofte og da slår det meg at jeg er meg ubevisst så mange ting, men samtidig bevisst på så mye annet? - og når jeg først blir bevisst det jeg var meg ubevisst, så blir det faenmeg helt umulig å vite hvordan jeg skal sette føttene foran hverandre for å bryte dette uutholdelige mønsteret av lyd, tilfeldigheter og tvang, men samtidig holde beina i konstant fart for det er jo hele poenget med å gå og hvorfor la seg stoppe av lyd? samtidig så blir det for mye for meg. jeg klarer ikke krysse tanker med handling, svosj og koordinasjon. jeg vet til slutt ikke vet hvordan jeg skal svinge armene mine engang og da ser jeg meg nødt til å stoppe helt opp.

og så står jeg der da, stille, med armene hengende tungt i skuldra og lener nakken bakover så jeg får trynet opp i himmelen, puster litt, priser meg lykkelig over at ingen har laget noe som er ment til å beskytte ansiktet mitt på dette regntøyet, kanskje en nedtrekksduk i hetta eller et slags rullgardin, en tynn hinne av gjennomsiktig plast som skal hindre regnet i å treffe ansiktet mitt. for det gjør det.

helt uten problemer.

mørkere avtegninger

avhengig av hvordan du bruker skriverhånden på meg, over pannen, på skulderen med et lett trykk eller ved å stikke fingeren mykt inni ryggen min om natten når jeg trodde du sov for å spørre om det gjør vondt, der det gjør vondt, har du tatt på deg alle klærne, lagt deg i sengen med armene i kors og stilt deg spørsmålene i våken tilstand, tenkt på viftene av tre og gule farger, små kruttdynger av bly i spisseren med den sølvgrå tunnellen som smalner der blyanten får brodd, du har blåst den tom for støv som lander på arket i tilfeldige formasjoner og som jeg engang, uten å mene det, kom borti med underarmen, strøk en liten åskam over det første avsnittet ditt og ble oppgitt over at tingene dine aldri blir til noe, bare ligger og slenger, jeg gned underarmen grå og tenkte på forgiftning, du sa at jeg fikk det til å ligne en krattskog, jeg spurte deg om hvorfor du aldri bruker penn.

otoñada (- dette eskalerer)

Oscar Wildske notater har virra rundt i skallen til lyden av bingotall og forbokstavsnavn, bikkjer har bjeffa og skip har tuta med tåkeluren, epler har falt med tunge, stumpe lyder mot gresset - og av og til noen klang mot trillebåra som om de var målretta, ildrøde prosjektiler og jeg har vært glad de ikke traff hodet mitt eller katta vi har fått til låns som kvesser klørne på ryggen av skinnstolen når jeg ikke ser henne og foretrekker å myrde rødstruper så strupene blekner mot det grønne teppet og fjæra ligger spredd i brede vifter rundt stolbein og kjøkkenbord, eller som overrasker meg med mer eksotiske, ikke lettfanga fugler, blåmeis, som virkelig kan se døde ut når de svarte øyenstrekene synker inn i de bløte hodene,-

jeg har overgått meg selv i antall liter tårer jeg klarer å gi slipp på til lyden av progrocka sekstitallslåter som jeg tillegger følelsescollager sammen med de overveldende inntrykka jeg tar innover meg langs skogsstier og stillevann, sånne utklippsøyeblikk som alltid kommer til å være der uansett hvor mange lykksaligheter, fine folk og gode ting jeg kan oppleve, øyeblikk som blir enklere å fremkalle med litt lyd og velskrevet tekst som ikke er min egen og får meg til å tenke på at det er synd at det bare er naturen som visner og dør med vakre krampetrekninger, dødsstivhet er bare frosne greiner og rim på bakkeløvet, og det har falt mye løv siden jeg gikk der sist- igår, jeg vasser i brunkrølla blader på gjørs som en eller annen seksåring, lukker øya, slenger med armene for å opprettholde en blind, sann balanse fordi det kan gå i min favør, jeg kan lettere ta meg for om jeg faller og fortsetter derfor over blanke, glatte steiner fordi jeg har trua på at flaksen jeg aldri ser noe til ellers skal hjelpe meg her; jeg snubler sjelden og går mye, jeg tror det har en sammenheng, selv om jeg overrasker meg selv ved å tippe riktig av og til tar jeg ofte feil, de feilene gjør hverdagen urettferdig og vanlig, derfor trasser jeg og drar føttene over spiss stein og tilfeldigheter som kan ville meg vondt når som helst og det slår meg med en jupiters avstand at det er en grunn til at de fleste dyr er utstyrt med reflekser i øynene og lurer på om de trengte dem før det falske lysets tid eller om naturen var forutseende nok til å gi dem det før vi kom og at vi avslører oss selv når vi får røde øyne på bilder.

jeg er glad det ikke er så mye folk i gatene når det er mørkt, jeg synes det sier sitt om overlevelsesevnen, naturen og meg.

"elsket i livet, elsket i døden, evig for deg skinner morgenrøden"

 - jeg vet ikke hvem det er som har forfattet disse linjene, om det er ei kristen salme eller noe en trist morgenentusiast har skrevet, men når jeg kikker ut av vinduet nå, ser sånn ca midt imellom noen blader, svinnende natteskyer og mørk kvist - lyser kalde, blekrosa, oransje og blå lillatoner opp solrenningen, ingen særlige rødfarger. jeg er uansett ganske sikker på at dette er denne morgenrøden det er snakk om - [etter en rask titt ut av kjøkkenvinduet ser jeg at himmelen bak har revnet i ferskenfargede sprekker og jeg tenker at denne lysningstiden tok kortere tid enn jeg forventet] men jeg vet ikke om denne morgenrøden egentlig skinner for noen, selv om det er fint å tenke på at den kanskje gjør det, kanskje morgenrøden er en sånn snill moder theresa mot alle morgenfugler som synes det er rart hvor fort svart natt kan bli til lys morgen uten at morgenfuglene egentlig ville ha morgen fordi de er nattefugler med tendenser og har det best når de kan være i lyset inni mørket og vite at de er synlige for de utenfor, men ikke se en meter utenfor sprossene selv. jeg vet ikke, det er et evigvarende surr, men jeg er glad det finnes morgenrøder. da ser man iallefall at røder ikke kun er rødt, men består av ganske mange andre ting enn døde benevnelser.

jeg så annonsen i:

hennes øyne, de var mørke, farget av dagens lange, utakknemlige arbeidstimer og vi satt ved bordet og spiste det hun likte å kalle en "late night snack" - vi hadde diskutert hevn, skam og skyldfølelse etter å ha hørt om temaet på P2 - ikke at vi følte oss direkte berørt eller hadde noe behov for å gjøre opp for dårlig samvittighet, vi liker å snakke om alle slags ting, det gjør vi ofte, vi er kjøkkenbordengasjerte og vi var bare såvidt innom temaet, tenkte på breivik - hvor ble det av ham i alt mylderet? hvorfor forsvant interessen for ham knappe seks uker etter at mediene fant andre overskrifter de kunne tabloidinfisere? og så snakket vi om andre ting, sånn midt i mellom interessert tror jeg hun syntes vi var og jeg tror hun var fornøyd med det, hun tygde skivene sine sakte og fremstod som tradisjonstro og ikke rent så lite triviell da hun fortalte meg at brunost og blåbærsyltetøy var noe av det beste hun kunne få, før hun kom på at hun hadde fått en mail med tilbud om morgenbladet her forleden - entusiasmen lyste i ansiktet hennes og i øynene hennes så jeg fremtiden; en avis i fellesskap selv om vi ikke bor sammen på papiret, et håp om en fremtid sammen, det er så fint å begynne med de skrevne ord.

- sendt inn til morgenbladet da de lurte på hvor rudolf fant interessen for morgenbladet hen.

.

navlestrengblå

hun har kerberosengler inni magen
med hånden kjenner du på små hoder
med små tenner gnage
svakt mot hudgitteret - mellom dere
lurer du på
om de ikke har det vondt,
det må være trangt
å leve førlivet sånn
og med så mange hender
som skal kjenne
på veggene som gir etter
for å nå dem
og som presser seg mot kroppene deres
klemmer dem rare og uformelige,
lager fødselsmerker med fingertuppene
eller søkk i hodene når de trykker
pekefingrene gjennom glorien
for å kjenne føtter som sparker
eller hjerter som slår
får kerberosene til å kave i redsel
i tilfelle hendene treffer det myke
punktet oppå hodene deres,
de hører latteren, at noen snakker om
det fantastiske, at de også
drømmer om å bli en så fin
vandrende kuvøse,
- du tror
ikke de hører de ørsmå klynka
når moderkjøttet butter mot
kerberosene som tråkker
på sine søsken for å ikke ligge først
i køen bak lureskiltet
før enden av tunellen
og du angrer på at du kjente etter,
våkner med ditt ufødte barn i fotenden
av senga, krybbedødt og med fostervann
ut av bastardgliset.

- er en sånn som går med åpne sko hele året, slitte skinnsandaler med utgåtte såler, tynne ved tærne og nesten skåret på tvers i sidene der føttene lener seg svakt inn mot hverandre når han går, som om de begge er slitne, et gammelt ektepar som burde gå tett, men subber ved siden av hverandre i sammenvokst tempo fordi de har delt sånne ting før og har nok med å holde seg selv oppreist, eller iallefall, stødig, - og han lager slepelyder når han drar beina etter seg over gulvet med lange, flate bevegelser som får meg til å lure på hvor han har gjort av tida, kraven om halsen hans ligner et løsthengende halsbånd og huden på halsen folder seg i sånne myke svaberglinjer som legger seg over strupehodet og bli dypere når han drikker av vannglasset, forgrener seg i tynnere linjer når de passerer haka og vandrer forbi kinna opp mot rundt øya; to bunnløse, myrbrune fjellpytter fylt med stillevann, er de meislet inn med fossiler av gamle smil. han setter seg ned på stolen sin og får utlevert et ark. mens han tegner begynner han å vippe føttene  i valstakt mot gulvet, 3/4, sålene samles i tett posisjon og svinger seg med letthet med hverandre og han knuger tommelfingeren og pekefingeren sammen om toppen av ei blyant, baktung fra vekta av ei gullring - han slipper opp pekefingeren og lar ringen deise ned på arket.

han går ingen steder. det regner utenfor og ingen går i regnet med åpne sandaler.

(på magen med ansiktet ned i vannet)

måler vi
retrograder i vannskorpa
tvinger øya i kne
for å se
løpske satelitter skyve cassiopeia
bak undernattsmørket
følge sikk-sakkbevegelsen med
ivrige tunger fukter vi
midnattsskyene
knuger dem sammen i håndflatene
dypper dem i krusningspunktet
kjenner kulda mot kinnene, men -
bare fra steinene
forstår vi lyden av
bølger mot brygga,
og tangfletta kjetting
som ryker.

"Be -sides,"

sier du og slenger hengeleppa i et eplekjekt glis, 

fullfører ikke, lar fortsettelsen følge en eviglang pauselyd 

hvor jeg kanskje skulle forstått hva du mente, venter 

forgjeves på at ujevnhetene i medleyen 

av anspente forventninger og forvrengninger flatliner så

de løsthengende orda mellom tenna kan pustes ut 

plante seg i et forvirra ansiktsuttrykk, laminere dette uttrykket 

hvor jeg er purung og vel vitende 

om blankpunkter &

feig dissonans

i omverdslyden

-  jeg skjønner ikke hva du sier, 

kanskje det blir en hit, 

jeg har tenkt og jeg har grublet meget i disse siste dage, - grublet så mangfoldig, så det til slutt begynte å løpe surr i mitt hode -

jeg vet, jeg vet, jeg vet sånne ting som at flodhester legger seg på flodens bunn når de er blitt så gamle at de ikke har noe å bidra med i det naturlige fellesskap, de kikker på armbåndsuret, finner ut at det stoppet midt i familieselskapet og legger seg ned i den våte sanden for å hvile øynene når de likevel ikke har noen tid å forholde seg til. jeg vet, jeg vet, for det har jeg blitt fortalt, at å drukne er den mest behagelige måten å dø på og det forundrer meg av og til at ikke flere gjør det samme som de skjebnetidforløste flodhestene, det er mange som også føler den tiden - "At leve er — krig med trolde i hjertets og hjernens hvælv. At digte, — det er at holde dommedag over sig selv" kan fortelle at selv dramatikere som Ibsen hadde peiling som en smule fatalistisk flodvandrer, for jeg vet, jeg vet, jeg vet at det er mange mennesker i denne verden som ikke mestrer å holde melkeglasset fast hele veien på ferden mot munnen - glipper det, vipper det, med feil lenevinkel mot leppen og lager rennende sydpoler på gulvet, men at de omfavner muligheten av at de kan dø med største letthet, kanskje noe som ikke engang er tragisk som en eviglang kreftsjukdom som ikke forsvarer endeliktet med sin torturlange pine, bare en svært uheldig, men kosmisk ærlig hendelse, en løs stropp og en løftekran, og går gjennom dagene med dødsbevisstheten klistret til hverdagssmilet, ser opp fra asfalten, møter kanskje enda flere smil enn dem som frykter,

derfor føler jeg at jeg vet, jeg vet, jeg vet hvorfor noen bruker tid på å snakke seg frem i mengden, tar frem det ekstra settet med øyne og bruker dem til å granske deg i de få sekundene du har muligheten til å avsløre deg selv - som annerledes, mottagelig, letende du også og plutselig sjeleglad, sjeleglad fordi de minnet deg på det da du hadde mista håpet om å utveksle ord med en som også har lurt på dette med sjela for eksempel - om den ikke nødvendigvis ses eller føles, bare viser seg gjennom en blottet rad av eroderte tenner, øyne med gult i hviten som dårlige egg, uthulte eller utrunda kinn med høyt feste i tinningene - , eller om sjelen bare skjærer seg inn i intimsonen din med skalpelltynn nøyaktighet fordi det er noe med dette mennesket som bare er, er, er, noe jeg vet, jeg vet, jeg vet du tør å kalle spesielt blant mange spektakulære ting, hendelser, syn og lykke-og heller, eller, helst - sammentreff, for øyeblikket fordufter like fort som det oppstod, det er ikke alt man skal holde fast ved og etterpå holder du kanskje en lapp med en handleliste hvor brødet mangler, men pålegget er på plass, og myser du mot den desiffererer du drømmekoden hvor du fortsetter å leve livet med like sikker balanse som at  "I morgen heter vårt i dag - i går, og all vår fremtid heter fortid siden, men det forklarer at hvert nu vi når er selve evigheten midt i tiden" og du kan fortsette å gå i Wildenveyske trapper med ansiktet i retrograd fra sola, elske hvert eneste steg fordi det er ditt og det er noe av det mest voldsomme du kan gjøre på denne planeten, sette føttene dine på bakken og kanskje være en av dem som ikke bare tråkker over noen andres, jeg vet, jeg vet med sikkerhet, at dere finnes fordi dere har evnen til å bare være den som bare er, er, er.

det usmakelige.

jeg lurer på om kjøttet blir seigt på dårlige dager, pirker i svinet med blinkende gaffel og triller stykket mot sausen ved kanten av tallerkenen. søsteren må ha en defekt i kjeven, hvert tygg etterfølges av en myk knekklyd som dempes av maten og stopper når hun svelger. akkurat som når har sittet lenge med en blyant hardt presset mellom fingrene og strekker dem bakover, knekk - klemmer dem sammen ved de nederste fingerleddene først, knekk, så de midterste fingerleddene, knekk - og nakken, alle vinkler jeg bøyer den i når jeg har sittet lenge med en blyant hardt presset mellom fingrene og strekker den, knekk. vi må ha de samme manglene. luft i leddene eller lave verdier av kalsium i skjelettet, tidlige tegn til benskjørhet kanskje. jeg drikker lettmelk. den har stått for lenge på kjøkkenbenken og avlegger et hvitt lag av lim på innsiden av glasset. tjukt, søtlig belegg i munnhulen. jeg tenker på babyhårete jur og at det fortsatt knekker i kjeven til lillesøster når hun tygger. jeg må fokusere på noe annet for å ikke kommentere det i dag. hun liker ikke at jeg gjør det og jeg synes det er underlig at hun kan fortrenge noe som for andre er ganske hørbart, for i hodet hører man jo alle ting som munnen foretar seg, tygge brusk, velte spytt med tunga, svelge, gnisse tenner -  av og til synes jeg selv disse naturlige lydene er ekle og kan ikke forestille meg hva slags pine denne knekklyden må være for henne på dårlige dager. at hun utstår det. kanskje hun ikke liker at jeg sier det fordi hun blir bevisst på at det bråker som om hun hadde et jævla maskineri med spaghettiknusere i kjeften. jeg vet ikke. jeg liker derimot mine egne knekkelyder når jeg fremprovoserer dem selv. jeg tester meg selv og finner ut at jeg kan risikere å bli tidlig gammel og at det ikke er det verste som kan skje meg her i livet, for nå er jeg iallefall forberedt på det. svinet spydes av gaffelen og bechamelsausen drypper ned langs skaftet idet jeg fører gaffelen mot munnen. jeg er egentlig mett. mamma sitter ikke rett ovenfor meg i dag og kunne jeg valgt det eller vært i en annen posisjon hadde jeg kanskje latt være å spørre. "er du redd for å dø?" lyden av vranglås fra søsterens kjeve.

jeg har snegleantenner plassert et sted på kroppen, kanskje de sitter et sted i ansiktet, det er mulig, jeg tror de synes godt for andre mennesker for de blir på en eller annen måte lagt merke til og når de gjør det trekker de seg tilbake som om det var et elektrisk støt jeg fikk. også ved forsiktig berøring, kanskje ikke det engang, bare ved å høre sånne ord som de sier fordi de er uoppmerksomme eller nysgjerrige forbi folkeskikk - jeg har observert snegler lenge, men veit ikke om de også får vondt og om det er derfor de trekker dem tilbake, jeg veit bare at øynene deres sitter der og derfor må det vel sies at jeg har to par, de som er der og de som ikke er der, oppå snegleantennene mine. jeg tror egentlig de har smeltet sammen på en eller annen måte for litt over to år siden. øya mine har mutert og jeg tror de er ekstra uttrykksfulle hver gang jeg blir spurt om det alle lurer på ikke har peiling på hva jeg skal gjøre selv om de ikke har ondskapsfulle hensikter, likevel igangsetter de en reaksjon som foregår ca sånn; jeg legger hodet litt på skakke som om jeg ser meg for fordi jeg er redd for å bli kjørt over av en bil. jeg er liten og beveger meg på seige krypesåler, jeg biter i meg angsten fordi det ikke er noen bil, men de som spør virker like skremmende og stemmen min blir rar, jeg er mellom dekket og asfalten og sier ord som en snegle aldri ville ha sagt. desverre er det blitt sånn. det har egentlig alltid vært sånn, men jeg gjenkjenner tendenser når jeg ser en. jeg får et forsiktig støt av ofte velmente, mellommenneskelige gester. og jeg avgir salt. det passer dårlig med sånne ømfintlige snegleattributter.

"tia' flyr" sier de
og rister smilende på hodet;

de smiler fordi de ikke veit hva annet de skal gjøre,
tapt er tapt,
det veit selv jeg

 det er ikke alle tider som flyr som skulle ha fløyet,

ikke letta
ikke vært noen tid

(- muligheten av at nye fødes er der
det er den de ser frem til å få)

jeg veit bedre

tia' som flyr er ikke en trekkfugl

jeg har frysbilda deg mange ganger,

du sitter i en stol
skulle ønske du hadde bein du kunne gå med

for da kunne vi ha sagt noe sånt som

 "så fort tida har gått -
 enda vi har langt igjen"

og rista smilende på hodet.

om kryssbefruktning:

vi kunne sitte på bussen og begge være skyld i
vindusdogget
det manglende smilefjeset
til de som kom etter

usnakka, utenkt, usannsynlighetsprøvd
- la jeg meg over på siden
for å føle en slags nærhet
greide det såvidt
i det uprøvde

meitemarkfingra leiter gjennom håret,
rørtynne strå slår løse knuter om hverandre og
glattes ut av regnet

(alle sånne hulteribulterting.
det er ikke meninga det skal være noe system,
bare fordi du synes det er lettere.)

si det med munnen.

Det er sannsynlig at jeg er påvirket av lengre tids tilbaketrekkelse og mangel på sosial omgang med mennesker som utfordrer tankene og talegavene. Hittil i sommer har jeg stort sett begrenset meg til variererte måter å si "hei" til noen på (god dag, heisann, hei du, hei-hei) gjengse spørsmål som dreier seg om varehandel som får tiden til å gå og jeg har lært meg å kvitre farvel - og velkommen tilbake. - Også jeg som trodde at å "kvitre" noe var noe dårlige romanforfattere brukte i mangel på synonymer for å snakke i overkant høyt, overhyggelig eller gledelig tonefall. Men det stemmer. Man kan gjøre det. Kvitre. Man kan kvitre i et høyt, overhyggelig eller gledelig tonefall for å bli kvitt noen på en behagelig passiv-aggressiv måte.

Jeg er dessuten blitt rå på å både begynne og avslutte halvstandardiserte samtaler om været, besvare hva jeg "driver med om dagen"-spørsmål fra de som en gang så meg vokse opp og ellers trekke noen ydmyke, lette smil opp i kjakene når noen passerer meg mens jeg enten går, sykler eller jogger forbi.

Turkultur. Bekjentskapskultur. Jobbkultur. Rutinekultur. 

Hadde jeg dødd i løpet av natten ville ingen oppdaget at jeg var død før utover kvelden en gang - det til tross for at jeg for øyeblikket bor sammen med to familiemedlemmer og et stykke hemningsløst selsskapssyk katt. Det har seg slik at begge (menneskene) har en ganske, og jeg tror ikke jeg overdriver grei tilværelse hvor alle ukedagenes ujevnheter og ubalanser rettes opp av vissheten om at de har et hjem der de kan møtes for å fortsette å legge av seg dagens ballast før de trekker hvert til sitt, enten værelser eller partnere hvor de kan utøse sine begredeligheter for vegger eller ører som hører slik at det kan utlignes - eventuelt er det ingen begredeligheter, antageligvis har dagens stadige forsøk på å trekke depresjonshetta nedover hodene deres tapt kampen så fort de ser sine kjæres snille ansikt som ønsker dem velkommen hjem. Hei. Hvordan har dagen din vært? Eventuelt er de flinkere enn meg til å gi faen fordi de er vant til å ha det slik som man kan ha det når friheten begrenses til flott utsikt med skogsnitt og kveldssol fra terrassen på en 130 kvm stor leilighet hvor støvet sjeldent virvler fordi det er for mange hjørner å gjemme seg i. Jeg tror de er drevne i å leve i tosomhetssymbiosen og at jeg er for glad i å være alene. Jeg har tatt noen tankeløse valg i forhold til min jobb og bosituasjon nok en gang og har bare meg selv å takke. Jeg visste det i fjor og jeg visste det før jeg flyttet hit igjen - det er vanskelig å komme inn i noe du ikke har prøvd tidligere når du gjør det halvhjerta. Jeg er ikke flink til å overbevise meg selv om at det bare er for en begrenset tid og at jeg snart skal videre. Uansett hvor mange ganger jeg sier det.

Hadde jeg dødd i løpet av natten ville ingen oppdaget at jeg var død før utover kvelden en gang - 

jeg hadde ikke blitt lagt merke til fordi jeg har fri på mandager.

 

Jeg vet at dette er noe "ævl" (tomsnakk) eller kanskje bævl, men det går nesten for det samme. Denne situasjonen er ikke noe som er unikt, det er flere som har det slik. Jeg er bare så utålmodig, så sulten på å kjenne frigjørende hormoner suse gjennom kroppen fordi jeg veit hva jeg skal. Jeg veit hva jeg vil, men det er ikke sikkert jeg får det til. Det er ikke opp til meg, det virker som om det mer eller mindre aldri har vært det - jeg har så klart arbeidet for å nå noen mål og tråkka over streken, men det er kanskje der det ligger for meg. Jeg har tråkka over streken ganske mange ganger og i feil mål. Det har vært så innmari retningsløst, meningen med det har kommet så lang tid i etterkant at jeg har funnet meg selv mye eldre enn det jeg burde være og omvendt når det kommer til progresjon på hva man kan kalle "det forventede plan". Det gjelder mine egne forventninger til meg selv. 

Nok en gang, nok en sommer, hvor jeg ikke skriver noe særlig, bruker dagene på fjas og jobbvås, skraper sammen litt penger til sparing for fremtiden eller ting som plutselig har blitt nødvendig: lappen, bil, forsikringer, BSU. Og det eneste jeg vil nå er å starte på nytt. Selvransakelsene jeg jobber meg gjennom fordi jeg stadig får dem klaska i panna - er hyppigere enn noen gang på sommerhalvåret, det virker som jeg holder pusten gjennom resten av året og holder meg fast i et helt rytmeløst tempo for så å lande i forvirringspølen når turen  er over.

Neste år blir bedre. Da skal jeg stå og skrike litt mot sjøen.

i'm doing this.

vi peker på de hvite toppene, ser fantasidyr i skyene og lukker øynene for det underliggende grå. 

og nok en søt tann får emaljen ødelagt av kunstig sukker.

om maurene hadde hatt en måne ville den lignet en kjærlighet gått ut på dato.

vi kledde oss ut som bondbabene med ninjastjerner og kastekniver i veska før vi gikk ut i bynatta som catgirls på stiletter i dobbelt forstand.

 

historien om barnet som omtalte oljeflekkene i vannet som en død regnbue minner oss på hvorfor noen ser skyggene og ikke alle fargene som er samlet i dem.

okei, innimellom, jugde vi på oss historier som fikk dorullflya til å bli amerikanske romraketter og de trodde på oss, barna som hadde alt.

jeg tenker ikke lenger på et vi når du er deg og jeg er din og fingrene ikke strekker til mellom oss.

 

 

vi husker det ikke i svart/hvitt, bare grått, at hun røyka filterløse sigaretter, holdt dem på samme måte som hun holdt pennen når hun skreiv skjelvende løkkeskriftsbokstaver vi måtte ta med på skolen dagen etter.

i 1950 var camel joe den kuleste kamelen i verden som røyka og sto på slalåmski, vi syntes ikke det var rart at han røyka, hvordan han hadde kommet seg fra ørkenen og til norge derimot.

kile litt klitoris før eggene blir porøse i skallet og kanskje sprekker om vi begynner å le.

..handsome is walking down the hit-street and Sabbiblush is the new colour of spring

Det fant meg: frigjøringen. Veit ikke hvordan det skjedde, men det var noe som slapp taket, ikke var det spesielt kaldt i dag, ikke særlig varmt heller, likevel var det så enkelt å gå uten jakke. Jeg klarte nesten ikke ordlegge meg i møte med andre mennesker, ordforrådet tok ferie og jeg gadd ikke ta meg bryet med å oppføre meg ordentlig uten at verden ramla sammen av den grunn. Jeg fikk det jeg var ute etter. På apoteket, butikken og på jobb. De femten snakkesalige spanjolene i rommet ødela ikke for analysen av The Wasteland, jeg ga opp helt av meg selv uten å føle at jeg trengte å få dårlig samvittighet. Jeg har ikke hatt lyst på sukker en eneste gang i dag, selv om fredag er kosedag, jeg har spist sjokolade og stiller meg likegyldig til det.

Lesebrilleglassene mine var på vei ut av innfatninga sist jeg tok dem opp fra sekken. Jeg har ikke vært flink til å bruke dem selv om jeg synes det var så viktig at jeg måtte ha dem. Jeg har tenkt at det sikkert er en tilvenningssak, men jeg venner meg jo aldri til annet enn å være alene om alt. (ifølge dameblader er det derfor jeg liker å jogge - man føler man har så mye å prate med seg selv om, når man løper)

3600,-. Unnskyld mamma, har jeg tenkt mange ganger, jeg bruker pengene etter deg på tull.  Jeg skulle jo til Machu Picchu. Se Machu Picchu. Ingen dårlig samvittighet. Jeg tok lesebrillene med til optikeren som sa at alt var galt fatt. Huttetu. Snudde innfatningen opp og ned i en bolle med varm sand og formet den så den nesten klemte hull inn i hodet bak ørene. Det endte med at jeg fikk nye glass. Og vi snakka om Dag Solstad. Han viste meg bilder av de to sammen. Også jeg som synes Dag Solstad virka som en bløff. Nye glass til det dobbelte av prisen. Dag Solstad er fortsatt en bløff, men optikeren er en ganske snill mann.

Også innimellom dette.

I. på vei opp til skolen
II. på vei ut fra Gullbring
III. over smågodtet på Rimi

Jeg eide ikke selvkontroll, kroppsbeherskelse eller evnen til å fremstå som noe annet enn en joggeklærkledd jente med Berganssekk på ryggen og stropp foran på brystet, sånn som alle turnerder gjør for å redde ryggen ved tung bagasje - sånn gikk jeg, med fortsatt svett pannelugg og en ganske hipp låt jeg ellers aldri hører på annet enn når jeg trener eller gir blaffen i kvalitet, øste ut fra hodetelefonene da jeg sneia rett forbi. Tror jeg så på'n. Veit ikke. Joda. Jeg gjorde det. Han så på meg. Kjemperar følelse. Tror ikke jeg ville fått den med mindre jeg opplevde frigjøringa tidligere på dagen.

A to the R to the R to the O to the G to the A to the N to the S to the E to the N.

Eller bare at jeg begynte å puste fritt (på tross av bryststropp) Jeg klarer ikke helt å forklare hva det er som holder meg så distansert til folk rundt meg; av og til føles det som om jeg analyserer væremåten deres, suger til meg lyter, forskrekkelige/sjarmerende kjennetegn og bruker det i andre sammenhenger

ikke at jeg er uærlig, jeg bare:

tester ut nye teknikker for å omgås folk fordi det fascinerer meg, ikke minst forbløffer jeg meg selv til stadighet, så ond du kan bli, så veltalen du er om du gidder, det lille smilet var du heldig med - hun så det akkurat, og jeg tror jeg nærmer meg en eller annen diagnose istedenfor ny innsikt i andre menneskers væren i dette livet (mitt) selv om jeg ikke tror helt på det heller, men jeg veit at jeg har problemer med å forholde meg til andre i situasjoner der noe slipper taket i meg, det skjer ca hvert halvår og jeg er like forvirra hver gang.

Så deilig. Jeg er litt elephant gun.

(selv)motsigelser.

Ingen lyd av Norge.

Men av stein som deles i to.

Gårsdagens te hadde laga årringer i koppen min.

Det synes jeg var litt trist, så jeg øste i litt nytt liv.

Og jeg klarte å samkjøre hakkelydene til steinknuser'n med lesetempoet (hvertfall når jeg la fra meg lyrikkens liv og leste ginsberg istedenfor, kaddish, du kaddish, hjerte&lever&telemarkskjærleik) Jeg tror jeg har gjort det beste ut av det. Jeg veit hvem Celan er nå også, sånn helt konkret. Jeg har lært noen vittige franske setninger som overhodet ikke har noen nytteverdi. Søren Kierkegaard dukka opp med en kjent setning igjen og jeg tror det er til alles beste at jeg ikke har essay. For å forklare meg sjøl: jeg trenger fokus, ikke flere argumenter for å falle ut.