si det med munnen.

Det er sannsynlig at jeg er påvirket av lengre tids tilbaketrekkelse og mangel på sosial omgang med mennesker som utfordrer tankene og talegavene. Hittil i sommer har jeg stort sett begrenset meg til variererte måter å si "hei" til noen på (god dag, heisann, hei du, hei-hei) gjengse spørsmål som dreier seg om varehandel som får tiden til å gå og jeg har lært meg å kvitre farvel - og velkommen tilbake. - Også jeg som trodde at å "kvitre" noe var noe dårlige romanforfattere brukte i mangel på synonymer for å snakke i overkant høyt, overhyggelig eller gledelig tonefall. Men det stemmer. Man kan gjøre det. Kvitre. Man kan kvitre i et høyt, overhyggelig eller gledelig tonefall for å bli kvitt noen på en behagelig passiv-aggressiv måte.

Jeg er dessuten blitt rå på å både begynne og avslutte halvstandardiserte samtaler om været, besvare hva jeg "driver med om dagen"-spørsmål fra de som en gang så meg vokse opp og ellers trekke noen ydmyke, lette smil opp i kjakene når noen passerer meg mens jeg enten går, sykler eller jogger forbi.

Turkultur. Bekjentskapskultur. Jobbkultur. Rutinekultur. 

Hadde jeg dødd i løpet av natten ville ingen oppdaget at jeg var død før utover kvelden en gang - det til tross for at jeg for øyeblikket bor sammen med to familiemedlemmer og et stykke hemningsløst selsskapssyk katt. Det har seg slik at begge (menneskene) har en ganske, og jeg tror ikke jeg overdriver grei tilværelse hvor alle ukedagenes ujevnheter og ubalanser rettes opp av vissheten om at de har et hjem der de kan møtes for å fortsette å legge av seg dagens ballast før de trekker hvert til sitt, enten værelser eller partnere hvor de kan utøse sine begredeligheter for vegger eller ører som hører slik at det kan utlignes - eventuelt er det ingen begredeligheter, antageligvis har dagens stadige forsøk på å trekke depresjonshetta nedover hodene deres tapt kampen så fort de ser sine kjæres snille ansikt som ønsker dem velkommen hjem. Hei. Hvordan har dagen din vært? Eventuelt er de flinkere enn meg til å gi faen fordi de er vant til å ha det slik som man kan ha det når friheten begrenses til flott utsikt med skogsnitt og kveldssol fra terrassen på en 130 kvm stor leilighet hvor støvet sjeldent virvler fordi det er for mange hjørner å gjemme seg i. Jeg tror de er drevne i å leve i tosomhetssymbiosen og at jeg er for glad i å være alene. Jeg har tatt noen tankeløse valg i forhold til min jobb og bosituasjon nok en gang og har bare meg selv å takke. Jeg visste det i fjor og jeg visste det før jeg flyttet hit igjen - det er vanskelig å komme inn i noe du ikke har prøvd tidligere når du gjør det halvhjerta. Jeg er ikke flink til å overbevise meg selv om at det bare er for en begrenset tid og at jeg snart skal videre. Uansett hvor mange ganger jeg sier det.

Hadde jeg dødd i løpet av natten ville ingen oppdaget at jeg var død før utover kvelden en gang - 

jeg hadde ikke blitt lagt merke til fordi jeg har fri på mandager.

 

Jeg vet at dette er noe "ævl" (tomsnakk) eller kanskje bævl, men det går nesten for det samme. Denne situasjonen er ikke noe som er unikt, det er flere som har det slik. Jeg er bare så utålmodig, så sulten på å kjenne frigjørende hormoner suse gjennom kroppen fordi jeg veit hva jeg skal. Jeg veit hva jeg vil, men det er ikke sikkert jeg får det til. Det er ikke opp til meg, det virker som om det mer eller mindre aldri har vært det - jeg har så klart arbeidet for å nå noen mål og tråkka over streken, men det er kanskje der det ligger for meg. Jeg har tråkka over streken ganske mange ganger og i feil mål. Det har vært så innmari retningsløst, meningen med det har kommet så lang tid i etterkant at jeg har funnet meg selv mye eldre enn det jeg burde være og omvendt når det kommer til progresjon på hva man kan kalle "det forventede plan". Det gjelder mine egne forventninger til meg selv. 

Nok en gang, nok en sommer, hvor jeg ikke skriver noe særlig, bruker dagene på fjas og jobbvås, skraper sammen litt penger til sparing for fremtiden eller ting som plutselig har blitt nødvendig: lappen, bil, forsikringer, BSU. Og det eneste jeg vil nå er å starte på nytt. Selvransakelsene jeg jobber meg gjennom fordi jeg stadig får dem klaska i panna - er hyppigere enn noen gang på sommerhalvåret, det virker som jeg holder pusten gjennom resten av året og holder meg fast i et helt rytmeløst tempo for så å lande i forvirringspølen når turen  er over.

Neste år blir bedre. Da skal jeg stå og skrike litt mot sjøen.

i'm doing this.

vi peker på de hvite toppene, ser fantasidyr i skyene og lukker øynene for det underliggende grå. 

og nok en søt tann får emaljen ødelagt av kunstig sukker.

om maurene hadde hatt en måne ville den lignet en kjærlighet gått ut på dato.

vi kledde oss ut som bondbabene med ninjastjerner og kastekniver i veska før vi gikk ut i bynatta som catgirls på stiletter i dobbelt forstand.

 

historien om barnet som omtalte oljeflekkene i vannet som en død regnbue minner oss på hvorfor noen ser skyggene og ikke alle fargene som er samlet i dem.

okei, innimellom, jugde vi på oss historier som fikk dorullflya til å bli amerikanske romraketter og de trodde på oss, barna som hadde alt.

jeg tenker ikke lenger på et vi når du er deg og jeg er din og fingrene ikke strekker til mellom oss.

 

 

vi husker det ikke i svart/hvitt, bare grått, at hun røyka filterløse sigaretter, holdt dem på samme måte som hun holdt pennen når hun skreiv skjelvende løkkeskriftsbokstaver vi måtte ta med på skolen dagen etter.

i 1950 var camel joe den kuleste kamelen i verden som røyka og sto på slalåmski, vi syntes ikke det var rart at han røyka, hvordan han hadde kommet seg fra ørkenen og til norge derimot.

kile litt klitoris før eggene blir porøse i skallet og kanskje sprekker om vi begynner å le.

..handsome is walking down the hit-street and Sabbiblush is the new colour of spring

Det fant meg: frigjøringen. Veit ikke hvordan det skjedde, men det var noe som slapp taket, ikke var det spesielt kaldt i dag, ikke særlig varmt heller, likevel var det så enkelt å gå uten jakke. Jeg klarte nesten ikke ordlegge meg i møte med andre mennesker, ordforrådet tok ferie og jeg gadd ikke ta meg bryet med å oppføre meg ordentlig uten at verden ramla sammen av den grunn. Jeg fikk det jeg var ute etter. På apoteket, butikken og på jobb. De femten snakkesalige spanjolene i rommet ødela ikke for analysen av The Wasteland, jeg ga opp helt av meg selv uten å føle at jeg trengte å få dårlig samvittighet. Jeg har ikke hatt lyst på sukker en eneste gang i dag, selv om fredag er kosedag, jeg har spist sjokolade og stiller meg likegyldig til det.

Lesebrilleglassene mine var på vei ut av innfatninga sist jeg tok dem opp fra sekken. Jeg har ikke vært flink til å bruke dem selv om jeg synes det var så viktig at jeg måtte ha dem. Jeg har tenkt at det sikkert er en tilvenningssak, men jeg venner meg jo aldri til annet enn å være alene om alt. (ifølge dameblader er det derfor jeg liker å jogge - man føler man har så mye å prate med seg selv om, når man løper)

3600,-. Unnskyld mamma, har jeg tenkt mange ganger, jeg bruker pengene etter deg på tull.  Jeg skulle jo til Machu Picchu. Se Machu Picchu. Ingen dårlig samvittighet. Jeg tok lesebrillene med til optikeren som sa at alt var galt fatt. Huttetu. Snudde innfatningen opp og ned i en bolle med varm sand og formet den så den nesten klemte hull inn i hodet bak ørene. Det endte med at jeg fikk nye glass. Og vi snakka om Dag Solstad. Han viste meg bilder av de to sammen. Også jeg som synes Dag Solstad virka som en bløff. Nye glass til det dobbelte av prisen. Dag Solstad er fortsatt en bløff, men optikeren er en ganske snill mann.

Også innimellom dette.

I. på vei opp til skolen
II. på vei ut fra Gullbring
III. over smågodtet på Rimi

Jeg eide ikke selvkontroll, kroppsbeherskelse eller evnen til å fremstå som noe annet enn en joggeklærkledd jente med Berganssekk på ryggen og stropp foran på brystet, sånn som alle turnerder gjør for å redde ryggen ved tung bagasje - sånn gikk jeg, med fortsatt svett pannelugg og en ganske hipp låt jeg ellers aldri hører på annet enn når jeg trener eller gir blaffen i kvalitet, øste ut fra hodetelefonene da jeg sneia rett forbi. Tror jeg så på'n. Veit ikke. Joda. Jeg gjorde det. Han så på meg. Kjemperar følelse. Tror ikke jeg ville fått den med mindre jeg opplevde frigjøringa tidligere på dagen.

A to the R to the R to the O to the G to the A to the N to the S to the E to the N.

Eller bare at jeg begynte å puste fritt (på tross av bryststropp) Jeg klarer ikke helt å forklare hva det er som holder meg så distansert til folk rundt meg; av og til føles det som om jeg analyserer væremåten deres, suger til meg lyter, forskrekkelige/sjarmerende kjennetegn og bruker det i andre sammenhenger

ikke at jeg er uærlig, jeg bare:

tester ut nye teknikker for å omgås folk fordi det fascinerer meg, ikke minst forbløffer jeg meg selv til stadighet, så ond du kan bli, så veltalen du er om du gidder, det lille smilet var du heldig med - hun så det akkurat, og jeg tror jeg nærmer meg en eller annen diagnose istedenfor ny innsikt i andre menneskers væren i dette livet (mitt) selv om jeg ikke tror helt på det heller, men jeg veit at jeg har problemer med å forholde meg til andre i situasjoner der noe slipper taket i meg, det skjer ca hvert halvår og jeg er like forvirra hver gang.

Så deilig. Jeg er litt elephant gun.

(selv)motsigelser.

Ingen lyd av Norge.

Men av stein som deles i to.

Gårsdagens te hadde laga årringer i koppen min.

Det synes jeg var litt trist, så jeg øste i litt nytt liv.

Og jeg klarte å samkjøre hakkelydene til steinknuser'n med lesetempoet (hvertfall når jeg la fra meg lyrikkens liv og leste ginsberg istedenfor, kaddish, du kaddish, hjerte&lever&telemarkskjærleik) Jeg tror jeg har gjort det beste ut av det. Jeg veit hvem Celan er nå også, sånn helt konkret. Jeg har lært noen vittige franske setninger som overhodet ikke har noen nytteverdi. Søren Kierkegaard dukka opp med en kjent setning igjen og jeg tror det er til alles beste at jeg ikke har essay. For å forklare meg sjøl: jeg trenger fokus, ikke flere argumenter for å falle ut.

forelska i stig, nei.

Det finnes tre mennesker som har hjulpet meg med å finne en retning med skrivingen i min tid her i Bø.

Rune Christiansen, Kyrre Andreassen og Stig Sæterbakken. 

Først og fremst, omjegfårlov, må jeg si takk (om dere skulle finne på å google dere selv antar jeg at den gode delen av egoet deres vokser litt) for at dere er de som har tvunget meg gjennom mine nølende skilpaddedøgn hvor skrivingen har virka retningsløs og uhåndgripelig. Takk for at dere gjennom et ark med cambriafont, tekststørrelse 11 har klart å finne en essens, ikke bare pirkefeil og setningsgrøt. Takk for at dere - ganske umiddelbart har fått meg til å innse at jeg ikke gjør feil ved å gå tilbake i tekst, kanskje allerede før jeg begynte å skrive og at jeg ikke får pest av å ta frem en tekst og jobbe med den til jeg innser at fem linjer kan ta flere dager; skrive tekst ut i lengre drag, oppleve schizofren kjærlighet til den for så å finne den meningsløs, forkaste alt bortsett fra et ord eller en setning som til slutt utgjør en helt annen historie enn den jeg begynte på og som jeg kan lure meg selv til å tro snakker fra annen bevissthet enn min egen. Eller utfordre meg selv, dempe trøkket - bruke energien der den kommer til sin rett, drepe hjertebarna, finne tekst i teksten jeg ikke ante var der. Takk, dere hjalp meg med å forstå at det er her du har venna dine: dette rare tekstuniverset jeg omgir meg med til daglig og vissheten at det alltid være et ensomt lende. Det som tidligere har vært en litt forsinket barnesykdom har blitt noe jeg innser at jeg ikke kan kurere, jeg må godta koldbrannen i fingra som gjør at jeg skriver: og jeg vil aldri bruke ord som "bra" eller "dårlig" om det jeg skriver, bare forhastet og kompost (for der gror det nye ting).

Jeg skulle gjerne kastet meg rundt halsen på dere og sagt: ikke forlat meg.

(selv om det ville blitt å dra patos til en litt vel fysisk ytterlighet)

Jeg er veldig glad for at jeg snart er ferdig med forfatterstudiet. Jeg har aldri vært så tom og svak som jeg har vært disse to semestrene og jeg vil aldri ha dem tilbake. Jeg har brukt kreftene på andre ting som ikke styrker min hensikt med å være her og nettopp derfor er det viktig at jeg minner meg selv på å ta med meg den vesentlige delen av bagasjen jeg har samlet opp gjennom snart ti måneder mellom lave fjell og rånerbiler, ikke alt jeg ikke fikk gjort. Det er ikke mange ukene jeg har brukt på å være i skrivesonen når jeg burde ha fortsatt og jeg frykter for hva som vil skje når jeg flytter hjem, da har jeg ingen "temauker" hvor jeg vet at jeg får jobbkicket å se frem til lenger. Antageligvis vil jeg bruke lang tid på å disiplinere skrivingen. Kanskje vil jeg bruke ti år på å få til noe som helst. Men jeg skal (pr)øve, (pr)øve og (pr)øve så langt det lar seg gjøre, legge fra meg helsemessige traumer og oppgi de elementene som forstyrrer meg.

Herifra og ut: det finnes flere "jeg" og en kamp om språket.

blåbærblå.

Om jeg kniper øynene hardt sammen (sånn at jeg er sikker på at den slags knipeøvelser garanterer tidlig fremvekst av rynker om jeg gjør det for ofte) og åpner dem igjen etter å ha stått sånn i noen tanketomme sekunder kan jeg ikke se noen merkbare forandringer rundt meg.

Så derfor gjør jeg ikke det mer.

proper søvn.

Nå må jeg nesten begynne å skrive dem ned, de siste fem dagers drømmeturer har vært langt, langt ute (og med ca samme utgang):

Frokoster jeg aldri blir ferdig med å lage, kjæleleoparder som kosetygger på fingrene mine og gjør et stort nummer ut av å alltid være i nærheten, stå høyt (helst på bladene til digre potteplanter) så de kan blottstille anus sånn ca i luftlinje med ansiktet mitt, venner jeg nesten skremmer bort fordi jeg er så sint, så sint, men det er bare rett før vi finner såpebobler som lever og svever mot oss fra skogholtet og som kan fortelle hvordan dagen blir hvis vi spør dem - da glinser de ekstra sterkt i en olja regnbuefarger før de blir grå og må hvile seg litt i skogen igjen før vi kan leike mer med dem og vennene mine er ikke redd meg lenger fordi de glinsa i grønt, boblene, altså, uten at jeg veit hva det betyr.

Og så drømmer jeg at jeg sover dårlig at jeg har lyst til å fortelle pappa om det i tilfelle han synes jeg oppfører meg som en dust så derfor sender jeg ham en melding hvor jeg skriver at det er litt krise og skjønner ingenting når jeg sitter med hans telefon og ser at han får en melding fra avsender "Daddy-o", jeg skjønner i drømmen at jeg ikke skjønner at det er meg selv som skrev meldinga med feil telefon fordi jeg er så trøtt og begynner å kjefte ham huden full når han plutselig står opp (tror egentlig jeg vekka ham fordi jeg trodde det var noe alvorlig galt med psyken hans - som om han skrev meldinger til seg selv, da er man jo passe sprø da). Jeg veit at klokka er kvart på fem om morgenen og jeg kjefter ham huden full fordi jeg plutselig synes det er forjævlig at han åpenbart er grunnen til at jeg våkner: Jeg veit nemlig at om jeg prøver å legge meg igjen vil jeg ikke kunne sove så lenge fordi han bråker når han lager kaffe.

Jeg tror det er derfor jeg ble sint i utgangspunktet. Fordi jeg i drømmen sov så dårlig at jeg tenkte at jeg like gjerne kunne stå opp - i drømmen, men som man veit og kanskje har erfart i virkeligheten fungerer man ikke helt tipp når man skulle hatt hvertfall tre timer til på øyet og selv de mest innkjørte rutiner får noen plutselige avbrudd i utførelse - enten du er på vei til å gjøre dem eller du skjønner at du gjør dem helt feil; kaffe i vannbeholderen, ikke filteret, bukse på før trusa og sånne andre ting som egentlig kan være ganske morsomt om noen andre ser deg gjøre det, mye fordi man står der med ca uttryksløs ansiktsmimikk der tomme øyne har forvirra spørsmålstegn svømmende rundt i iris som etterhvert svimler seg opp og rundt trøtthodet, tenner den lille pæra over med et tankegnist. Åfaen. Hva er det jeg gjør.

Det er ganske slitsomt å vite at man ikke er istand til å sove lenger i en drøm skal dere vite.

Hvertfall når det man våkner til at det er helt sant.

"Om vinteren gir snø gjør det veien glatt, tenker du og lårbeinet oppfører seg plutselig rart mot den fremre kanten av hofteskåla. Du er usikker på om det egentlig er noen god idé å gå ute og at om du skulle falle, så skjer det ved et lite rykk forover før tyngdekrafta drar deg mot bakken og isvullene gir deg sebrastriper, strøsingelen glir inn i det ytterste laget av hud i håndflatene, den ekle brusinga i kroppen da du leika har'n og tryna i grøfta og røde flammer av skam bretta seg ut i kinna dine, flau og redd for at noen så deg da du falt på en urkomisk måte; ivrig og uten kontroll, minnene om krana som løfta deg opp på fortauet med bleike ansikter i fotgjengerfeltet, du merker det i skambeinet, den punktbestemte smerten."

keyboard milk.

1. jeg skal, skal, skal bli flinkere til å ta bilder, fotodoukumetere uviktige ting eller mennesker eller sånne motiver jeg tror blir så jævla bra der og da så jeg kan lagre dem på en harddisk uten nærmere ettertanke, ta den frem flere måneder senere, bla meg gjennom mapper med intetsigende navn så jeg må åpne alle sammen, se hva som gjemmer seg bak datoene, bli overraska over hvor mye jeg egentlig er istand til å glemme på så kort tid, finne ut hvorfor jeg mente at det var så ubetydelig og meningsmette dem med ettertida jeg sitter i, helst i sollys.

2. av og til burde jeg virkelig ikke gå ut døra da det viser seg at jeg ikke har humørkontroll. av- og på bryter ønskes om det er mulig å oppdrive. på en måte er jeg glad jeg tillater meg å være meg selv hundre prosent, men jeg tror ikke alle andre gjør det - og med fare for å forsure miljøet for mennesker rundt meg må jeg be om en dose ærlighet om det er fortjent. jeg trenger det med teskje, ikke taushet.

3. en gang kjente jeg en mann som aldri ofra fremtida en eneste tanke, jeg lurer på hva han gjør nå.

4. skal aldri gi opp drømmen om å bli musikalsk en dag. jeg lager jo musikk med grus når jeg sklir på asfalten.

5. berner sennen er liksom ikke hunden jeg skal ha lenger, jeg trenger en som ikke har anlegg for hoftedysplasi eller kreft.

6. det er noe fint med de som velger å tenke på, snakke om, eller faktisk planlegge sin egen begravelse, det vitner om en fornuftig tilnærming til livet - og det viser seg at det er de som ler høyest eller råest eller med hele hjertet sitt over ting de fleste ville funnet helt forkastelig å le av (men bare fordi andre mener det ville vært upassende) og som kan gråte for de rareste ting som ikke lager mening sånn ved første øyenkast.

7. i dag fikk jeg kakemiks fra california. amerikanske målenheter og innholdsfortegnelser er vanskeliger å lese enn å lage boller som er så sunne at de kan spises til frokost.

"Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,

for om eg søver, eg um deg drøymer.

Om natt og dag er du like nær,

og best eg ser deg når myrkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar.

Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.

Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,

som skuggen gjeng etter soli si."

 

 

 Mamma 27.05.1958-22.03.2009

Jeg gleder meg til dagen vi glemmer kaffen og betrakter hverandres ansiktsarr, vi skal gravlegge fortid med ubrodert latter, ikke tvil.

inger, jeg vet ikke hva som skjedde

- det tok litt av i forrige innlegg, men det hadde seg slik at jo lenger jeg gikk den dagen jo lenger inn i uklarheten kom jeg, det samme skjedde med nedskrivningene, men motsatt, og de tingene som dukket opp i mellomrommene av hver tekst er de jeg må spare til en annen anledning - ikke fordi jeg hadde en grusom barndom og alle tankene fæle, men fordi jeg fant en tendens som vokste på meg som monsterattributter og det orket jeg ikke. Ikke igår.

Og i dag kom jeg over en blogg hvor jeg kunne lese meg til at hun hadde gjort det slutt med kjæresten sin. Det er jo ikke uvanlig. Ikke i det hele tatt. Men blant kommentarene på innlegget dukket det opp et dikt jeg forlengst hadde glemt. Jeg innser at det har vært lite kjærlighet og varme, entusiasme /for/med noe/noen både i tekst, hverdag og tanke, du veit; kanskje et annet menneske og det er ikke fordi jeg tror jeg er kynisk, jeg befinner meg bare veldig langt fra de riktige konstellasjonene som må til for at jeg skal bli glad i noen andre og derfor følesdet kanskje litt underlig når tankene rundt det finner veien til ettertanken.

Så i dag har jeg landet litt, Inger, og jeg vurderer å skrive dikt igjen fordi du gjorde dem så bra - ikke at jeg kan måle meg med pennen din, jeg fører en annen. Skulle bare ønske jeg kunne gjøre det så gammelnytt som deg.

Den første

Du synes jeg ser slik på deg.

Å, si ikke jeg er frekk,

men la meg få lete etter

min første elskedes trekk

i ansiktet ditt før mørket

skyller likheten vekk.

Bak alle de menn som siden

satte mitt sinn i brann

skimter jeg undertiden

noe som kanskje er han -

en hemmelig, bitter viden

om utslettet skrift i sand.

Det er ikke munnen jeg savner

og øynenes djerve blå,

Men bare en spinkel tone

av ting som ikke er nå,

stjernene, huset, grinden,

veien vi vandret på.

Å, bli ikke skinnsyk, kjære!

Han tar ikke noe av ditt.

Du er det sterke og nære

livet som nå er mitt.

Men kan jeg en stund få være

det som jeg ikke er blitt?

 

Inger Hagerup (1905-1985)

memory lane - noen tanketing som dukka opp da jeg gikk i bardomstraktene.

Hu lubne jenta jeg gikk til skolen med hver dag etter at fattern satte meg av på motorveien. Jeg var alltid litt redd for å gå over på andre sida hvor hu stod og venta med svære fregner i ansiktet, olajakke, tette, blå øyne og renkesmedsmilet gredd utover kinna - bilene ligna metalldyr med slakt bak rattet og maimåneden ligna begynnelsen på en fargerik thriller, vi tuppa til grus og fine blomster i grøftekantene, men det blei aldri skumlere enn at jeg lurte på om vi ikke var venner mer og det hendte jeg sykla ned til jobben til fattern - suste gjennom de bratte svingene og gikk det siste stykket for å kunne trille sykkelen inn på lageret i sakte tempo så han trodde jeg var syk for da dro han bort på butikken og kjøpte kroneis til meg og halspastiller med lakrissmak og jeg fikk spille så mye spill på internett som jeg bare ville og kose med den svære schæferen til kollegaen hans som elska peppernøtter før vi dro hjem til muttern og bestemte oss for å holde skulkinga hemmelig, fattern og jeg.

Skittbekker og porøse isvuller langs veien, grønne poser med heksehyl knabba fra Rimi, nevene som grafsa i Glenfiddischboksen til fattern som funka som sparebøsse. Den hadde en hjort på forsida som jeg prøvde å tegne flere ganger og jeg satte boksen med hjorten ut mot kjøkkenet så den skulle stå slik den alltid stod og ingen skulle oppdage mine småtjuverier som sørget for potetgullgnafsing grøsserne fra perm til perm på sengekanten, isen jeg kjøpte til hu jenta som het Tine og var så pen at jeg tenkte at hun måtte bli vennen min for da kunne jeg kanskje få noen fler - og papprøra med smarties med figurer på toppen, Baloo med bastskjørt, Mowgli i shiva-positur. Jeg gjemte bevismaterialet ved å stampe det ned i søppelkassa, papprøra brukte jeg som trommestikker på keyboardet og lurte på hvorfor ingen sa at jeg burde slutte med det, jeg var ulyd.

Å sitte i dørterskelen med den hvite kassettspilleren inne på rommet og kjeften ut mot gangen, gaule etter Knutsen & Ludvigsen og nekte å spise maten som blei servert gjennom dørsprekken og plassert på det røde og svartstripa gulvteppet, fattern som kom ned og var sur; jeg nekta å rydde bort legoklossene som lå strødd rundt en hvit og gul ridderborg fordi de skulle være de skarpe steinene rundt vollgraven og viskelærdyra hadde en mening med sine plasseringer, til og med klistremerkebøkene og de tomme remsene med klisterpapir hadde en mening med å ligge på gulvet som de gjorde, de funka som bakgrunnsbilder nye rom å være i - Knutsen & Ludvigsen, spaghetti bolognese og et ønske om å sovne på de kjølige flisene i gangen.

Noe jeg ikke husker, men har blitt fortalt - sinnataggen som stod og sparka og grein og snørra over røde bollekinn og hakesmekk nedi gangen, jeg ser henne stå sånn, sikkert helt ute av seg av reint raseri over å ikke kunne uttrykke seg med annet enn urlyder, fresing, spytt og fråde i alle retninger fordi noe urettferdig skjedde, eller verre - noe hun ikke hadde kontroll over, men vi vet ikke helt hva det var, plutselig ble det stille, femti minutter med barnslig smerte over livet som bestemte seg for å søvndysse henne til stillhet.

Thomas Toget, den stygge collegegenseren med tøffe-tøff skrift i togeksosen og Ken, gutten fra Florø og søstra hans Sonja som var råflink til å spille Fur Elise på pianoet sitt og drømte om å bli kjent. Vi hadde føflekk på kinnet begge to og jeg var stolt fordi de var litt eldre enn meg og ville leike har'n og selv om det alltid var jeg som hadde'n først var det alltid jeg som vant fordi jeg løp til jeg fikk blodsmak i kjeften og tryna og var tøff fordi jeg reiste meg igjen og de sa jeg var flink selv om de løp litt saktere, det merka jeg og alt var fint selv om det skya over og jeg måtte pirke ut grå prikker av småstein fra håndflatene om kvelden, jeg ønska meg nye joggesko, noe burde jeg ha fått for jeg ga dem smykkeskrina med kongen og dronningen på lokket og rød fløyel inni som jeg sa var laga av sølv og at jeg hadde arva dem av bestemor som døde før jeg ble født selv om jeg ikke var sikker på at alt var sant - følte jeg meg snill, ønska meg nye sko og knær med flere arr.

Posen med pissemaur ved siden av og seilerskoa jeg måtte lære meg å knyte, læret som føltes ekkelt i fingra, som halvstive meitemark som ikke ville bli til annet enn lange, slappe kaninører som alltid løsna og jeg brukte borrelåsskoa istedenfor, skulle sleppe maurene fri et sted og sola var sein og fattern jobba overtid mens muttern tok seg en røyk på kjøkkenet - jeg dro ut, løp ned bakken med ekstra fart i dumpa så jeg fikk følelsen av å lette litt når jeg hoppa opp på veien igjen,  møtte skrekken i ansiktet på Kjetil som sperra opp øya bak bilruta - den kvisete nabogutten som ikke så meg og posen som landa i blomsterbedet til svenskene. Jeg måtte hjem og sette meg litt i trappa i gangen for å få igjen pusten, ropte opp trappa, ba mamma om et glass cola og venta, løp ut igjen for å hente posen og glemte alt om glasset. Hun brukte sikkert ti minutter på å komme seg ned for å finne ut at jeg ikke var der likevel, jeg lurte sånn på om pissemaur fikk pusteproblemer og om jeg burde ha dårlig samvittighet.

entropi: kaos utvider universet.

fordi uorden er mer sannynlig enn orden -

Jeg har overrasket meg selv de siste dagene ved å finne et fnugg av teorirettet interesse etter et par års stillstand, oppriktig talt; jeg har vært en sigøyner innenfor akademia, tolk det som du vil, og selv om de andre studentene friker ut over det, var det med et skjelmskt smil at jeg tok i bruk barneskolepedagogiske ideer ved å bruke fargeblyanter, neonkolorerte post-its, lubne pennespisser og ei helt nyinnkjøpt skrivebok fra kopisenteret for å få en god start på eksamensforberedelser. Det gikk bra i noen dager, jeg sa selv at jeg var åtti prosent ferdig (sideantallet må være nøyaktig) men begynte desverre å lese verdenslitteraturhistorie før jeg var ferdig med planleggingen - og de siste, uavklarte tjue prosentene med eksamensstoff har bikket meg helt ut av bane. Det som før virket lett å hente frem fra hukommelsen da vi nettopp har hatt om det i faget, virker nå nedstøvet, uinteressant og uoriginalt. Jeg vil ikke legge det opp til eksamen. Med andre ord: jeg vil legge opp en drøss andre skjønnlitterære tekster enn det vi har vært igjennom og - fryder jeg meg over at jeg vil gjøre det vanskeligere for meg selv?

Eksamensforberedelsene har poengtert en svakhet og en styrke hos meg og jeg tviler på at jeg blir klokere av å lese mer i kveld. Faktisk burde jeg gjøre noe som er praktisk rettet, planlegging for noe som er nært forestående og som jeg faktisk kan bruke for å ikke tenke på denne beslutningsangsten; pakke kofferten for avreise til Drammen i morgen ettermiddag. Ti dagers ferie. Kommer jeg til å lese. Ja. Kommer jeg til å bli klokere. Forhåpentligvis. Kommer jeg til å være rolig helt frem til eksamensstart. Jada. Om jeg får pensumlista godkjent. (Og hvis jeg har lest meg gjennom annen skjønnlitteratur forgjeves i ferien min har jeg vel lært noe uansett…som jeg bare kan bruke på fylla når jeg skal fremstå som smart eller skremme bort menn som ikke liker nerder)

Jeg er forresten ikke helt superstudent over lengre tid - det tar et par timer og jeg begynner å kjede meg.

Om du forstår perspektivet på dette bildet skjønner du hva jeg mener.

Det finnes alltid distraksjoner.

Og mens jeg satt med det ene og det andre i kjeften vippa jeg stolen mot vinduet og kjente varmlufta fra ovnen kile meg i korsryggen og kaldlufta fra glippa i vinduet trenge seg på meg noen sanselige dufter utenfra skrev jeg dette på mobilen.

tanker til lukta av bål og kremerte pølser: sitteunderlag med hull, våte votter og gnagsår på beina, gammel snø som gir etter og den samme fuglelyden som alltid gjør seg gjeldende når sola truer vinteren - tanken på å blåse egg ut i sinkvasken og male ansikter på skallet, henge dem opp til spott og spe så vårsangerne kan se - menneskets gleder.

Jeg liker det litt.

 

 

cover me again?

i'm not an artist.

men jeg har mye på lager. tydeligvis.

og bruker samme vannglasset flere dager på rad.

 

og kanskje er ikke alt jeg har skrevet like bra, men morsomt å finne igjen.

om jeg ikke grer håret snart får jeg vel dreads.

sliten og glad selv om det jeg driver med virker helt formålsløst.

kerberosengel

du har samvittighet du har faenskap du har tvil,

jeg liker ikke hun jeg har blitt kjent med, hun synes hun ser bra ut uten sminke når hun står på badet og ser seg selv i gult lys mot åttitallsblå vegger (med gråsvarte støvklatter i sluket på dusjen og hårstrå som blir mørke mot porselenet i vasken blir vel alt annet fint) - mener det får frem de blå øya, jeg mener at det bare retusjerer de blålige randene under øya, rynkene som ikke har rukket å trekke seg tilbake siden hun stod opp (for ett minutt siden, give or take, det tar noen steg, litt øyegnikking, noen hva-var-det-jeg-skulle-nå bevegelser, enda et steg, svitsjing på lysbryteren og stelle seg foran speilet) men hun bryr seg ikke, sjeldent på lørdager, da gjør hun alt i pensjonist-tempo, drikker kaffen i slurpeslurker, klør seg på rumpa med slapp joggebukseræv mens håret stritter til alle kanter og hun lukter sov, lurer på om andre ville tenke på henne som frastøtende - hun har blant annet sjokoladeflekker på collegegenseren (det er uvisst hvor lenge de har sittet der) og kan virke litt careless, likegyldig, og hun er det - før hun går ut trer lua på hodet og skyller ansiktet i  vann, gnir det inn med kuldekrem og henter poser med panteflasker som avslører at hun er aspartamjunkie, carless - og hun kikker på vinduene i gågata selv om vindusrefleksjoner alltid synes å ha noen lag, speilinga blir liksom ikke helt korrekt, blurry, det gir henne enten mange fortrinn eller tilbakesteg, hun har iallefall ganske fin holdning når hun går og det er ikke noe av dette som plager meg.

det som plager meg er at pensjonist-tempoet ikke vedvarer, den kloke tyngden og stilltiende aksepten om at livet er som det er holder ikke til hun kommer hjem igjen. når hun kommer hjem blir hun rastløs, finner ikke plassen sin noen steder selv om rommet ærlig talt er ganske begrensa, det hender jeg må be henne sette seg ned og roe ned, jeg orker ikke se henne svinse mellom de tingene som løsriver henne fra det hun burde konsentrere seg om - å gjøre eller ikke gjøre, noe for det langvarige og det indre, det hun egentlig starter alt med, hun er usikker og aksepterer ikke tida, den går enten for sakte eller for fort og jeg skjønner at det som  treffer henne når hun kommer hjem er den følelsen man kan få når man har gått langt og kommet til en ny innsikt; det er som om hun skal dø hvert øyeblikk og ser seg selv, sine handlinger - i dag: hvor lett hun har for å misforstå vennlighet og hvor lite hun egentlig gjør for å kunne se noe annet eller få seg ordentlige venner. det

Jeg kan spise den samme frokostgrøten gjennom hele året. Om morgenen trykker jeg inn på-knappen på kaffetrakteren, heller de ferdig oppveide havregrynene i den svarte kjela, dekker grynene med vann på øyemål, skrur plata på 3, tar meg en rask  dusjen mens kaffen traktes og grøten grunnvarmes uten å bli brent. Med håndkleturban rundt hodet står jeg naken på kjøkkenet med bodylotion som får trekke sakte inn i huden. Jeg får litt problemer med å bruke tida til noe, rører noen omganger med den blå sleiva før jeg skrur plata opp på 4, justerer lyden høyere på radioen så jeg skal få med meg lyden av norge samtidig som jeg kler på meg; Jeg rekker som regel å få hodet gjennom halsen på genseren før lyden spilles og jeg stopper opp, som om det å stå i frosset posisjon og ikke trekke pusten vil gi meg svaret, gjerne med den ene armen fortsatt innenfor genseren mens jeg  drømmer om å vinne femti tusen på å gjette riktig og kanskje kan invitere det første mennesket jeg ser den dagen på tur, men jeg klarer aldri å finne ut hva den forpulte lyden er og skulle ønske hver dag var joggebuksedag før jeg tar på meg jeans, går ut på kjøkkenet og rører om grøten noen ganger. Jeg heller den over i den ene av to dype tallerkener jeg har, den ene brukes mest (den som alltid ender øverst fordi jeg vasker den rett etterpå) for den har fått karamellfargede skjolder på kanten og jeg dekorerer grøten med et eple av den sure sorten, strør usunne mengder med kanel over eplene (kan visst skade nyrene om kanelen ikke er ceylon) og avslutter med et dryss sunnere sukker. 

Jeg vet at det finnes flottere eksemplarer av sånne som meg med 206 bein i kroppen, men jeg liker at jeg kan starte mykt om morgenen. Jeg spiser grøten med grønn plastikkskje og hakesmekk før jeg vokser til med leppa på kanten av kaffekoppen.

kjipesabrina

Jeg har ikke så mye å meddele om dagen - mest fordi jeg fikk noen gode tips som har løfta skrivingen min, og enda så redd jeg er for å si at jeg er igang med "noe" (i fare for å ødlegge prosessen) så kan jeg vel legge skylda på økt skrivelyst som er av den mer private sorten. Denne bloggen brukes for det meste til å publisere utkast, innfall og sporadiske tankeinnlegg, oppsummeringer eller tull, ikke fullstendige prosaverk jeg mener passer inn i ei samling. Men av og til bruker jeg setninger, avsnitt eller ord jeg allerede har lagt ut i tekstene mine og jeg tenker jeg at jeg er en idiot som legger ut noe som kanskje kan brukes i en annen sammenheng; jeg føler at jeg mister retten til min egen tekst selv om dette er min blogg og bloggen er underlagt copyright. Det vil ikke si at det er umulig å "stjele" skriveriene mine. Selv om du kanskje tenker at det er ganske arrogant og selvhøytidelig av meg å anta at noen synes det jeg skriver er så bra at de selv vil sette navnet sitt på det er det ikke urealistisk, det har skjedd to ganger (som jeg vet om) og etter hvert som jeg føler at skrivingen min har hoppet et par hakk på kvalitetsskalaen blir jeg litt i tvil om hva jeg skal gjøre med saken. 


Jeg aner ikke hvor mange som leser meg, men jeg vet at det er noen og at de antageligvis ikke vil komme til å fortsette å lese bloggen min om jeg blir en hverdagsblogger. Det ville uansett vært min død, det kommer ikke til å skje altså. Jeg tror bare det vil bli færre "gode" tekster å finne her inne fordi jeg heller må rette fokuset mot ei fersk side i word fremfor å sende ting ut i eteren - hvertfall frem til jeg er ferdig på studiet. Det er ca tre måneder igjen og jeg må gjøre det beste ut av det før sommeren kommer med jobbing og uutholdelig lang ventetid på søknadssvar.


- de fleste forfatterne vi har hatt på besøk mener at internett stjeler tid og nyttig materiale fra et forfatterhode. Det er jeg enig i. Denne dagen er døden for min twitter - den får meg til å føle meg utdatert da jeg ikke skjønner noe av den og jeg trenger ikke flere adspredelser enn det jeg allerede har. Facebook is going down (i skriveperioder, jeg kan ikke slette profilen min, legger skylda på farmor som bor i Danmark og  liker å følge med på hva jeg skriver/legger ut) 


Bloggen vil fortsatt oppdateres, men jeg kan ikke love hardcore kortprosadiktning eller brilliante formuleringer om det var det dere fant her inne i utgangspunktet. Men tusen takk til alle som titter innom og bruker litt tid på "å drepe hvite elefanter", jeg får dagsrapporter fra Karl Skartveit som forteller meg hvor mange sidevisninger jeg har, så om den plutselig går i null skal man ikke se bort ifra at jeg går inn i ei krise og bare øser ut alt jeg har…


Sånn.


Deilig med ansvarsfraskrivelse på en søndag.

 

oh, the irony.

Postet av meg på facebook:

"synes det er ganske morsomt at den grafiske fremstillingen av hjertet er basert på formen av en rumpe. happy whatever valentine! ♥"

Jeg åpner pakka med dopapir jeg kjøpte på Rimi:

 

 

döden

Med sånne nerdete, bleike knær gnir du deg inntil meg og jeg tenker på den første animasjonsfilmen til disney hvor skjeletter og hodeskaller og klaprende tenner og ugler og svarte katter danser på kirkegården i gravgårdsvals og jeg blir nesten litt kvalm av fregnene dine. Jeg kan se antydning til blålilla blodårer under de misdanna kneskålene dine, du lar dem berøre innsida av låra mine og jeg prøver å få skyene til å ligne på noe annet enn hvite kostestrøk mens du fører skrittet nærmere meg. Jeg trekker beina opp mot midjen som en eller annen hore og hører mamma rope at det er middag fra trappa. Jeg trekker ned skjørtet mens jeg begynner ler av Walt Disneys underlige påfunn; ugla puster seg opp til den blir nesten like stor som månen, trærne får skumle armer som griper etter levende ting og skjelettene spiller xylofon på brystbeina til hverandre, bruker hverandre som hoppestokk, de leiker og plager hverandre der døde folk ligger og råtner med få meters mellomrom. Mamma roper igjen, høyere denne gangen. Hun er så rar, hun mener at du er lei deg fordi pappaen din døde og at jeg burde trøste deg.