fra hosteskaftet til mine venner

Selskapsmiddag, stearinbelysninga som gjør alle penere - akevitten som gjør alle enda smukkere, musikken, samtalene, vennefjesa, sigarføringa, det etterlengta nyttårskysset, eller; iallefall de mange, hutreharde klemmene som skulle møtt meg med få sekunders mellomrom etter 00:00 skjer ikke i år.

I don't mind.

Det kunne vært verre. Jeg kunne vært alene uten å ha noen der ute som ikke tenkte på meg. Pappa. Jeg er glad i deg.

Så da har jeg vel renska bort enhver mistanke om at en sjukdomsprega nyttårsaften tilbragt i all sin stillhet og alene på et studenthjem på toppen av Bø er urimelig kjipt for en som er halvveis til førtiåtte. Det er ikke det. Jeg har nemlig kommet i kontakt med meg selv på flere måter.

Jeg har et talent for å få meg nye venner, enten de er mennesker eller har skall:

 (etter litt inspirasjon fra C. Fælla, selvsagt - dette er tross alt en videreføring av leflinga med Guris klementiner)

Jeg har fått bekreftet at jeg kan ta vare på meg sjøl:

 Jeg kan også drikke en helvettes masse vin selv om jeg er sjuk!

(neida, det er bare granateplejuice)

Jeg har innsett at neste gang vil bli en bedre gang og at jeg fortsatt rocker med mine trelags ullogbomullssokker under pleddet, mellom teslurkene og paracetgnaflinga.

Så rock on, godt nytt år når den tid kommer og så ses vi sikkert. Kanskje. En gang. Om jeg ikke lager meg noen nye venner da.

Fra hun som ser ca sånn ut på en god dag. 

 Eller sånn når Jan Thomas har vært på besøk:

Jeg kan forresten garantere en mer litterær kvalitet på bloggen over nyåret. Jeg må bare bli fresk først.

happy go lucky

Slanketiltak, røykekutt, treningsboom og andre ytterligheter hugges i stein i disse dager - jeg har alltid ment at nyttårsforsett er ganske latterlig.

Det finnes ikke mye logikk i å pirke på alle sine feil etter en stressende, kostholdssprengende og psykisk utfordrende måned i livsstilsregimet. De aller fleste vet jo at en måned med normal livsstil vil få en tilbake i det normale sporet og hvorfor kommer man til konklusjonen av at det ikke var godt nok når man kunne leve det i nesten et år før man står der igjen - med vannete kropp, hangovertryne og medisterpølsa hengende nedenfor navlen er det jo klart man finner de dypeste kurvene på samvittighetsskalaen.

Jeg prøvde å google tradisjonen for nyttårsforsett, riktigere skrevet; opphavet. Det fant jeg ikke. Men wikipedia konkluderer med følgende

"Nyttårsforsetter er kjent for ikke å vare så lenge man egentlig har hatt til intensjon."

Hamra med meisel. Det er så herlig sant. Det er så inderlig urovekkende at man orker å stå å juge for seg sjøl når kompisen din spør deg det obligatoriske spørsmålet om du har noen nyttårsforsetter, du drar litt på det og slenger fra deg en halvgjennomtenkt/tygd tanke og trekker litt på skuldra av hele opplegget, deg sjøl og selvdisiplinen din.

Jeg har konkludert med at vi rett og slett er sadomasochister alle sammen og må gå vekk fra de typiske nyttårsforsettene, det er en grunn til at de er en klisjé, det er en grunn til at det finnes så mange der ute som ikke klarer å gjennomføre dem. De er rett og slett ikke tilrettelagt for en hvermansen.

• slutte å røyke
• begynne å trene
• spise sunnere

Okei. Så du røyker, du har sofaræv og elsker frityrolje. Hvordan i helgoland skal du klare å gjøre alt på én gang? Når du slutter å røyke får du abstinenser, helt uten unntak; du blir gretten, stressa, får flimmerhårshoste, kunne kvalt hvert eneste menneske som røyker rundt deg, du får lyst til å erstatte pinnen med noe annet å putte i kjeften.

Mat. Du nekter deg selv ditt livs lys, det som holder deg gående i hverdagen, drivstoffet ditt, kosestunden din, de elskede kaloriene du unner deg selv fordi du har vært flink og ingen andre gidder å klappe deg på skulderen for det så du lar en maryland cookie gjøre det istedenfor. Plutselig sitter du og patter på en uskrella gulrot (ernæringsekspertene sier at vitaminene sitter i skallet!) og håper den snart vil begynne å dampe rosa candyfloss mens depresjonen sniker seg på.

Trening. En smilende instruktør tar deg imot med åpne armer mens du ser hva som egentlig skjuler seg bak øya hans/hennes. Tanken om pengene dine. Alle de tusen kronene de tjener de første månedene av det nye året, det er alltid slik, krisesituasjonsprega mennesker kaster frivillig fra seg tusenlappene uten tanke for hva de begir seg ut på: standardoppsett på tre treningsøkter i uka, alle øvelser er på apparater som ikke er tilpasset individet men gjennomsnittet og som før eller siden vil gi en treningsskade eller to - hvertfall ikke øke fremgang og garantert bli utilstrekkelig etter en stund. Instruktørene vil presse på deg rådyre P.T timer og du sier er ja, ja, ja, mens du tenker på alle de billige januarsalgklærne du skal kjøpe på G-Sport for å se fresh ut på trening. De fleste kjøper plagg som er en størrelse for liten for å kunne passe inn i dem før sommeren kommer. Målet ligger nemlig der; i den synlige forandringen.

Skit samma om du er ulykkelig, forvirra, redd og usikker på om du klarer å gjennomføre noe av det. Det er jo et nyttårsforsett.

Hva med å tone ned forventningssirkuset noen hakk, kanskje røske tak i alt det lugubre som hviler på innsida som garantert er en av de største årsakene til at du ikke er fornøyd med deg selv og livssituasjonen din. Jeg er overbevist om at de ytre ting er forankret i følelsesmessige, psykiske underliggenheter, du kan ikke bygge lego om du ikke har klossene.

Pappaen min føyer seg litt under klisjeen men samtidig ikke.

"Jeg skal begynne å trene igjen og drikke masse vin!"

Selvinnsikt kalles det.

Jeg skal ikke skryte på meg å ha så forferdelig mye selvinnsikt, men jeg har noen forsett jeg også.

En. Trene riktig. (jeg er ferdig med utmattelsesprosjekter, jeg skal bli stor og sterk, ikke skral og stusselig) Målet? Bare å ha et mål i seg selv og det fant jeg på da jeg satt i bilen på vei hjem til jul. Målet er å gjennomføre halvmaraton til sommeren/høsten. Jeg skal være Hulken i løpetights.

To. Ha som forsett å ikke slutte å snuse eller spise vanvittige mengder sjokolade. Det er urealistisk. Jeg liker det.

Tre. Konfrontere meg med det faktum at jeg ikke lenger kan drikke øl og whisky og slutte å gnåle om det. (jeg skal fortsette å klage, men bare inni meg)

Fire. Bytte ut stress og jag med noen økter på shaktimatta mi. Jeg har prøvd allerede, det funker. Antistress delight.

Fem. Være mer i harmoni og balanse med meg sjøl.

Det siste punktet burde være det første, det gjelder iallefall for alle punktene. Jeg vet jeg trenger å gjøre noe fyisk for å få den naturlige lykkerusen, men jeg skal ikke være junkie, kanskje la andre folk slippe til så de kan bidra med sitt. Snusinga og sjokolade er ting som gjør meg harmonisk, nikotin og sukker makes me whole. Øldrikkinga gjorde meg harmonisk før men jeg er like harmonisk uten, kanskje mer. Stresset og jaget er selvpåført i aller høyeste grad, det er ingenting å lure på; smekk på fingra, Sab, slutt å lure deg selv til å tro at det er noe som haster - du har jo tross alt ett semester igjen med hippiestudiet ditt.

Dæven, jeg er så glad det ikke er jeg som skal sitte i mørket med treningstightsen rundt halsen mens jeg krampetrekker på en forbudt sigg og fiser brokkoli.

urimelig oppsummering (advarsel: kjedsomhetsskriving, dette er et reint dagbokinnlegg)

Påbegynt halv åtte, ferdigstilt halv ett. Small steps, babysteps.

Jeg er svimmel, utmattet etter en sjutimers dag på Mix med ørskefornemmelser, rekordmange stornys, løsnese og skallebank. Jeg har sett Dragetreneren (den første blant førti filmer jeg har sett den siste tida som faktisk var helt fenomenal og forvisser meg om at jeg er mer barnslig, skrullete og fantasilandsøkende enn satt og ferdig med overentusiastisk begeistring for animasjonsfilm) og har ingenting å gjøre. Jeg sjekka til og med tv-programmet på nettet? Det blir en sekundtikkende kveld. Bænkers. Så, som vanlig, for å fylle dette vakuumet i livet mitt satte jeg meg ned med blank innleggside på bloggen min og tenkte jeg skulle ramse opp ei liste med  nyttårsforsetter, men det får jeg ta etterpå, nå er jeg mest opptatt av å halvsetningsforme en juleferiesak.

Togturen på julaften formiddag var en turistborsjyre verdig - glittersnødekka skog, nedsunkne hytter, skogdyrspor langs banen (vekket dårlige vibber hos meg) blå, rosa, grønne og pastellgrå skyer på lysblå himmel. Man kunne ta på kulda, den skar en i ansiktet når en gikk av toget, jeg observerte nemlig hvordan mange julereisende grøsset litt idet de trådte ut i været. Men de bare smilte av det, det var som om de sa, det er jul, ingenting kan tynge meg nå- hvorpå jeg ble skeptisk, lurte på om mange av dem hadde med seg angstdempende medikamenter eller om de bar på store forventninger om familien deres endelig har innsett at det ikke går an å bare invitere noen; den sære, bokormtørre onkelen må også få være med, og den røykrynka tanta med snowjoggers må også få sitte ved middagsbordet selv om alt hun kan snakke om er hvor mye kulere bingo er enn livet generelt. Og ingen sov på toget, folk spiste klementiner fra nisteposene sine - de sparte det søte til slutt, klemte gaveposene ekstra godt sammen mellom knærne, var særdeles flinke med hverandre og smilte med tåpelige smil ut til ingentinget ved vindustrutene.

Gravstedsbesøket som har blitt obligatorisk, med andre år på samvittigheten, var en liten nedtur. Det kriblet av mennesker på kirkegården. Sånne julaftenssørgere, de er her bare én gang i året, hvor er de sånn ellers liksom, sier jeg. Pappa kremter. Jeg griner selvsagt etter å ha sett pappa børste bort en haug med kaldsnø og høstløvet under ved gravstøtta. Jeg blir nedstirra av en liten gutt minuttet etterpå. Frekke, uerfarne og heldige lille mann. Vi går oppover mot bilen igjen. Det er ikke dagen for "de fem minuttene" som trengs, det er helt feil å befinne seg der på julaften; folk går med bobledresskledde mynder, julegaveposer, nyttårsfakler til gravlys og digre pelskåper med glorete festantrekk under. Pappa og jeg er ikke der. Vi gremmes av folks utilslørte frekkhet da et umake par kjører bilen sin inn på kirkegården, tenner seg en røyk mens de fortsatt sitter i den, mannen bestemmer seg for å tenne på en fakkel, åpner døra, skritter ut - nesten kaster fakkelen på gravsteinen som ligner et mosegrodd svaberg og så kjører de igjen mens motoren lager drittspor i snøen og folk kikker. Pappa og jeg surmuler i lukta av eksos, julekranser og lightergass.


Julaftenskvelden ble formet med flittige farmorhender. Den absolutt grelle juleduken med dompapfugler på ligger som vanlig på bordet og viser plutselig, etter disneytimen på dansk; and, karamelliserte kartofler (tyttebærsyltetøyet jeg perverterer ribbestykket mitt med) maizanajevnet, fettrik andesaus og lyden av rødvinsklunking etterfølges av høytidelige nikk om god jul - og så så var det overstået, nu går vi til den! fra bestefar. Jeg tror iallefall han sa det. Han sier alltid sånt. Og det er ikke maten han mener. Alle har kledd seg fint - jeg også, for en gangs skyld. Ingen dessert i år har pappa bestemt, altså mere plass til nougatmarcipansandwich og flere drikkbare kalorier til fahr. Vi begir oss ut på en langsom vandring gjennom bitene og veien til rutinen ved juletrerota med urovekkende mange hardmyke pakker er egentlig ganske kort når alt kommer til alt.

Farmor åpnet to ganske rektangulære, harde og flate gaver sånn ca likt og gråt (som vanlig) når hun åpnet dem og fikk se at det var et bilde av oss hver, søstern og jeg. Pus ville være med på feiringa og lekte med gavebånd mens jeg pakket opp gaven som hun hadde "kjøpt" til meg. En en elefantrefleks. Faktisk en ballerinaelefantrefleks. Rosa. Veldig omtenksomt, jeg ble veldig glad, følte meg som en niåring igjen. Shaktimatten var også på plass: Nå kan jeg ligge på gulvet med pigger i ryggen, ansiktet, på rumpa eller magen. Vice versa. Julaften varte ca tre timer. Resten av tida var vi bare oss. Uten magemål, begrensninger i samtaleemner og evner forbi det fornuftige når det kom til sofaakrobatikk:

Første juledag var som vanlig preget av en litt nummen, gammeldags stillhet. Jeg fikk følelsen av at jeg var litt kristen og rastløsheten, den uutalte ordren om å ta det med helligdagskvelende og knusende ro ble ikke etterfulgt; alle vil, men ikke alle får det til, spesielt ikke jeg. Det endte med en spenstig gåtur i skogen "min" som plutselig var fylt med skiduster som foraktet meg intenst (selv om jeg gjorde mitt beste for å gå så langt inn til siden som mulig - bortsett fra dette bildet da, her slutter faktisk skisporene litt nedi hugget, det går bratt nedover og enda brattere oppover)

.. og det var vel på denne turen at basillene bestemte seg for å myldre kroppen min. Jeg husker nemlig at jeg lukka øynene før jeg tok dette bildet og tenkte fantastisk, det kan vel ikke bli bedre?

Andre juledag var bare manisk, i rette forstand. Intervallspising, internettlefling, rare, stykkvise samtaler fordi man var for mett og sløv til å holde fokus, tv-støy og sitronfromasj formet dagen og kvelden, den siste kvelden før besteforeldrene mine måtte pakke sakene sine og dra sin vei morgenen etter... Lang historie kort: alltid litt rart at de drar, selv om de alltid drar og jeg sitter igjen med følelsen av at jeg kunne vært mer tilstede.

Så dro folk på jobb og jeg satt i stua med en av-og på psykotisk katt. I påfølgende én og en halv dag tok kroppen min seg god tid til å bli rimelig seig og sur, så da jeg satte meg på toget til Bø var jeg allerede utmattet; jeg hadde jo tross alt måttet løfte en eierløs, steintung koffert som stod på setet mitt. Til informasjon: alle sov på toget. Juleglansbildet har allerede mista glitteret sitt og folk er tilbake i gi-faen-land. Ikke engang billettøren gadd å løfte et øyebryn da hun stemplet billetten min (de ber da alltid om studentbevis!?)

Og da kom jeg til å tenke på at jeg aldri kommer aldri til å glemme togførerens tale over speakeren på vei til Drammen

"Øøøøh... Ja, da har vi fått fikset problemet som dere kanskje ser - vi beveger oss, oog ... det er strålende vær ute i dag, perfekt julevær... som dere kanskje ser (her kjører vi inn i en tunnel, han tier litt som om han kan redde inn øyeblikket der vi skal se ut av vinduet og tenker "javisst, javisst", dette skjer dog ikke, tunnelen er lengre enn som så) Øøøøøh...håper dere får en trivelig reise og en god jul. Takk"

Håper det er han som skal lede meg mot lyset en dag (for ja, formen er ille, så ille at nyttårsforsettene kommer i morgen)

takknemlighetstanker.

Det var visst ikke meninga at jeg skulle få være trist i dag likevel.

Mammasavn. Jula 2008. 23 desember. Jeg husker jeg vi hadde familieselskap og mamma ble veldig rar, måtte trekke seg tilbake og samle seg mens vi satt ved bordet og spiste. Jeg husker jeg syntes det var merkelig, reiste meg fra bordet, gikk bort til henne og strøk henne over håret, kjente på pannen hennes. Hun var veldig varm.  Du har sikkert kommet i overgangsalderen, sa jeg, hun smilte trist og så vi lo av det. Ingen av oss visste at det var kreften som hadde begynt å vise seg så smått.

Og dette kom jeg til å tenke på i dag; at jula ifjor var hektisk, rotete, et lite pliktløp bare for å redde pappa, lillesøster og meg selv fra å kjenne på savnet, den nye tilværelsen uten henne. Vi satte oss i bilen, kjørte ned til Danmark og jeg husker at jeg ikke duppa av et eneste øyeblikk fordi jeg var redd fordi pappa var sliten og kanskje mistet fokus. Satte på musikk. Seilte gjennom landskapet og landet i farmors lune leilighet. Jula var raskt overstått, godt gjennomtrukket av varme og gode intensjoner, vi kunne ikke fått en bedre første jul.

Lillesøster. Jeg vet at jeg er tidvis er en kynisk idiot. Hver gang du har sagt at du gruer seg til jul har jeg sagt at det ikke er det jeg savner mest, eller det jeg forbinder mamma mest med og at jeg tror det vil gå helt greit. Det er en halvsannhet.

Jeg har aldri vært så opphengt i jula og staffasjen rundt det, men det har begynt å sige inn at familiesymbiosen er avhengig av at alt er greit om ikke jula plutselig skal bli rammet inn av brente kanter. Vi gjør vårt beste. Et lite øyeblikk kunne det se ut som om det bare ble oss tre i år - for første gang litt bekymra for hvordan det kom til å bli i år. Den lille familien våres har ikke råd til å bli enda mindre enn det den er i utganspunktet. Og jeg er så heldig at jeg har to besteforeldre som er såpass friske og fulle av pågangsmot at de begynte reisa hit én dag før tida så de kom seg hit i tide og ikke ble stanset av den påståtte vinterstormen i Sverige. De er hjemme hos oss nå. Jeg er her. I morgen er jeg også hjemme.

Likevel blir jeg lei meg når jeg tenker på det (Og jeg tenker ikke på alle triste skjebner hele tida, for dem er det nok av, det er ikke snakk om å drukne seg selv i tristsaker og ting man aldri får gjort noe med, spesielt ikke når høytidsdagene melder seg, da blir alt så mye tyngre)

Jeg blir lei meg når jeg tenker på det og jeg kjenner til et tilfelle som er i samme siuasjonen nå som jeg var i for nøyaktig to år siden. Alle mine opplevelser og minner våkner til live, selv om jeg ikke vil det fordi det føles så egoistisk, så unødvendig. Men de kan ikke kontrolleres; før jeg legger meg hører jeg hjerterytmen røre sammen alt i kroppen min, sannsynligvis fordi jeg kjenner ekstra godt etter. Jeg tenker på mamma, på henne, på oss, på alt jeg ikke får gjort noe med - ting som er grunnleggende deprimerende og trist, prøver å gjøre opp for det ved å ordne sammen noen velmente ord for å få det til å lage mening, selv om det ikke gjør det og gjør det - på samme tid.

Og denne følelsen hang godt i etter at jeg hadde gått gjennom dem en gang til. Prøvde å skrive noen tankelinjer til hun som ikke har det så greit akkurat nå og ble litt revet med. En utmattende følelse av sjelelig uttømming. Jeg måtte gå ut en tur. Kaste søppel eller noe, bare trekke litt frisk luft så jeg ikke trengte å ta med et arsenal paracet for å reparere gråtefjes og hodepine på jobb. Jeg klarer alltid å bevege meg fra et sted til et annet psykisk om jeg gjør noe fysisk - bare jeg vil det nok.

Heldigvis sjekka jeg posten også.

Av og til treffer sånne små tilfeldigheter deg når du egentlig har overgitt deg til det faktum at du bare må la ting passere i sitt tempo, at ubehaget må få lov til å bli så lenge det gidder og så står du der plutselig med noe som gjør om på alt. De små, store tinga.

I det ene øyeblikket er jeg altså full av mammasavn og antijulete emofølelser og i det andre øyeblikket holder jeg en distingvert bærplukker i hendene og skrattler. Det går opp for meg at jeg er skjenket en håndfull spesielle mennesker som - selv om vi ikke alltid møtes eller alle tanker og oppmerksomhet dreier seg i deres retning konstant, så er de der, de som klarer å løfte ansiktet fra hvileposisjon i halsgropa til å reise seg over og forbi; opp.

Fra en som trodde han måtte ha dårlig samvittighet for noe jeg aldri selv har skjønt meg på - jeg har aldri følt at noe har manglet. Du reddet denne dagen, tusen hjertelig takk.

Det er så godt å tenke på.

frasemakeri?

Noen kan trikset; kaste det ut fra munnhulen som et sjeldent safirbelagt smykke, la det slynges mykt ut i lufta og kveile seg rundt halsen din, betydningsfullt, opphøyd og rikt, sirlig sammensatte setningsledd og ordsmedkunst i sin rette forstand har nettopp nådd deg; du står der fremfor et menneske som nettopp har løftet deg opp fra det flislagte gulvet med sine eksossnøvåte flekker, reist ansiktet ditt fra det ullne skjerfetsom ikke tålte maskinvasken du ga det etter at det ble døpt i øl, tatt vekk litt av vekta fra de loddtunge vinterstøvlene som gjør hellinger til seriøs intervalltrening etter en lang dag - og bretter tankekartet ditt sammen i et vennlig smil, ber deg om å la det ligge et lite øyeblikk, for det er deg de snakker til, ja - deg, de gjør deg til sentrum for oppmerksomhet, ikke med komplimenter, nødvendigvis, de klarer det ved at de gjør den ekstra innsatsen for å få deg til å være komfortabel, tre litt ut av den tyngende vinterkåpa di, det gråmelerte skallet ditt som glir gjennom timene med hverdagslivets selveliminerende forsiktiget, får deg til å fremstå som lett - og du har lyst til å ta til ordet, ikke fordi det kreves av deg, men fordi du oppmuntres til å ta imot safirene og slipe dem enda litt til, finpusse emaljen rundt steinene som for å vise at du virkelig setter pris på det.

"Ja, det er godt å høre at jeg ikke er alene om å se sånn på det"

og selv om det ikke er noe som vil bli husket gjennom tidene, disse ordene dine og selv om det mest sannsynlig  er gjenkjennelsesfaktoren, arven du nettopp åpnet armene for og hang rundt din egen hals, valgte å la glitre, gjenskinne, vurderer du ikke muligheten over at det ikke var personen ovenfor deg som kunne trikset, men deg selv fordi du ønsket det så sterkt, før du avsluttet samtalen der det var minst naturlig, bare for å høyne verdien til neste gang.

to do list.

1. Legge kortprosadiktsjela mi i neste innlegg.

circadine now.

forts. følger fra forrige: Det var en adrenalinpenn. Jeg våkna til live igjen da den ble satt i brystet på meg og jeg skjønte at jeg hadde vært en stuntkvinne på et filmsett.

Men.

Ny drøm i natt som var mye mer spennende. 

Jeg ble overfalt.

Eller, BergenEirik, HaugesundEirik og PorsgrunnAndré og jeg havna i en slags absurd banal krangel om et eller annet og mens vi stod og fekta med sverd og øvde på å "nestentreffe" hverandre. Med andre ord, vi leikefekta og lo og det var ikke meninga at noen skulle dø. Plutselig snek det seg inn en spøkelseskladd inn i fekterkretsen fra sida. Jeg så ham komme inn døra, en skygge, utstyrt med sverd og fekteferdigheter langt utover våre egne. BergenEirik ble stukket med kårde i brystet (aner ikke hvor den kom fra, men det var stilig å se på - som i saktefilm) og klamret seg til trappa mens han så ganske overraska ut. HaugesundEirik ble stukket litt i foten og hinket hjem til seg selv. PorsgrunnAndré ble også stukket. Jeg så ikke hvor, men han lå og kava på gulvet i en blodpøl og smilte så fint da han titta opp på meg som får å signalisere at alt var okei, det var ikke så farlig - før jeg i neste øyeblikk ser skrekken bre seg i øya hans, kjenner kulda til spøkelseskladden i ryggen og plutselig får sverdeggen sniddet over hodet. Det gjør ikke vondt, men det etterlater et bredt hakk i skallen - på tvers, nesten som hodet mitt var et egg og noen prøvde å fjerne plomma uten å ødelegge den (du skjærer egget på langs med kniven, sant) med sakte bevegelse. Faktisk nesten som å skrelle et sjokoladepapiret av en troika, for jeg kunne se at det røde kjøttet mitt kom til syne. Gelé.

Uansett, kuttet var altså i ferd med å skjære seg rundt hele trynet mitt fordi spøkelseskladden fortsatte med sniddet, men jeg snudde meg mot ham for å sette inn et motstøt - noe som ikke fungerte så veldig bra, det resulterte i at jeg ble skåret nedover halsen og helt ut på tuppen av den ene skulderen. En fin rød linje. Bare noen lettere skrapsår, nesten ikke blod, men jeg merka at såret i skallen var ganske djupt etterhvert som jeg hadde beveget og anstrenget meg. Det pumpa og banka heftig der oppe - men ikke i blod, en seig, gjennomsiktig væske tøt ut fra den digre sprekken i hodet mitt og jeg løftet hånda opp til hodet for å kjenne på konsistensen: Antibac. Spritlukt. Ikke rart jeg plutselig fikk seriøs hodepine. 

Det endte med at jeg prøvde å ringe 113 mange ganger, synet mitt ble litt tåkete og tastene på min Nokia E52 var som vanlig vanskelige å få "tast" på. Men jeg greide det til slutt. Da damen på sentralen tok telefonen begynte jeg å få problemer med å formulere meg, orda glapp, jeg seilte frem og tilbake i rommet mens jeg gnei antibacguffe fra skallen mellom fingrene og prøvde å forklare hva som var skjedd, gled frem og tilbake på blodsølet på gulvet og klarte ikke å holde tilbake frykten for at huden og kjøttet på hodet mitt plutselig skulle dele seg og at jeg kom til å se ut som kraniet på et sjørøverflagg. Hun fatta ikke et ord. Jeg snakka som en dritafull femåring - men heldigvis, takkgudskjelov, klarte de å spore adressen til samtalen og kom kjørende med blålysa på.

Istedenfor å ta meg med (eller noen av de andre for den saks skyld) til sykehuset satte vi oss ned og så på tv. Tror det var Skippy vi så på, jeg var ikke helt med, for jeg var opptatt av å tylle innpå paracet for hodepinen min mens jeg satt på fanget til en av ambulansesjåførene som strøk meg på ryggen for å trøste meg.

Spøkelseskladden satt i stolen ved siden av.

Note to self: Ikke kast innpå fire brødskiver med brunost og syltetøy rett før du skal legge deg.

Det ender med at jeg drømmer om fugler som flakser etter bakhodet mitt i en usynlig snor og hakker meg i hodet hver gang jeg slutter å gå, derfor må jeg bevege meg konstant, aldri slappe av

- fuglene byttes etter hvert ut med litt større pattedyr da jeg klarer å eliminere den siste ugleungen med det spisse nebbet som skrek så skjørt når jeg tvistet halsen rundt på den. Plutselig sitter jeg i en bil og blir forklart hvor alvorlig situasjonen er av to dresskledde menn, jeg skal nemlig fotfølges av en fjell-løve og en afrikaleopard. Jeg kastes ut i fart fra den svarte Mercedesen i Konnerudgata, løvene følger meg hakk i hel så fort jeg reiser meg - akkurat som jeg har tråkka inn i et sensornett hvor alarmene uler og disse ville dyra fungerer som vaktbikkjer og løper etter meg. Jeg har god kondis, løper som en gud, men den er plutselig ikke god nok, jeg svimer av og ramler ned et kratt i Mjøndalsskogen og løven og leoparden står og ser på meg fra oven da jeg forstår at jeg har ramla ned i et hull som ikke er et hull men en inngang til en operasjonssal. Jeg blir lagt på bordet og en lege setter en penn i brystet på meg så det knekker i noe på innsida.

forts. følger.

Jeg må stikke på jobb. Heldigvis. It's all coming back to me now.

diddeldaddel.

Igår opplevde jeg ikke stort. Men jeg opplevde iallefall dette:

I. Gikk hjem fra Gullbring etter trening og så en gjeng brotne karer kommer gående mot meg (dette etter å ha forsert en dame og et helvetes taukluss da hun luftet hele to bittesmå ekkelhunder som ikke eide retningsbestemmelse) Og jeg kjenner det på meg. Det kommer til å skje noe. Jeg går taktfast, men seigt fordi jeg er sliten - og antageligvis syntes det på meg òg, et lett offer, den slitne, stolte bruden uten følge. Den ene bestemmer seg iallefall for å gjøre et utfall mot meg. Du vet, sånn som man gjør om man er litt kjekkas og skal yppe til bråk med noen som er mindre enn deg; stikke trynet sitt lengst mulig opp i offerets mens man hopper fremover og slenger arma ut til hver sin side. Jeg stopper opp. Fester øya mine i hans og hever det ene øyet femten hakk som for å gi trynet mitt det absolutte preget av oppgitthet og forargelse. Jeg holder blikket til han gir slipp på det før jeg går videre. De ler og snakker på et språk jeg ikke forstår.

Dette gir meg umiddelbart en trang til å bli veldig ukorrekt. Noe sånt som dette surrer rundt i hodet mitt Det er ikke det at jeg henger meg så innmari opp i det - men sånne ting som dette skjer jo av og til, oftere enn at jeg blir behandla som drit av unge, norske menn, hvorfor faen skal jeg gidde å være korrekt når det er min personlige opplevelse og erfaring? Ryk og reis jævla idioter, har dere ikke bedre å finne på her i Norge kan dere bare dra tilbake dit dere kom fra Og så tenkte jeg Åh, når jeg kommer hjem skal jeg kose meg med bollene jeg lagde som ble så bra og så tenkte jeg Burde jeg ha dårlig samvittighet for det jeg tenkte istad?

Nei.

Jeg tasser inn på Rema1000, for å handle - selvfølgelig, går ut igjen, tusler opp mot Breisås og har nettopp svart på ei melding når jeg finner ut at jeg har mista den ene votten min et sted. Det er her opplevelse nummer to inntreffer.

II. I dårlig humør fra den forrige opplevelsen like før, blir jeg litt i overkant sur, vurderer å la votten være tapt selv om jeg kjøpte den tre timer tidligere, men ombestemmer meg og ser til alt hell at votten ligger der - femten meter borti veien. Det er også da jeg legger merke til at damen jeg gikk forbi i snegletempo tidligere (hvilket vil si at hun kvalifiserte til ei snegle i sirupsregn) fortsatt går bak meg og faktisk går forbi meg når jeg får øye på votten - ser meg i øya som om hun skal til å si "Haha, jeg så den jeg, jeg gadd bare ikke si noe" Og det er her jeg blir skikkelig forbanna. Jeg traver de femten meterne tilbake, plukker opp votten og bestemmer meg for å gå forbi henne i et rasende tempo. "Se her a' feita, jeg er i knallgod form og driter i om du har lår som gnisser mot hverandre og gjør vondt når du går for jeg har funnet votten min!" Tenker jeg. Tenker jeg. Jeg har lyst til å si det. Eller kanskje prikke henne på skulderen idet jeg går forbi henne og si at det var hyggelig at hun sa ifra. Kvinnesarkasme. Feigt og lite slagkraftig ovenfor noen som tilsynelatende bryr seg lite om. Noe. Ingenting. Jeg var rask med å dra mine konklusjoner. Jeg gadd altså ikke. Men jeg gikk forbi henne og briljerte med å fyke opp Breisåsbakken på tross av at jeg var dausliten og tenkte at hun sikkert syntes det var litt klysete.

Uansett. Det slår meg at nordmenn er like ubehøvla som utlendinger, meg selv inkludert. 

Om jeg har noen eksempler på bedre væren i verden? Tonnesvis. Om det lar seg gjøre? Absolutt ikke. Hvorfor? Folk har nok med seg sjøl (og gjør alt i beste måte for seg selv, enten det er å more seg på andres bekostning eller i minst mulig grad involvere seg med fremmede mennesker, selv ikke som simpel høflighetsgest) og liker kanskje seg selv akkurat slik de er. Det er greit det. Men jeg trenger ikke like dem.

Men så! I dag. Kom opplevelse nummer

III. Jeg går forbi et par solbriller som ligger i snøen. Sånne rare, billige, som alle hipsterkidsa går med. Jeg ser ingen kids i nærheten. Ingen mennesker i det hele tatt. Jeg vurder muligheten over at jeg kan ta dem med til Rema og henge dem på oppslagstavla, men jeg slår den fra meg. Plutselig er det noen som kauker hallo. Hallo. Enda en gang. Til meg tydeligvis. Noen tror jeg er hipster. Jeg snur meg. En fyr vifter med brillene og spør om de er mine. Oh, lord. Hvorfor var ikke du her igår, tenker jeg. Hvorfor er jeg på akkurat samme stedet som da jeg plukket opp vottene mine igår og hvorfor skal du iscenesette det som burde ha skjedd meg igår? Jeg knipser fortuna på halebeinet og myser mot ham. Nei, sier jeg. De er ikke det. Men takk for at du gjorde meg oppmerksom på det! sier jeg og skjønner at det kanskje kunne høres ironisk ut, men håper han er en av disse som ikke tar folk i verste mening. Slik som meg selv.


I don't mean to sound bitter, cold, or cruel, but I am, so that's how it comes out. Bill Hicks & Myself.

(og ja, jeg har begynt å smake på dadler, jeg vet ikke om jeg liker dem, men blodsukkeret mitt gjør)

doctor, doctor, what is wrong with me?

Jeg har en lege. Ane. Hun er ikke min lege, egentlig, for "min" lege bor i Drammen, sitter bak skrivebordet sitt og oppfører seg som en ordentlig lege:

Han sitter alltid foroverlent ved pc'en og smugleser journalen min før jeg kommer inn på kontoret, og når jeg gjør det, før jeg har fått lukket døren ordentlig, bøyer han seg tilbake i den ergonomiske kontorstolen sin så legefrakken deler seg over kneet og blotter et par svarte bukser og en beigefarget skjorte (en gang overrasket han meg ordentlig og hadde på seg en rød en, det må ha skjedd noe spesielt den dagen) mens han folder de rurale hendene sine i en avslappet knyttneve i fanget samtidig som han legger hodet på skakke så brillene strever med å holde taket i den hvite kransen han har rundt hodet før han sier "Jammen, hei duu." Overordentlig pedagogisk og hyggelig. "Ja.. Hvordan har så duu det i dag?" Og jeg føler meg straks som en hypokonder når jeg setter igang med å snakke, for jeg veit at kapasiteten er sprengt (de roper opp folk gjennom høyttaler, samlebåndsfaktoren er høy) og jeg veit jeg kan ligne en liksomsjuk fordi jeg har den rosa frikortlappen i hånda mens jeg sitter der og forteller hva som føles feil. Fra jeg har sagt det første ordet til jeg pauser - kikker litt i taket, eller på blodtrykksmåleren eller anatomiplakaten bak den blanke issen med fire hårstrå på toppen, har han ikke endret posisjonen på hodet, skakk, men han har derimot lent seg fremover - bare noen millimeter, for hvert enkelt ord, og når jeg er ferdig puster han dypt inn og sier noe sånt som "Ja... Neii.. Ja, du vet for sånn ER det jo ofte når man har cøliaki da." Ansiktet hans har krøllet seg i et slags anropstegn i cøliakiens navn for å presisere at sånn er det, samtidig som skepisen hans, den indre uroen for om det er noe mer jeg bekymrer meg for som han ikke kan henge på en ganske diffus knagg sånn med en gang, begynner å manfistere seg i noen rare, loddrette rynker rundt munnen.

Han har en tendens til å snakke mye. Etter at han har nevnt cøliakien i første rekke, setter han seg tilbake i den ergonomiske stolen sin igjen, som etterhvert, de siste gangene jeg har vært der, har tillagt seg en liten, svak, men veldig markant pipelyd - nei, skvikelyd. Og det er her jeg tålmodigheten min slutter, når stolen hans har blitt en klisjé og jeg føler jeg har kommet til det punktet hvor han skriver ut de samme blodprøvearkene og reseptene på reseptfrie legemidler som ikke hjelper meg uansett. Jeg har analysert meg selv etter at han har dratt frem den første påstanden første gang. Jeg gjør ca dette: Sier "Ja, men..." samler knærne i en anspent 90 graders vinkel, bøyer meg langt frem over bordet med albuene på knærne som støttepillarer og puster hardt så det dogger på stetoskopet hans. Sånn sitter jeg, litt som en halvsint okse som vil ut av båsen sin, og setter snakketøyet i maskingeværmodus og drar frem de forrige blodprøveresultatene, halvpatetiske forklaringer på en uforklarlig ekkel følelse jeg sliter med, noe fysisk, noe han bare må finne ut av ellers vil det tørne for meg. Mens jeg sitter sånn reiser han hodet fra posisjon skakk til ovenfra og ned; han strekker ut den hudfoldete halsen sin og viser meg nakke, skjeggfri hake og undersiden av brilleinnfatningene før han sier "Ja... Neii... Ja, for du vet, sånn KAN man ofte bli av cøliaki."

Men Ane. På Bø legesenter. Jeg tror kanskje hun og jeg kunne vært bestevenner. Jeg vet at det ligner en fireårings logiske tankegang å kunne tenke noe slikt, opphøye henne til noe engleaktig og snilt bare fordi hun har kort, lyst hår, en vever kropp, alltid litt små, trøtte øyne - alt for små for den store munnen hennes med de glinsende hvite tennene som nærmest spiser deg av barmhjertighet. Det slår meg at øynene hennes alltid er litt sammenknepne, trøtte, kanskje triste, fordi hun bekymrer meg. Hun gir meg alltid følelsen av at hun bryr seg om pasientene sine, kanskje mer enn hun bør, så mye at hun faktisk ringer dem opp, lenge etter stengetid bare for å spørre dem hvordan de har det, tillater seg å gi dem ros for å ha et ganske selvreflekterende syn på saken og seg selv, og ja, såvisst, at det er en grunn til å ta flere tester bare for å være på den sikre siden. Jeg har til og med prøvd meg på humor; min ildtest for å se om folk takler ironiske måter å belyse ting på. Hun har ledd. Hun har løfta det slitne trynet mitt opp fra 90 graders posisjon og i fremoveråpen sittestilling hvor jeg  ikke trenger huske alt jeg gjorde sist jeg var der, tørre å foreslå å gå litt utenfor cøliakiboksen og kanskje finne på noe annet enn å finne svaret i tjukke, legevitenskapshåndbøker med gulnede sider. Hun har vært litt mamma. Jeg liker Ane.

Også jeg som alltid har trodd at damer med legeutdanning var småbrysta, frigide damer med senete fingre at og gifteringen - enkel, i gull, snurret rundt ringfingrene mens de skrev på tastaturet, førte ting inn i journalen uten at de verdiget deg et blikk mens du var der annet enn når de liksom målte deg i antall seriøsitetspoeng før du fikk respeten på en reseptbelagt medisin.

Ane skriver mest etterpå hun. Og hun har hatt på seg rød genser to ganger, og i dag - eskimosko som fikk henne til å se ut som en alt for ung barnehagetante.

tor ulven. i love you.

Du tenker litt på om det er sånn det er; at vinteren gir artrose, at snøen gjør veien glatt, tvinger lårbeinet til å oppføre seg rart mot den fremre kanten av hofteskålen, for det gnisser - knaker nesten når du går nedover bakken - selv om du bevisst lener ryggen litt tilbake for å ikke legge belastningen for mye på overkroppen og bli lutrygget og kanskje påføre hoftene dine ytterligere slitasje. Faktisk er du usikker på om det egentlig har noen hensikt i det hele tatt å gå sånn. Du er ikke doktor. Det eneste som er sikkert er at du lettere har oversikt over veien og at om du faller vil det være best å falle baklengs, kanskje. Du har iallefall ikke hendene i lomma og ville kunne tatt deg for om du falt enten forlengs eller baklengs. Og du har ikke falt. Likevel sitrer det i kroppen, som om du nettopp hadde deist ned i bakken og kjent den iltre sitringen av skam i tilfelle noen så deg før du ble redd for om du skadet deg; du kjenner det egentlig i skambeinet, men om du kjenner ordentlig etter klarer du å punktbestemme smerten.

Det er som om hofteskålen er fylt med brusevann som lekker ut i bekkenets mens du går - steg for steg. Og det blir der i bekkenet ditt. Flyter fra ytterkant til ytterkant. Du frykter at du har ei diger boble - sånne som finnes i vater, på innsida, glidende rundt i bekkenet ditt og du frykter at leddhulene fylles, hofteskålene dine - for det har du lest; at de er fulle av slim og væske for å kunne smøre leddene så de blir bevegelige og kan fungere, og du klarer ikke å se for deg annet enn at de er fylt av blå spylervæske fordi det er så kaldt denne desembermorgenen. Det er helt logisk at alt i deg er blått for øyeblikket og du frykter at om den digre bobla du har på innsiden av bekkenet ditt skulle finne det for godt å sprekke ville den helt sikkert sprekke opp i mindre bobler som ville fordele seg i spylervæsken i leddhulene dine og dermed øke volumet slik at væsken ikke lenger fikk plass i deg og heller finne seg nye veier; etse seg inn i kjøttet (et helt unaturlig sted for leddbåndsvæske å befinne seg, for det har du lest) og ta livet av deg nå du har nådd bunnen av bakken og sklir over fotgjengerfeltet fordi det enda ikke har blitt strødd der - hvor kroppen din er et eneste langt smertestrekk over fire hvite linjer i veien, hvor bekkenet ditt skvulper over, ei bølge av blått vann raser gjennom deg i lange redselsstråler som gjennom ei sil og treffer hjertet, munnen og øynene, etterlater dem med samme farge som du har på deg nå. (fordi hjerter ikke skal pumpe spylervæske men ro.)

"det er så vanskelig å ligge her og ikke vite hva jeg ikke skal gjøre"

Jeg har egentlig aldri påstått at jeg er veldig viljesterk, men når pappa sender bobleplastkonvolutt med en ting som buler inni (og ikke bare konvolutter som jeg også fant oppi der) fraskriver jeg meg alt ansvar, hvertfall når det viser seg at tingesten som buler ikke er pakka inn heller, den bare ligger der, vulgært naken og veldig lett å ta på. Og jeg så hva det var, med én gang. Sjokolade. Juletrekuler fra Freia som overhodet ikke smaker juletrekuler, men gjemmer melkesjokolade bak sølvfoliepapiret de er pakka inn i - og bak melkesjokoladen ligger det ei tynn hinne med lys, bløt hvit sjokolade. Absolutt himmelsk. Absolutt forbuden frukt da det fortsatt er den 12 og ikke den 13; datoen pakka var ment for å åpnes. Én dag. Så jævla vanskelig.

I febrilske forsøk på å ikke spise opp hele dritten og være lur nok til å spare en juletrekule eller fem til bursdagsfrokosten i morgen (for i morgen skal jeg virkelig overgå meg selv, egg & bacon & kakao & en eller annen form for dessert) har jeg krisespist både klementiner, grønnsure epler og noen biter med smågodt som jeg fant nederst i hylla mi. Beklager pappa, et eller annet sted på DNA-trappa må sammensmeltinga ha bomma på et steg eller to, for jeg klarer ikke å kontrollere det fingrene mine gjør mot munnen min.

Uansett er jeg fornøyd med egen innsats. Jeg har ikke åpna de tre konvoluttene og jeg håper inderlig konvolutten jeg har fått fra søster'n inneholder en film fra gamleda'r eller en film om hvordan jeg kan trene bort melkerutene som kommer til å komme (gudskjelov er det ikke Jon Fosse - digresjon) Men alt annet er forsåvidt helt greit det også.

I dag har jeg lært noe nytt om meg selv og det er ikke mangelen på selvdisiplin, det gjelder heller evnen til å lære seg til å bare synke ned i synderiet man kan drive med på en søndag mens man ligger i ei seng på en kurant måte. You filthy animal - jeg snakker om selvabsorberende, nei, kanskje heller selvutslettende aktiviteter. Stunder der du rett og slett tilbakestiller sinnet ved å fôre det med underholdning ved å f.eks se en film med en skuespiller du egentlig liker innmari godt, men som provoserer deg så inst inn i helvettes kokende kroker med fistelstemmen sin fordi karakteren krever det - men du fortsetter å glane, fortsetter å se den fordi du ikke gidder, orker, å mobilisere en eneste muskel for å trykke veldig lenge på xbox-håndkontrollen for å skru av hjernekrymperen, reise deg opp fra senga, trekke fra gardinene og la sola komme inn - male deg frisk, sunn og opplagt i trynet en søndagsmorgen, åpne for små filosofier over at man har alle muligheter for å kjede seg eller gjøre det beste ut av det og at nettopp det valget tas når du står der med fingrene rundt vinduskarmen og kjenner desemberlufta minne deg på at joa', du lever faktisk - du puster og beveger og tenker og er så fantastisk fri for plikter at dét i seg selv er nok til å ta en søndagsjubeldæns.

Men nei. Meryl Streep - jeg kunne drept deg med ei piasavakost opp i stussen.

Til søsteren min skrev jeg at jeg skulle ha den absolutte slappe-av-dagen i dag og at det var litt vanskelig å ikke helt vite hva man ikke skal gjøre. For det veit jeg sannelig ikke. Hun mente at vi ikke var så gode på sånt og det har hun helt rett i. Jeg blir forvirra av å drive ut av rutine, sleppe meg løs og gli inn i en tilstand av ubrukeligness. Et lite øyeblikk begynte Bø å gå meg på nervene. Måtte gi opp det å bare ligge rett ut en hel dag. Ganske naivt å tro at det hadde funka - for noen egentlig. Så. Beina drev meg i retning sentrum, et møte med Mydis ble det til, en liten gåtur og så retrett hjem til mer film (en bedre en forsåvidt) boklesning (takk for seg Coetzee) middagsmekking og en intens hodepine som følger av

a) for lite luft?
b) overanstrengelse som følger av sterke "ikke vite" faktorer
c) støle nakke/skulder/ryggmuskler

- og som forøvrig fortsatt ikke har sluppet taket og truer med å henge med meg i morgen også. Men da veit jeg hva jeg skal, så det blir spennende å se om det eleminerer punkt b. Jeg tror kanskje det. Noen må seriøst komme og klaske meg i hodet med et balltre neste gang jeg planlegger en slappeavdag.

Det er det jeg ønsker meg til bursdag.

karmacoma

Massive Attack, drømmebølger gjennom kroppen, elektrorytmikk ned til fotbladene og tærne som formelig svømmer rundt på ullsålene i bootsa, eller kanskje er det lårene som svømte mest, skjelver, svaier fra side til side uten å få noe direkte grep om å stramme seg på de rette stedene mens jeg går. Ett steg, to steg, stoppe opp, stoppe skjelvingene. Ødelandfaktor over landskapet. Mitt vakre vintervidunderland ble ødelagt av kaskader med isbitregn igår kveld. Brunsvarte trær mot grå himmel. Suge tak i lufta for å nå været. Fabrikkpipas røyk blir giftig istedenfor å gi kul effekt til fotoplanene jeg hadde. Skulle jeg tippe i dag? Nei. Ør. Piperenser, tenker jeg. Piperenserfrynsete lår. Bare stå litt. Ikke tippe. Marsipanhvaler på Narvesen. Smeltesteg over gressletta, gress med våt snø, så jævlig vår. Absolutt ikke forberedt. Det eneste jeg vil er å hylle vinteren med de påståtte depresjonene, ligge under dyna med de skumle japaninspirerte figurene på med høyrehånda i en diger pose med e-stoffer og tenke at dette livet er over før jeg veit ordet av det, og jaggu klarte jeg ikke å pakke meg sjøl inn i ugjennomtrengelig folie hvor påvirkninger utenfra ikke kunne berøre meg og jeg bare lå der og lot advarsler og ramaskrik være hverdag. Ikke ble jeg feit av det heller.

Folie. Som gjør at alle kan se, kanskje ta på - sånn at fingeren kjenner igjen den rare følelsen av å ta på bløt plast, møte ei hinne, og bak der, smiler jeg faktisk. Det kunne jeg si. Det skal jeg si om noen lurer. Men folk lurer ikke på sånt. De hviler med hodet mot ruta i bilene som lekker eksos, noen går med handleposene klaskende mot låra, andre leser Allers mens de venter på noen ved inngangen til senteret, de gamle damene fra menigheten pakker sammen lotteribordet sitt og Meny oversvømmes av storhandlende lørdagsmennesker som ikke lurer, de veit hva de skal. Hva skal jeg. Marsipanhvaler. Tilbud på Hvalpletter. Feil sort. Rød pose med miksa hvalsjokolader i ei hylla foran nesa. Happy Joy Joy (piperenserfrynsete lår blir til piperenserfrynsete hjerteklaffklapping) Innholdsfortegnelse i Hvalmikspose: bla, bla, bla, stivelse (hvetestivelse) NEI. Marsipanhvalene mine. Ikke tippe. Ikke marsipanhvaler (kåret til den beste marsipanen ifølge et eller annet blad eller hva det nå var - evnen til å hisse seg opp over tapte gleder ebber ut, gjennom lårene, jeg blir syk, svak, svimmel, neida, bare svimmel)

Smeltesteg mot butikkfliser mot frysedisken. Føles fortsatt rart å ikke kunne ta et ferskt et fra det bugnende utvalget i brødseksjonen hvor alle berlinerfristelsene, pepperkakeboksene og kakemennene står utstilt. Avskyr kakemenn. Liker når hvertfall én av dem er ødelagt i de gjennomsiktige posene. Helst en arm. Armløse kakemenn er sjarmløse. Brødet mitt. Kaldt mellom fingra og påminner om at jeg bare kan fortsette ett steg, to steg, flersteg forbi og mot kassa fordi det er alt. Surregår, knuffer borti tre stykker på veien. Hva skjer da. Se dere for. Ikke tippe. Ikke marsipanhval. Ikke brød som gir etter når du moser tommelen inn i det for å ikke miste det i bakken når noen kommer borti skulderen din.

Blipp, blipp, blipp. Mannen foran meg er ingen gentleman. Jeg legger meg demonstrativt over det svarte båndet, tyner den lange ryggstrekkeren for det den er verdt og legger opp en vareskillet med Menylogo på. Han snur seg. Jeg skulle ønske han en dag ikke ville finne tennene sine i et eggeglass med cola. Sixpack. Ikke på magen. I handlevogna. Blipp, blipp, blipp. Kassagutten overdriver alle bevegelser. Så innmari overentusiastisk, kunstnerisk, han skulle hatt pensel, ikke en pakke leverpostei. Så homo. Oi. Unaturlig smale fingre, velstelte negler, et overdådig smykke med to (forlovelses?)ringer som anheng. Rart ansikt. Funnyface. Smilet om munnen hans glir liksom fra side til side i takt med bevegelsen fra da han plukker opp varen, sveiper den over laseren og sender den videre til pakkestasjonen. Blikkontakt med kunden. Godt jobba. Han er ingen gentleman. Ikke tippe. Ingen marsipanhval. Ikke ferskt brød. Men meg: avskyelig i min form der låra fortsatt oppfører meg som stravinskyjenter etter femten glass champagne, arma nesten ikke gidder å mobilisere en muskel for å leite frem lommeboka (det kunne jeg gjort for lenge siden, han er ingen gentleman-mannen hadde masse varer) og jeg ikke veit om jeg smiler eller prøver hardt. Jeg kalte'n homo. Han trenger ikke være det. Og så da. Liksom. Pose? NEI. Jo. Jeg må ha det. Jeg skal la den klaske langs det ene låret mens jeg halter med det andre beinet hjemover.

Jeg vil ikke ha sympatti. Massive Attack gjorde ikke annet for meg enn å være valium.

shit sherlock, det er jul.

1. Nei, det er ikke det. Ikke enda.
2. Ikke begynn a'.

Jeg har bestemt meg for å feire jul i Bødalen når den tid kommer. Jeg drar altså hjem julaften. Ikkeno' hokuspokus, ingen o' gledelige jul-forventninger i åndeløs spenning spredt over flere dager der jeg like gjerne kunne gjort noe fornuftig men ender opp med å stirre i veggen til den spartansk pynta leiligheten til fattern.

Det virkelig store er heller 31 desember.

Dagen etter kvelden med de alltidstore forventningene om en absolutt knallers kveld som skal forbigå den forrige i antall grader vellykkethet er herved boikotta for første gang. Eller. Ikke første gang, jeg prøvde i fjor også, men fikk beskjed av fetteren min om at jeg ville bli avskrevet familiepapirene om jeg ikke dukka opp på nyttårsaftenen han hadde stelt istand. Det var hyggelig nok det. Poenget var vel helst at jeg nok en gang ikke kom meg i det feststemte humor hvor partyhatten fant sin naturlige plass og det store hurra'et over at året plutselig ble et nytt år uteble. I mindre eller større grad.

Jeg vil ikke ha det. Finner meg ikke i det. Trenger ikke: Ødsle bort ei eneste tanke på hvor jeg skal befinne meg (jeg klarer aldri å bestemme meg) hva jeg skal ha på meg (kvinneproblemene når meg hvert eneste år, det slår aldri feil, underbevisstheten min er fôra opp på reklamebransjens glorete plakater og tilbuds"aviser" i gmailboksen min) hvordan jeg kommer meg hjem (alltid et problem, alltid - særlig når man bor midt i et ingenting hvor ikke engang bussen går en helt vanlig søndag) Så jeg drar tilbake til Bø for å sove på nyttårsaften og jobbe 01.01.2011: Servere alkoholmarinerte nyttårsfestuser frokostpølsa si og colaen for fyllesjuka (ta en ekstra for kun 10,- mer!) Låne ut dvd'er, helst de dårlige komediene først, det slår aldri feil - jeg tror ikke det finnes mange nyttårsfestuser som gidder å bruke huet på tung dramatikk eller ultravoldelig action. Antageligvis kommer det småbarnsforeldre òg: De som fylte handlevogna den 23, 24, 27, 30 og 31 desember bare for å forsikre seg om at alt var på plass i de traurige hellidagstimene og plutselig kommer på at "faen ass, det var den fordømte hælvettes halvliter'n med melk jeg skulle kjøpt for sikkerhetsskyld da..." kun er å finne midt i Bøgata den frosne, første morgenen i 2011. Og da skal jeg stå der, gjøre så godt jeg kan, godte meg over alle pengene jeg tjener fordi dagen er rød - like rød som t-skjorta jeg skal ha på meg, holde huet over vann fordi jeg tenker på at morgendagen sikkert blir like intens og at tida går fort og om jeg ikke tar helt feil; så er folk lettere å spøke med når de er i julenyttårsmodus.

Jeg trenger penga for å fikse ei tann. Konkurransen er ikke så stor blant tannlegene her i Bø. Konkurransen i valget mellom å våkne halvklein, stedsforvirra, deprimert og savne sin egen seng kontra å bare bekymre seg for hvor lang steketida på Litagobollene egentlig er, finner jeg like ustyrtelig morsom som kommentarene jeg får på hvor jeg skal feire nyttårsaften hen.

Nei, jeg er ikke ensom. Jeg er glad i meg sjøl.

fra tørke til (tilovers)vømmelse

Okei. Jeg skal ikke påstå at jeg forventer at noen tar innlegget under med stor selvfølge eller letthet, men man kan f.eks sammenligne tittel med morsekoden. Kanskje le? Forhåptenligvis. Med trykk på ego i nest siste avsnitt. Utdyper ikke mer.

For så sær har jeg blitt av å tralte rundt i Bø og synes synd på meg sjøl fordi helsa har halta og skranta i ukesvis, fordi jeg ikke har fått være aktivt deltakende forfatterstudent, fordi jeg har klaget nok for flere år fremover og jeg har innsett at det ikke nødvendigvis går oppover selv om man har kommet seg langt ned ad veien (av og til finnes det dumper veit du, dumper der alt asfaltrusk, trillende tyggegummier og ukule leker har funnet sitt endelikt) så jeg har rota litt i dumpa også da.

Kan nesten kalle det for å ha rensa sluket, egentlig.

Ubegripelig mye drit å finne i et sånt et. Og selv om du tar på deg hansker klarer du ikke rense sluket ved å røre rundt med to fingre, holde pusten og se en annen vei. På et eller annet tidspunkt være nødt til å se på bylten av oppsamla, kroppsprodusert avfall, sveive det over gulvet med et digert armslag og i rett i dass, søpla eller den knelende remaposen.

Jeg har studert rusket nøye. Latt slimet og håret og svetten og tårene og sexen og restene av salige munnglis og surgeiper sildre ned på gulvet med urytmiske intervaller og helt uten rekkefølge. Alt har blitt oppsamla over lenger tid og har ligget rett under beina på meg som et lite loch-ness av remininsens. Wasteland.

Det eneste som plager meg er hvor dyrt det har blitt å ta seg av de helsemessige tinga jeg ikke klarer å ordne uten profesjonell hjelp. (Nei, psykologen sendte meg hjem forrige gang jeg prøvde - du feiler ingenting, sa han, lure mannen) Hypokondri? Ha. Ha.

Mine utgifter vil etter hvert se sånn ut:

3870 kroner for lese/skrive/se -brille
1600 kroner for å slipe ei tann og borre et høl
150 kroner i paracetforbruk
100 kroner for antibiotikakuren de finner det for godt å gi meg etter å ha pælma bort 150 kroner på tannlege
X antall kroner for liksom-medisiner (de reseptfrie) for magebesværet
52, 50 kroner for otrivin med mentol (check!)

- og så har jeg ikke kommet lenger, dette er for desember.

PAPPA. KAN DU TA TELEFONEN NÅR JEG RINGER, ELLER?

Heldigvis har jeg frikort hos legen da, så der er alt gratis. At jeg har frikort hos legen sier alt.

når berømmelsen går deg til ordet;

Jeg ble overrasket, mildt sagt. Tikketikk. 3 meldinger i innboksen. Åpner den første, skjønner ikke - åpner den andre, tenker okei.., åpner den tredje utbryter herregud (ikke så høyt, bare sånn at herregud'et fikk en rund, dump klang i kakaokoppen min) Jeg drakk de siste slurkene, sugde til meg sjokoladebunnslammet ved å sette koppen i 90 graders butt vinkel til nakken, brukte tunga - lot den gli ned innsida av porselenet for å lepje i seg de siste dråpene. Sugerørslyder med sammenkrølla tunge og to skjelende øyne mot midten av koppen. Må ha sett ut som en mongo. Kakaobart? Whatthefuck. Tre meldinger liksom. Begrensingens kunst må være et sted under en stein under en værherja lyngbusk under den golde vinterørkensola i Sibir. Jaja. Hyggelige tilbakemeldinger. Skal jeg svare?

Pause.

Lang.

Vi snakker timer.

Jeg kommer hjem, skuldersår, sulten, alltid med en og annen sms på vent. For kaldt på fingra til å svare når man går opp Breisåsbakken - selv med hansker blir jeg nummen i fingra (bæreposehåndtakene stopper blodtilførselen, når jeg får av meg hanskene må jeg massere dem forsiktig, fingrene altså - hanskene biter jeg av meg, med varsomhet så de for guds skyld ikke faller av så jeg ikke kan sende en melding!)

Kokkelerer. Svinekjøtt, chillipestokesamdressing, rosenkål, halv paprika, en potet. Vitner om stumme tjenere i fryseren, har ikke trua på at dette smaker, jeg stenger dem inne i frysekottet igjen. Kom ut en annen dag. En god dag. Telefonen vibrerer. Jeg stikker hodet inn i potetdampen og lurer på om dette vil ta kverken på de enormt store og svarte hudormene mine, om dampen vil åpne huden for utklemming og skvising og føre meg fem steg nærmere reklameplakathuden. Æsj. Ikke over middagsmaten. Ikke noen gang. Faen ass. Telefonen min blinker som en liten satellitt. Svakt lys blir til sterkt lys, på midten av tastaturet, navigeringsknappen, før den blinker sterkt og dør av at lyset dempes og blir svart. Før den begynner igjen. Min egen lille satellit i Sabrinas Egounivers med ganske ulogisk plassering med tanke på at den sjelden flyr eller svever. Bare ligger der. På kjøkkenbordet. Blinker inn strålekoder i hjernen min, ganske tålmodig og irriterende stille. Jeg har da satt den på vibrasjon når den er innstilt på lydløs. Det er nesten så jeg blir hatsk og paranoid. Den kan være det perfekte spionasjeredskap så titt og ofte det er trafikk på den, så ofte som jeg ikke skjønner hva som går av den - av og til mistenker jeg at jeg blir avlytta, servert informasjon jeg ikke burde ha hatt eller bare rett og slett får inn signalene til ALIENS. Men. Neppe. Ja, det skulle de likt, tenker jeg! tenker jeg. (Kommer an på avsenderen) Likevel gir den meg stadige hint om at etteretningsboksen er beriket med noe nytt. På tide å lese dem igjen, gi tilbakemelding, på meldingene altså, årsaken til at den ligger der som en halvtent og uforløst lysdiode.

· · · — — — · · ·

for helvette!

The Grand Parade Of Lifeless Packaging

Det er sånn det funker. To horisontalstreker, to vertikale, et svare strev med å få alle fire til å møtes i det perfekte rektangel - hun er ustø på hånda, skynder seg for å fullføre siste strek.Hun burde vite bedre. Hun burde vite at man holder ikke krittet på midten, da knekker det, om man presser for hardt. Selv den minste lubne hånda med håndklerynker når lillefinger og håndflate presses sammen for å forsterke trykket mellom kvistpekefinger og sugetommel klarer det. Å knekke det tvert av. På midten. En porøs konstruksjon kalkstein knekker på midten, sprer et lite vift av hvitt støv over en lubben hånd som har stoppa opp, trykka den asfaltslepne enden ned i bakken, lagd en kornete sirkel, et omriss fra ei mordscene på en skolegårdsplass. Den brukne ryggraden ligger ved siden av de sammenkrølla tærne, våt sommerjord under tåneglene - hun sitter på huk. Har stoppa opp. Hørt etter. Det ringte ikke inn likevel.

Det vet alle.

Fyllepennvenn

I går skrev jeg et usammenhengende brev - ja, pennespiss med blå blekk mot linjerte ark, hele fire A5 sider med noe fra primalhjernen som på en besynderlig, kanskje litt tragisk måte lager mening på både det metaforiske, sjelelige og konkrete plan. Det fungerer. I motsetning til mye annet jeg har skrevet på og deretter destruert etterpå. Desverre er det et avskjedsbrev, et brev om løse kapitler og beundring, ord om min opplevelse av hvordan det hele gikk til (fyll inn resten selv mister eller bytt ut alle "jeg" med "meg" - jeg er arrogant nok til å tro at det vil passe deg også, jeg antar at du, på lik linje med meg, har gått gjennom disse stega mangfoldige ganger før og dermed vil ha forståelsen for hvorfor jeg er som jeg er og du er som du er, ikke hvorfor det ble som det ble - nødvendigvis)

Det fine med å skrive med blekk er at jeg ser at jeg ikke er ufeilbarlig. Noen ord har jeg skrevet feil. En "t" for mye. Overkrysskrussedull. Ikke pent. Uskjønt. Skjønnsskriftslærdommen gjort om til mine egne, litt krokete, skeive og fryktelige små bokstaver. Hadde ikke arkene vært linjert kunne man lest brevet på tvers. For sånn skriver jeg; legger arket sidelengs og lar det gå. Alltid med feilende talent for å skrive rette setninger. Perleradssetninger. Jeg brukte til og med et banneord. Tror jeg. Om driter er banneordsdefinisjonen verdig.

Pennen var egentlig alt for tjukk og blekket så gjennomtrengende (eller papiret så tynt) at det ga gjenskinn på baksiden. Det var derfor det ble fire sider. Og ikke to. Jeg leste ikke over brevet som jeg pleier. Jeg tenkte at det bare ble sånn, et øyeblikksbrev, akkurat som alle de andre tingene jeg har måttet absorbere i det siste kom det ut på samme vis. Jeg har følt en viss uvilje, jeg innrømmer det - det er ikke sikkert brevet fikk den verdigheten jeg følte jeg ga det der og da, men faktisk er jeg ikke usikker på noe som helst akkurat nå, jeg er ganske sikker på at det ble mer enn godt nok. Blanco finnes ikke når man er ridder i rust.

Det gikk ganske greit å kjøpe konvolutt og frimerker til brevet også. Kopisentermannen er en hyggelig mann. Lurer på om han noen gang tenker over hva det egentlig er han kopierer opp når en forfatterstudent kommer med en bunke papirer. På om han leser dem. Kanskje ikke. Forfatterstudiet i Bø har eksistert i mange år. Han er sikkert lei av å lese tekster som bærer potensial eller dynger med dritt. Hadde jeg blitt også. Jeg synes det er godt gjort av ham, å være så serviceinnstilt og medgjørlig når sånne som meg stiller dumme spørsmål - ser på plansjen med oversikt over hvor mye et kopikort koster. 20 kr tror jeg, pleier å glemme det selv vet du. Blunk. Smil. Mitt eget smil i mellomrommet mellom midnightbluelua mi og skjerfet. Men det var frimerke jeg skulle ha. Kanskje han egentlig drømte om å bli redaktør. At han egentlig ville åpne forlagspostkassa, dra ut en brun, novemberkald konvolutt og legge manuset foran seg på desken. Lese noen sider. Slippe den gule markeringstusjen med lyden av plast mot skrivebordsunderlag, holde det opp foran seg og myse mot overskriften, kikke ut på ei grå Oslogate fra vinduet og bli enig med seg selv - gå bort til kopimaskinen, trykke på den grønne knappen og la ett bli til fire. Hvem vet.

Så det gikk så greit å poste det òg, egentlig. For det var bare frimerkene jeg skulle ha som sagt. Brevet vil være fremme på torsdag. Hvertfall.

Jeg er ikke spent på hva du synes. Jeg sitter ikke og håper på at du vil sende meg noe svar. Jeg trenger det ikke. Jeg trenger det ærlig talt ikke. For meg er du det jeg har gjort deg til, uavhengig av hva slags innvirkning du har prøvd å gi.

Midnightblue.

my november.

Hodet mitt mangler ord, tastaturet treffer ikke nerva - ikke at jeg har prøvd så iherdig heller og jeg føler jeg drar gjennomsnittsflinkheten til forfatterstudiet i Bø ned noen digre hakk ved å være såpass sliten og etter hvert gretten at jeg dro fra Grenland Friteater i dag tidlig etter å ha ligget i et knokkelkaldt rom med et vindu som oppførte seg som om det var åpent selv om det var lukket og to yttervegger som må ha hatt hull da vindkastene utenfor klarte å trenge seg gjennom dyna mi.

Nok sagt; ingen suksess. Skal jeg bli frisk må jeg nok bo i Bø.

Bladde litt frem og tilbake i telefongalleriet for å se om jeg kunne finne et bilde som kunne inspirere til et skrivera men det slår meg at jeg har vært i ulage helt siden slutten av oktober og at etterslepet har fulgt meg helt til nå. Bare se her.

Jeg ble skremt av at firefoxen min plutselig har begynt å bli litt personlig i sine feilmeldinger. Syntes synd på firefoxen min.

Jeg er ikke så flink til dette med følelser, så jeg syntes det var på sin plass å avreagere litt med en agentpistol kjøpt på lekeland.

Istedenfor å se ut som en dust på Halloween.

Eller kle meg ut som billig.

Endte jeg opp som det her.

Vet ikke helt hva jeg skal si til min feilende logikk og sans for fornuft. Men jeg er nå en gang den jeg er. Selvransakelse. I'm gettin' there.

*

Uansett så er det ikke bare jeg som har en ugle eller to å plukke med selvbeherskelsen. Dette bildet er tatt fra doen - mens jeg satt der blinket det i svart fra noe som lignet en kork, jeg ble selvsagt nysgjerrig og fant ut at jeg må ta en prat med romkameraten min.

Dette er heldigvis ikke henne men en figur fra filmen a serious man - en av mange filmer jeg har sett den siste tiden.

På min splitter nye tv-skjerm med tommer som oppfyller enhver manns penisforlengerkompleks.

(spesielt fordi skjermbildet som er avbildet her viser - ja, nettopp, mannemannsporten nummer én)

For å ha råd til herligheten jobber jeg fortsatt på Mix. Der finnes det snikpølser.

Som har satt sine dype spor i mitt lettpåvirkelige, kreative sinn og dermed resultert i det dramatiske dramastykket kalt "bare hørt om" som aldri noen gang vil bli fremført på en scene. (min tilbaketrekning fra Porsgrunn i dag, remember?)

- noe som er så trist at jeg må avreagere igjen, bytte ut krampegråt med påfunn og tukle med Guris appelsiner.

Er jeg fritatt for dårlig samvittighet ovenfor manglende prestasjonsevner verbalt og skriftlig, eller må jeg rett og slett bare skjerpe meg? Neste nummer: Sabrina skriver "november continued", forhåpetnligvis billedløst og med håp om ny, frisk desember.

maggot brain

Jeg lurer litt på hvordan regnværsmarken har det når det er vinter. På om den bare blir i jorda når den skjønner at høstens siste regn har falt og frosten gjør det umulig for den å kravle opp til overflata så den bare må bli der i bakken. Om det kanskje gjør den panisk, eller trist, om den kanskje sier "jaja, det var det siste jeg så til asfalt, støvler og snille unger som la meg i gresset for i år" før den innfinner seg med situasjonen sin. Om den har ei hule. En avlang en. Om den graver seg dypere nedi jorda fordi den kjenner at tæla snart kommer - om den kanskje er usikker på hvor langt ned den skal, på om den kommer til å fryse hvis den ikke er hvertfall en halvmeter ned. Hvilken del av den kommer til å fryse mest isåfall. Godt dette ikke er Sibir. Det lever kanskje ikke mark der. Jeg lurer på om den kanskje må velge flere måter å dø på for å ha en sjanse for å kunne kravle opp mot overflata til våren igjen, for når våren kommer blir det jo vått igjen. Om den drukner. I hula si. Den avlange. Eller om den har blitt nedfryst - satt på pause i flere måneder, slutta å marke seg, kravle og vente, bare ligge der, som en lysebrun liten sammenfrosset kveil. Om den våkner av at vårvannet pipler den i hodet og om den skjønner det tidsnok at jorda kommer til å bli gjennomvåt, at den vil drukne den ikke kommer seg opp igjen i tide.

Jeg innrømmer at jeg har falt litt ned i et høl.

og det var jeg som skulle glidd over pekefingeren din; mykt og umistelig

Jeg så det på pappa. Han stivnet til da han fikk øye på den. Jeg hadde sett den før vi gikk inn i venteværelset og ventet bare på at han også skulle reagere. Jeg lente meg mot døra og la hodet mot glassruta, forsiktig, ikke for å avsløre hva som gjemte seg bak ved å gjøre stort nummer ut av å klaske hodet i ruta, bare sånn fordi det ikke var andre steder å plassere hodet, eller kroppen for den saks skyld. Venteværelset var fullt. Og pappa stod der ved siden av og kikket på meg med hendene i lomma hva feiler det deg, lille venn sa han med pappablikket sitt hvorfor blir du ikke bedre? De etterhvert femtiårgamle kinnene hans med skjeggstubber på så plutselig veldig slitne ut, lang dag, skygger i globallinjene i øya - han har blitt så tynn. Uthult. Jeg følte meg ikke så veldig stor selv. Han kikket ut i venteværelset og smilte til den lille lubne giganten som het Thomas. Thomas, sa moren, ikke røre - nei ... nei, Thomas, la den ligge på gulvet. Thomas som ikke lot noe ligge på gulvet men stavret seg rundt på gulvet med beina i hjulvispbevegelser; nesten alltid på vei til å snuble i sine egne babyfete lår. Pappa smilte og synes nok Thomas var søt. Også kikka han på meg igjen etter en stund når mammaen til Thomas ble sur. Jeg fikk enda mer vondt i brystet av å stå sånn med strupen i svai - med hodet lent mot glassruta. Pappa sukka i den kaffebrune kåpa si som om han nettopp hadde innsett at vi måtte vente en stund. Stående. Kikka rundt seg som man ellers pleier å gjøre når man liksom har registrert alt i et rom, saumfart alt fra gulv til tak, plassert menneskene og funnet bladhylla lite interessant - og blikket hans gled forbi hodet mitt og inn i gangen på andre siden. Han ble stående og kikke inn glassruta. Profilen hans ble grå og gusten i det pissgule lyset fra taket. Dypere skygger ved globallinjene. Jeg så den jeg òg, sa jeg uten å snu meg for å se en gang til. Vet at vi begge tenkte over muligheten av at heisen som stod i gangen tre meter bortenfor oss hadde tilhørt mamma en gang, at vi tenkte litt lenger enn vi burde, at vi falt litt bort fra hverandre selv om vi tenkte de samme tankene.

Savner deg.

Seemingly happy:

De holder hender holder tankene ordene hodene til hverandre med allerstørste forsiktighet før kveldshimmelen skifter farge som den etter hvert vil gjøre for alvor over det de begge håper på, kommer til å se annerledes på fordi de ikke vet hvem de er for hverandre når de treffer bestemmelsespunktet, eller alle de andre de vil møte og ikke kan slippe taket på selv om de fortsetter å være menneskelige i restene av dette ukuelige håpet som holder dem sammen og presser tyngden av hjertet ned mot bunnen, deres felles vilje vil slipes ned til glatte sklisteiner, ikke ønske å gripe tak etter noe annet, drive vekk fra hverandres hender hverandres hoder hverandres - selv om de ønsker så sterkt å kunne fortsette uten å tenke alle tankene som treffer når gresset blir vått om høsten og vinteren sprer bløte fostre over bakken - minner dem på søndagssakte ettermiddagstimer der de forakter hverandre i gjennomsiktigheten mellom blekkbokstavene i en papiravis og håper at sjela kan begynne å regne snart istedenfor å hente frem den ene forfektede øyeblikket der de satt med hendene, ordene, hodene samlet og noe trengte seg gjennom dem begge: streiftanken der alt kan skylles bort med en storm.

perfekt

I dag skulle jeg ønske jeg var fyllesjuk; at jeg dro ut igår, miksa helt hinsides mange drikkevarer for å forsikre meg om at jeg ville ende opp som ordentlig bakfull -

Sjanglevarianten når jeg står opp første gang for å gå på do om formiddagen, bøyer meg ned over vasken, slurper i meg iskalde slurker med vann, fyller håndflatene med vann og gnir det ut i ansiktet. Håret mitt. Som John Travoltas lugg i Grease med alvorlige "split ends" fordelt utover skuldrene, nakken, ryggen - seig hodebunn med rester fra maximum hold spray, grå ringer under øya og stramme lepper, ansiktshuden min for liten for resten av trynet. Et av de øyeblikka jeg synes jeg kan ligne noe fra et styggvakkert bilde tatt av en eller annen antifeministisk fotograf hvor jeg kunne sprika over en sofa med munningen på en AK-47 i fitta og glist som idon'tgiveaafuck og det ville vært et bilde med masse ratings fordi sånt er styggsexy. Jeg er bleik som ei avis man finner i grøfta etter at snøen har smelta, kvalm over ribbeinsskyggene fra spotlightsa i taket og lukter manneparfyme, ikke sånn som jeg liker, overlada med machotendenser og staffasje, men han hadde slumpa med barberinga, var ikke for perfekt og han hadde store armer og likte å ligge i skje etterpå. Pluss. Jeg burde kanskje bruke litt mer fuktighetskrem, se litt ålreit ut. Sorry, du må nok gå.

Jeg vurder muligheten ved at vi hadde sovna i sofaen istedenfor, når jeg ligger der er det vanskeligere å be dem om å dra fordi det er så mye på tv man kan trekke ut tida med, le av, men jeg tror ikke han har humor, han ligger i senga og spør om det gikk for meg også.

Sorry, du må nok gå.

now that's why

Håndkle på huet.  Tættis på blotta skulder. Tråkker med hæla når a' går akkurat som ellefanter. Ellefanter har sine egne innebygde joggesko, det så jeg på Discovery - hele bakre delen av foten deres er mjuk av kjøtt og demper for støt. Fennomenalt dyr som er mer avvansert enn det den ser ut til. Evvolusjonen og jakt har gjort at støttennene deres har krympa i løpet av noen århundrer, men et snabelbein kan likkavæl veie mange kilo, og så kan de bli like lange som et dugelig balltre, om ikke lenger. Ikke rart'em hunter disse dyra, krypskytterne. Alt det jævla hokuspokushumbuget rundt'em, som om de hadde magiske krefter disse dyra; tørka ellefantøyer og haler lagt på glass, solgt som viagra og lykkepiller på svære markeder i asia med støy og lukt og mennesker pressa sammen med knitreposer, skinnvesker og solhatter. Det er nesten så jeg heier på drugsa istedenfor. Jeg tror jeg hater alle gutta som tror de kan få søstra mi fordi hu er fin. De skulle sett a' nå. Likegydlig, trøtt og plundrende med sitt daglige morrastell. Går som en ellefant over gølvet og sier ikke "morn" bare "hvor er pappa?" og jeg gidder ikke spørre a' hvorfor a' lurte på det, sier bare at han dro på jobb (som vanlig, klokka er 08:00) og trudde egentlig at ellefanter hadde god hukommelse og ikke bare lange øyevipper og tristhet i øya.

 standing.

small.  

Jeg er tøffere i trynet enn jeg er i kroppen. De to siste ukene har vært tunge. Aldri opplevd lignende. Tror aldri jeg har vært så tappa, kraftløs og utmattet før. Et øyeblikk trodde jeg at jeg skulle bryte sammen i et hjørne og bare grine fordi det virket så uendelig. Og det gjorde jeg nesten, hadde det ikke vært for noen hvite ark med kaotisk skrift på, en superheltpappa og vegger tangert med stemmer, lyder når jeg ikke fikk sove og litt god familiekjærlighet. 

Jeg kommer meg nå, merker det - i dag våkna jeg og hadde ikke så vondt i brystet.

Alle tror jeg er stressa. Jeg tror jeg lever ut alt jeg har hatt på innsida i årevis. Sånt må til. Om det gir seg utslag i flere autoimmune sykdommer og kroppslige skavanker er det okei, så lenge jeg slipper å føle meg som en kronkødd ovenfor andre når jeg kjefter og bjeffer og speller hard fordi jeg ikke kan annet fordi det er min måte å verne om meg selv på.

Jeg er heldigvis ganske flink på selvmedisineringa (andre kaller det rastløshet) og kom meg ut på gåtur både i dag og i går. November har vært ordentlig november i dag og ikke november med etterslep av solrik oktober - ikke at jeg føler jeg kan klage, men høst som også er guffen gjør meg glad. Det er noe ved det å kjenne prikkingen i henda når man varmer dem i varmtvann og at man må kna føttene til live igjen mens man gjemmer seg i hjørnet av sofaen etter en gåtur. Så det så. 

Jeg har ikke gjort noe fornuftig i hele dag og kommer til å fortsette slik. Kanskje resten av uka. Jeg vet ikke enda. Nytter ikke å trave rundt på høgskolen når jeg blir akutt svimmel av at jeg reiser meg fra sofaen eller ikke kan ligge ordentlig på sida fordi det presser brystbeinet på kjipe måter. 

Ifigeneia, Hippolytos og Phaedra hadde kanskje økt presset ytterligere tror jeg.

Jeg fortsetter nok med å lese meg gjennom Lolita og nyte fordelene ved å være hjemme helt til doktordamen kan fortelle meg hva i helvete det er som har tatt plass i kroppen min;

julebrus

matskap

selskapssyk katt

og ro.

å, som jeg savner.

Det var den tida jeg hadde en rød, litt kort genser som avslørte den vaflete fjortismagen min som virkelig ikke likte hvordan miss sixtybuksa skar seg inn i kjøttet rett under navlen. Jeg husker at jeg var ca venneløs også, at jeg nettopp hadde lært meg hvordan jeg brukte en eyeliner og var i stand til å kaste bort 106 kroner på ei flis av en øyenskygge bare fordi den var fra Estetihque og at jeg tygde mye V6 freshmint-tyggis fordi pappa tok det med hjem fra jobben - og jeg hadde så jævla mange skjeer med nesquick i melka at det er et under at jeg aldri ble større; jeg drakk ikke melk, jeg drakk sjokoladegrøt.

Alt dette er egentlig bare digresjoner for å gi dere en følelse av hvor ille det egentlig stod til med meg på den tida. Men jeg savner følelsen av å ha gud som var glad i meg, tidskiller no. 1 og selvtillitsbooster'n i stua, trygt plassert i en skuff så ikke lillesøster skulle krimskramse med den når jeg ikke var hjemme (dvs, skolen, ellers var jeg jo alltid hjemme)

Min kjære playstation. Min litt store, ikke alltid like samarbeidsvillige playstation og mine kjære tre spill.

Spyro:

Rayman:

Crash Bandicoot:

Jeg innser at jeg var en ganske trist liten jente. Sånn summa summarum. Men jeg liker nerdfaktoren jeg hadde. Hvor ble det av kvisetrynet og de progressive brillene? Oh, wait. Brillene unnlot jeg å bruke for å opponere mot foreldra mine. "Jæjæ, jeg bli'kke blind av å ikke bruke dem hver gang vel?" og kvisene har kommet i senere alder.