update lzm.

De siste dagene har Nansenskolen vært preget av en slags tilbake-til-naturen-greie. Alle elever og lærere har vært ikledd sitt beste vintertøy og vist sin dødsforakt mot puddersnø og skapt kreative saker ut av ideer, vannslanger, spadetak og natur. Ganske gode resultater ble det òg. Mest begeistret var jeg vel for gruppa som hadde "gjenfødelse" som tema; til trommetakter skyggene av fakkel-lys skulle man nemlig ake seg fra toppen av en bakke og gjennom en kvinnekropp og ut av glufsa. Sier seg selv at de fleste fant dette ustyrtelig morsomt. Det har også vært vikinginnslag, billedkunst med sine skulpturer og skrivekunst laget en liten utendørs scene som ble brukt til høytopplesning av skrivekunstelevenes egne tekster - Flugesatan, o' flugesatan! (faktisk ble en mann så begeistret for plassen vi hadde laget til at han i dag fortalte eventyr for de få oppmøtte etter kveldsmaten og det skal sies at det var et ganske ålreit og annerledes innslag i en "normal" hverdagssetting)

Ellers er det vel verdt å nevne at forrige helg var veldig knas. Fredagen var satt av til egenpleie, sjelsmessig altså, med rolig tempo, snakk over tekoppkanten og kurant leggetid. Lørdag inviterte Elisabeth aka vibbemor til ost og vinkveld hvor jeg for alvor fikk fråtset meg mett og dermed gjorde meg klar for en liten rusletur til byen bruneste pub, nemlig Håkons. Der ble jeg antastet av en gammel dame med korsryggsmassasje og kyss i nakken og møtte Kalle - Ove Røsbaks gode venn, som mente jeg burde dukke opp på poesikveld fredag den 29 (ja, i morgen)

Tirsdag kveld var jeg med bort til park-kafeen for en liten chai latte med jentene som naturlig nok pimpet øl og møtte denne Kalle igjen. Ove Røsbak var der òg. Egentlig hadde jeg kledd meg for retur til internatet men ble pent nødt til å sosialisere litt med disse rare, abstrakte diktermenn. Det endte som det måtte; i morgen skal jeg på Krem for poesi og kanskje selv dra et stunt. Først burde jeg kanskje skrive et eller annet.

Ja.

Og så kan jeg nevne at det finnes merkelig mange gule biler her i Lillehammer.

med ryggen til;

jeg vil
gli fingrene over tåputer & ru hud
opp elveglatte legger i sikksakkbevegelser
erodere dine rumpeballer
klemme dem sammen, lage dypere kløft
der korsryggen
samles i to punkter
jeg vil
starte ryggradsmarsjen med tungen
svinge den fra side til side til den
plutselig treffer skulderbladet ditt
jeg vil
trekke hendene over tavlen din
landskapsmale deg med berøring
slikke vintergrøss inn i nakken din
og lete meg frem til din innerste, våte sommer
jeg vil
ta deg med ryggen til

et vinterscenario

jeg og mine føtter som kattepoter; går i sakte tempo og kjenner ikke lenger igjen de høstbistre gatehjørnene. klærne hviler rundt kroppen, lodden ull og to lag luer. trenger ikke se, føler meg frem, kjenner igjen skyggen fra gatelyktene og lukker øynene. som passasjer i eget hode. ser alle ting som om det skulle være nå. en stygg strømpebukse og to spinkle ben – du hutrer og kler av deg med ryggen til. en overkropp og kaldt bryst. kråkehår. jeg kler av meg alt i gangen, løper over flisene med kalde tær og henter dynen på soverommet. drar deg ned i sofaen. ligger tungt, tett som snølagene utenfor. taggete legger og hard hud. vi smelter sammen og leker snø mot tunger. på innsiden er vi en sommer.

om å våkne

dagen du våkner i dunkelt morgenlys,
hodet pulserer av gårsdagens
pappvinromanser
du setter deg opp, famler etter siggen
trekker ned noen skjelvende
sug av angst
legger den ledige hånda rundt magen
bøyer deg fremover, nedover og
blir svimmel
stirrer ned på gulvet hvor tærne spriker
med bulende, hudblå
blodårer
dras du ned med kjeften på vidt gap
med vrengte, hissige hikst
og ser
gårsdagen gli over knærne i fritt fall
i røde, bløte tråder som
drukner deg
alene, apatisk og fremoverlent
i ditt eget indre
savner du ikke menneskene?

alle (har) mangler

Jeg tenker på alle de tingene man opplever uten å ha muligheten til å kunne gjengi dem for andre fordi de stiller seg så dypt personlig i forhold til den menneskelige uttrykkelses- og mottagelsesevnen.

Noen ganger tror jeg at jeg er på et helt annet nivå når jeg absorberes av inntrykk som står like sterkt for meg som de gjorde for et år siden.

Jeg kan gjenkalle luften en gråblek morgen en dag sent i mars, hvordan råtten snø knustes under stilletthælen, måten hendene lå rundt kameraet under bilturen, hvor formålsløst det føltes å kjøpe blomster - den eneste som holdt stand lenge etter, og hvordan jeg kom til å tenke over den kronglete turen til tinghuset, måten jeg insisterte på å være den som dirigerte og kjørte henne inn, hvor beklemmende det var å sitte i det lille rommet som var helt uten luft og full av ventende tårer, måten hun strålte så tappert og svakt foran bordet, dommeren, oss, døden - som fulgte henne, meg og pappa på turen til restauranten, og hvordan ingen av oss egentlig hadde noe særlig å si, litt lammet av dagens alvor rundt bordet med en utsikt over fjorden som dro oss alle mot vinduene. Eller at øynene hennes kunne miste seg selv i lange øyeblikk hvor pappa strøk henne over hånden, kinnet, armen eller leppene .. Hvordan talen hjemme fikk dem begge til å rødme i midten av stua, forelsket for siste gang, og at jeg dro, tidlig, gikk kveldstur med en venn under den vintersprakende himmelen med en rar hund i bånd og ordene jeg sa til meg selv der og da, i ettertid og til stadighet -

klarer jeg ikke å skrive.

spadetaktikk.

Jeg vet hvorfor jeg lar meg resignere. Her, for nye frø som valgte dette som utgangspunkt for å ta del i en større sammenheng, finnes det så mange som tygger, klamrer, velter og vrir seg i jorda. Som nekter å gi slipp på sine forventninger, kanskje også skuffelsene over forventningenes svar eller rett og slett har latt seg nedgrave av hvor blottstilt man egentlig er; så fort man er nødt til å bevise seg selv ved å være seg selv, til enhver tid, ikke fordi alle andre gjør det, men fordi de vet at det er det riktige å gjøre om man skal gro seg sterk. Det er ikke voksesmerter, det er sosial masochisme fordi de ikke gir slipp på "hjemme". (Om hjemme da er å være en av de små, lett bøyelige armene på en potet - slike som ikke slukes av noen.) Det forundrer meg at noen av dem faktisk er her, for i sin skikkelse skulle man tro de ikke kunne gripe etter noe som helst, men de har iallfall klamret seg hit; for å ligne små spedbarn på magen av tørrlagt innsjø. De skriker etter noe, samtidig som de ser på meg med en litt innbitt overbevisning om at de har nådd frem.

Ingen av har det, men jeg liker å forestille meg at hvis jeg bidrar med et stikk, kanskje i hoftehøyde så de ikke engang ser det før det er over, så vil de også finne seg selv i hullet. Og jeg kunne ha pirket det åpent gjentatte ganger på de som ikke ønsker å lege seg selv med en gang, helt til de selv valgte å klatre ut, tette det igjen og finne seg selv på utsiden av skallet sitt; fremmed, stolt og tvunget til å være ærlig.

Så for å strø salt i de sosialt aksepterte veivalg; hvorfor skal man absolutt gå den tyngste veien når man har en jetpack på ryggen?

gjendiktning Allen Ginsberg

Grafiske smerterykk

På ungdomsskolen når du knekker fortanna når du bøyer deg ned for fort
over porselenet i drikkefontena
eller hever tunfisksmørbrødet til den åpne munnen og en kakkerlakk kiler
knoken din
eller går av kjøkkenskaptrappen med helen først og hører det gjennomtrengende
mjauet fra en myk kattunge
eller sitter på en skranglende undergrunnsbane ved siden av kvinnen som klør sårene på beina sine
tykt puss på fingrene hennes
eller legger tunga di på en vinterfrossen verandadør, et lag av skremmende
hvitt kjøtt kleber seg til treramma ---
eller klyper ditt lille guttebarns feite nakke i den siste tanna til glidelåsen
i kjeledressen hans
eller når du krysser Route 85 og den gule dobbeltlinja er malt over en død
pungrotte
eller tipper din bedervede Budweiser på vindusposten mot dine lepper, smaker
Malborostumper flytende på toppen av boksen---
eller kranglingen i det andre hoppet fra taket på leiligheten dytt
lillesøsteren din ned marmortrappa hun biter tunga si i to, de
må sy den sammen på sykehuset---
eller ved kjøleskapet og griper tak i en halvspist Nestlé Crunch en liten flik av folie
gnistrer i din bakerste jeksels sølvfylling
eller leke våghals på ungdomsskolen du faller beina deler seg på hver sin side av et
høyt jernspikergjerde
eller sparket i Karate Dojoen hør lyden som en knekkende gren og føl et
sakte kjedelig rykk i din venstre underarm
eller et snublende fall på fortauet & riv forrige ukes skorpe av ditt venstre kne
Det kan hende du skjærer grimaser, et skarpt pust fra solar plexus, kuldegrøss spres fra
skulderbladene og ned armene,
eller du kan rykke i smerte, kribling mellom lukkemuskelen og skrotum en subtil elektrisk
frikjennelse

Etter den Store Paraden

Millioner av mennesker applauderer og veiver flagg for glede i Manhattan
Gårsdagen er tilbake på deres arbeidsplass og slitasjelidelse nå Tirsdag---
Hva fikk dem til å ønske så mye lidenskap til slutt, slik gjensidig vellyst---
Vil de noensinne gjenvinne disse timene med konfettikledd ekstase igjen?
Har de glemt Dødskorridorene som gav seier?
Vil hundretusen flere ørkesløse dødsfall verden over
skape grunnlag for den neste glede?

Store fortærelser

Big Deal røverkjøp TV kjøtt beholdning marked nyheter papir overskrifter kjærlighet liv
Metropolis
Flyt gjennom lufta som om tanken former flyt gjennom hodeskallen, sjekk overskriftene
fang gutteræva som går
Før du faller i seng blod sukker høyt blod trykk senker, senker,
leppene dine blir kalde.
Før eller senere gi slipp på det du elsket hatet eller trakk på skuldrene av, du går i
parken
Du ser opp mot himmelen, sitt på en pute, tell stjernene i hodet, reis deg
og spis.

[når jeg skal sove kryper det over netthinnen som små selvlysende insekter;]

hvor lenge skal jeg gå og hvor langt vil du ha meg?

jeg forlenger kroppen min i kjøttstykker, gir meg selv flere hjerter for at blodet skal kunne passere, jeg opererer inn en ekstra hjernehalvdel som starter av seg selv om den venstre plutselig skulle streike; i tilfeller der vi er nakne og jeg er mest redd for å dø av emosjonelle fortetninger i blodårene og jeg ikke vet hvordan jeg skal varme meg selv etterpå. som regel ender vi opp med å sitte som lammet fra livet og ned til uutalte forventninger. vi snakker heller om hvor dyrt det har blitt å kjøpe kopier av øynene istedenfor å lukke dem sammen.

mamma

lite visste jeg
at etter å ha reist meg fra
fanget ditt, måtte du se meg
vokse fra deg
uten at du fikk se meg
vokse til.

take a broken lovesong

they are the lonliest.

Pete Doherty (figuren med rødlys til hode)

Ufattelig dårlig bilde, men det gjør ingenting. Jeg var der. Full. Etterpå løp jeg som en hjulbeint galning ned Karl Johan for å spise en dårlig pølse på 7eleven og deretter pådra meg nakkevondt som følger av å sovne på Timesekspressen og nesten misse på busstoppen i Drammen. Det har vært to merkelige dager med mye reising, tid for tilbaketrekning, ekstrem utadvendthet og ikke minst; opplevelser av ymse sort, både i de åpne så vel som lukkede landskap.

Forresten har jeg fått ufortjent mange gode signaler og vibber fra hold som gjør seg gjeldende om dagen. Sannelig godt jeg er i ferd med å våkne igjen.

skrivelekse til 12.01.2010

som mitt skinninbundne leksika
slikker jeg fingrene
før jeg tar på deg
leter meg langsomt frem til hva
"innerste punkt" måtte være
gud,
beskriver du
og jeg skulle ønske du var
slangordboka fra 2007
(før jeg legger deg fra meg).


(her skulle det altså tas utgangspunkt i en faktasetning og skrives en tekstut ifra det. behøver jeg nevne fantasiløsheten? her brukte jeg altså alle krefter på å i et kvarter lete meg frem til et eller annet fenomen, en fantastisk hendelse, noe spektakulært. jeg søkte til og med opp ordet psykopat og tenkte at jeg kunne skrive litt om hvordan man kanskje kunne virke litt psykopat om man virkelig måtte lete opp ordet, for deretter søke opp ordet psykopati for den økte forståelse. Uansett. det endte tydeligvis med at jeg anser ordbøker og hodet mitt for å være drittkjedelig og ganske så frigid kreativt sett. men bare i kveld. man skal ikke kimse ad ordbøker som faktisk ikke definerer mellommenneskelig som annet enn forhold. og forhold;

forhold n1 (etter ty.) 1 omstendighet, ytre vilkår arbeide under vanskelige f- / flere f- spiller inn / en etter f-ene god innsats / føref-, samfunnsf-, værf- / tilstand etter norske f- / ordnede f- / kjensgjerning, sak f-et er:... / atferd, oppførsel, vandel soldatens tjenstlige f- / et straffbart f- 2 innbyrdes stilling, forbindelse ha et godt, dårlig f- til arbeidskameratene sine / et spent f- / de har hatt et f- en seksuell forbindelse / avhengighetsf- 3 proporsjon, samsvar f-et mellom tilbud og etterspørsel / f-et mellom liv og lære / resultatene står ikke i f- til innsatsen / saft og vann blandes i f-et 1 : 5 / kvotient f-et 2 : 1 er lik f-et 4 : 2

fikk jeg meg overhodet ikke til å forstå.


GoodnightZ.

tekst. eldet.

å skrive

er skumrommet der tærne hopper unna
tomme plastkarper på en gulnet grunn
en badefinger som spiser bokstaver
med duggmage, dugghjerte og rynkemunn

å skrive
er luften i tannmellomrommet mitt
en rask håndbevegelse rosa labello
syke pasteller i sammenmalt duett
med sangen, en largo og ensom cello

å skrive
er springkniven i høstens svarteaorta
blåste blader mot annen hudløshet
en av de herreløse finflosshatter
med sømmer, fløyel og tidløshet

å skrive er å være frakken i gatene.

an envoy to the open fields.

Egentlig er jeg der allerede, gresstråene har stivnet som frostbitte edderkopptråder, knekker under føttene mine, limer seg til blodstrømmen og bærer ekkoet av ødeleggelse opp og frem til brystet. Og i ansiktet har jeg en sol som ikke treffer veien jeg går på. Den skjærer ansiktet mitt lagvis fra hverandre, som om den kutter seg gjennom kuldelagene jeg har fått gjennom trekket fra dørene jeg har åpnet. Vanskelig å si om jeg egentlig har gått veien selv, eller latt meg lede, likevel er jeg her. Jeg tror ikke jeg smelter og blir til dråper med det første. For feig til å velge det.

Egentlig er jeg der allerede, fastbundet til et spindelvev, med den åpne sletta bak som et tåkete og fjernt sinnsbilde jeg ønsker for sterkt.

soulkeeper.

Jeg mangler en beskytter (Jeg vet hvem du er og hvem du ikke er.)

(opprinnelsen)

words worth rememberin'

varm panikk eksisterer
vi smører fingrene med lim,
trykker dem mot kjøleskapet
og sier, så trist at det ikke er av glass
da hadde vi sett fingeravtrykkene
ikke substansen.

men en gang holdt jeg på å miste deg
da jeg snudde meg for brått
og så deg kikke forbi
av alt det fine vi hadde
så jeg vasket vinduet dagen etter
tre ganger.

Mislykket som en døende, uoppdaget art gjør du det jeg ville gjort; baske mot et herreløst forstørrelsesglass med et håp om å bli sett. I verste fall som jord.



Tidenes mest deprimerende innlegg er herved avsluttet.

totusen & et annet tall

Jeg hadde egentlig tenkt å snekre sammen en 2009-kavalkade her på bloggen, men det orker jeg ikke da det går snegletregt å laste opp bilder.

2010.

Håper det inneholder mindre kreft og død og dobbelt opp av alle de gode øyeblikkene jeg opplevde siste halvåret.

(Men jeg tror ikke på overgang, årstallet justeres bare ett hakk, det sletter ikke automatisk utgangspunktet man sitter med)

diazepam nights

unlimited, without direction.
my road has no ceiling, I'm high
stare with closed eyes
far-fetched, seemingly dignified
I thrive in imperfection

should have remembered this

Jeg føler meg slitt, en gammel en som helst burde sovet helt til alle knuter hadde sluppet taket. Kanskje våknet, tilstedeværende, klar, med pilspissen fremovervendt istedenfor motsatt vei. Det er så mange som oppsummerer sitt totusenogni med klisjeslitte ord, bilder og mimretanker, og jeg innser at det er selve livet. Jeg vil gjøre akkurat det samme og blir trist over at det fortsatt er løse tråder i arkivet mitt. Husker bruddstykker av året, fine ting - allerhelst. Tempoet har vært en grådig ganger, tider har løpt fra meg, og selv om jeg sitter med en anelse om at jeg har gjort det beste ut av det, jeg tror det, og det er med vemod at jeg snart skal til å ta tak i et nytt år. Ikke fordi tallet forandrer seg og at alt kanskje blir grusomt, men fordi jeg vet det vil bli like opplevelsesrikt som dette. Jeg driver meg selv frem. Dette året har faktisk kun bidratt med én ting. Et aspekt av meg har vanskelig for å slippe taket; på det som betyr noe for meg. Jeg vet hva jeg skal, hva jeg må, og jeg lar det som hindrer meg siles ut mellom fingrene som tørr sommersand. Det forgjengelige og alt som er her og nå, er ikke det det var for et halvt sekund siden.

solsnu og 9 måneder

Jeg tror jeg skal kalle det høytid, for ordet "jul" har allerede makset ut kvota i år; likevel har den fått meg til å leve på høygir de siste dagene, mentalt, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg gruer meg til dagen jeg kanskje befinner meg i høytidskrigen med familie på hodet. Gosh. Uansett, det som skulle vært gjort blir ikke gjort og det som skulle ha skjedd skjer ikke, for nå er kroppen i symbiose med stueteppet, flimmer fra skjermen og slurker med vann fra flasketut. Med andre ord, min eksistens er redusert til lavnivået og det føles bra.

(Bortsett fra at jeg plutselig innså at det er "Dance your ass off" som spreller på skjermen, det vekket noen rykninger i oppgitthetsmuskelen. Svitsj)

Ellers burde det nevnes at kaldere vinter er det lenge siden jeg har følt på, selvom, det finnes mange fine settinger man gjerne kan fryse litt i. Som i avskjeder hvor en klem skjermer for et vindgufs, perronglufta banker numne følelser ut av panna idet du stiger ut av toget, når det knirker som isopor under føttene, snø blir glitter og lett å sparke opp, eller rett og slett vinter som er nødvendig for å rive en tilbake til virkeligheten etter å ha forsvunnet i et vakuum av tristhet.

I dag er det 9 måneder siden, akkurat. Skjerfet ditt er hvitt og henger rundt halsen min, dekker frostnese og munn. Det går opp for meg hvorfor det finnes så mange triste mennesker med ett par sko i gangen og tomme tallerkener på julaften, og hvor lite som skal til for å gi en høytidsansikter en blek teint. Men også at det er desto større grunn til å ikke gjøre annet enn å pirke i avgrunnsmørker og dra med seg noen grå striper hjem. Vanskelig å gjøre annet, sola har vært langt unna i dag og overlevelsesinstinket legger seg i bakteppet. Vi fikk iallfall tent lys, og fra bakkeperspektiv kom jeg veldig nær deg, når jeg reiste meg opp lå kransen, gravlysene og gjenskinnet i kobberplaten for meg som et vakkert syn. Fikla litt på mobilen etterpå. Et bilde av deg med suss på kinnet fra pappa. Godeminner.

barndomsblues

som; om du kanskje også går etter fotspor i snøen - dekker over de som var der med dine egne, vil smake på lyset av lyktestolpestillhet og føler deg liten ved siden av erindringer som har blitt byttet ut med andre mennesker. som tar plass. grensesprenger vinduskarmer, krystalliserer, sprer, bittesmå tegneserieruter i desemberkalde blomsterpotter. som; om du kanskje trykker en finger mot halsen for å kjenne etter - (om) du er blitt kald, plukker på morsomme ansikter og sitcoms med tuppen av fingervantene, til de smuldrer og du sparker himmelstrøsselet opp fra bakken, tilbake dit det kom fra, leter etter en dansende lillebjørn på svartlakenet. som; om du glemmer at ting ikke beveger seg, uten at du selv ønsker det.

alltid i bevegelse.
uforanderlig, foranderlig.

hva skal du med minner om nye før de er?

snø på inneskjermen

Kalkun, syltede gresskarbiter, traktkantarellmarmelade, smørstekte poteter, brokkoli, salat og saus à la estragon (eller østrogen som tante var oppsatt på å kalle det) sitronsaft, rosmarin, basilikum og eplesyltetøy i rømme = helfantastisk herremåltid som overkjørte tre måneder med smakløse skolekjøkkenmiddager. Takk til tante!

Fikk til og med bursdagsgaver og bursdagsmarsipankake. Hurra for penger, vin og smykkesaker.

Alt i alt en ganske ålreit søndag, og jeg tror det blir vanskelig å innfinne seg med at det kommer en mandag. En mandag som innebærer å snike seg inn på Elixia, finne de siste gavene, en lang kaffepause i Asker, gavelevering fra dør til dør, Avatar på kino og videre besøk på kvelden. Burde jeg legge meg nå? Definitivt. Øyelokkene er slitne etter å ha spist like mye som kjeften. Men jeg klarer ikke helt å komme meg ut av tankene om distansen Oslo - Trondheim og hvilke måter man kan tilbakelegge den på. En tidligere nabo har visstnok unnagjort turen på en islandshest. Det fikk meg til å tenke at jeg har lyst til å prøve en lama med tralle og at lillesøster burde ri på en krokodille med rulleskøyter oppover.

Faen så mye rart folk egentlig finner på.

desembertro

Kan hende jeg våkner hver gang jeg er her.
Kan hende jeg skulle ønske det ikke var sånn.
Kan hende at fristedet venter en annen plass.
Kan hende det kanskje hjelper å åpne øynene
for å se;
muligens, sannsynligvis, trolig, antagelig,
fordi det kan hende jeg vet hva jeg vil finne,
og kan velge å drømme om annet enn
drømmeløshet.

Would I, could I, should I?

pus

ekatt.

Litt ok å være hjemme igjen. Togturen hjem var magisk, skulle ønske jeg hadde sjumilsstøvler og kamera - men bundet til et sete var det tilfredsstillende nok å lime nesa mot ruta med flytelåter på ørene og svømmeblikk mot Mjøsa. Jeg priser meg lykkelig over evnen til å kunne falle helt ut av sammenheng og inn i en ny. Bra feriestart. Tilbake til mine sene kveldstimer med rom for tilfeldige musikkinnslag, sangtekstlesning på nettet, en snorkende pusekatt ved venstre lår og et tulleteppe rundt kroppen.

Alene. Elsker det. Hjertet rasler som en løs knapp i en tørketrommel.

i'm not joking, i'm not joking

tid
som måles
og betraktes i
porsjoner
mister
betydningen
av det
som uanselig
fyller
mest



årene.

bursda'

Overveldet av fryktelig mange gratulasjoner (hurra for facebook, selv den som føler seg ganske ensom får egoet og humøret foret gjennom bursdagspåminneren) i dag. Merker jeg setter umåtelig stor pris på sånt, det gjør det nesten stas å fylle år, selv om jeg alltid har følt sånt litt pinlig. Uansett, en oppsummering kan vel fremskrives:

Igår ble det fajitastårn på Bryggerikjelleren med Elisabeth. Ja, riktig. Tårn; Et fantastisk påfunn der man kan dandere alt på fajitasen selv så det ser pent, pyntelig og spisbart ut. Det var det forøvrig også, såpass at det kun ble kaffe til dessert. Deretter gikk turen til Krem - knappe ti meter nedenfor for å få på noen glass med alkohol. Vi tok to, hevet hatten og vraltet mot Felix for å observere tilstandene. Etter et raskt overblikk og utallige knuff og puff i siden bestemte vi oss for å dra tilbake til Krem. Til akkurat samme bordet. Der satt vi resten av kvelden, senere akkompagnert av Shamsa og noen rare mennesker ved siden av som ville involvere seg. Det var to andre i lokalet som også fylte år. Dessuten ble det stor ståhei da Shamsa innrømmet at hun ikke visste hvor gammel hun er. Vi brukte kanskje 30 minutter på å overbevise henne om at hun er 22, fortsatt - og dét, etter at hun plaget en dørvakt som ble helt satt ut, antageligvis i tvil om hun var seriøs eller ei, da hun spurte om han kunne fortelle henne hvor gammel hun var. Vi fant også ut at det sannelig ikke skal så mye til for å sette ut folk på sidebordet (hvilket vi da selvfølgelig gjorde til gangs) at svarte lokaler kan være romantiske selv uten romantikk, at vibber kan sendes uten at man er tilstede i lokalet. Og så snakket vi om alt annet enn kjærlighet.

Men jeg har vært murmel til de klare minusgrader i dag.

Dagen har bestått i å kreke seg inn i dusjen, spise en bit kylling, hyggelig samvær med Elisabeth og vakre Johanna Marie (74!) på park-kafeen der jeg ble servert gulrotkake med et fiffig oransje bær på, guttekjærlighet, kaffe og cola. Dramagruppa på skolen hadde også fremføring i dag, til de overtrøttes store begeistring. Nynorsk høres kun bra ut når man kan det. Da Amina kom tilbake fikk jeg en råsa ballong og to grassalt svære stykker brownies. Med hånda på hjertet, jeg elsker det, men orker ikke. Dietten i dag har bestått av, ja;

Yogurt, en pepperkakeboks, karameller, en pakke extra delight, kylling, is, gulrotkake, guttekjærlighet, cola, kakao og .. fire biter betongtung brownie. What a birthday! Det er nesten så jeg har vært tilbake på en av de fine barnebursdager i dag.

Og til alle som har gratulert, ringt, tenkt på meg, gitt en klem eller gjort det lille ekstra, tusen hjertelig takk!

Og fnys til farsan som ikke sendte kort engang.

helg!

Jeg kan fylle den med hva jeg vil. Jeg har et intenst ønske om snø på lørdag så jeg kan ta på meg lillalua, zikkzakke meg gjennom Lillehammer og slikke fnugg på åpenlys gate. Muligens droppe innom parkcafeen for å se om mannen med muffins fortsatt mener de er gratis for meg (blåbær og serinakaker i ett stykke bakverk, må nesten elske det) - kanskje skal jeg invitere med meg noen også. Deretter skal jeg vindushoppe julegaver, skrelle en klementin og se skallet bli tørt, kanskje skrive noen poetiske linjer som kan brukes neste uke og låne Kafkas "Prosessen" på biblioteket. Men kjenner jeg meg selv rett blir det etter at jeg har stått opp tidligere enn planlagt, spist kantinefrokosten i ro og mak, projisert kroppen frem og tilbake fra Elixia i løpet av noen timer og sikkert sovet litt i ren lørdagsånd. Da har det nok rukket å bli mørkt også. Men det gjør ikke noe, jeg har Nansencognac X.O på hylla og farlige planer for bursdagsfeiringen som skal gjennomføres med frøken Vibb og Shams, det er nok en stor fare for at det kan bli hyggelig.

Over og ut
(full av
undertrykt begeistring)
med hilsen
Luciasabrina

sabrina slutter å være flink. del 2: latskap med modifikasjoner

Med grobunn i det trauste, obligatoriske foredraget om "Gåten Jesus" var jeg rimelig sikker på hva de første timene dagen i dag ville bringe; å ikke møte opp til det åpne foredraget om buddhisme. Like greit, for jeg ble vekket 01:00, rett etter jeg hadde sovnet, til en gjeng snublende gjøglerelefanter i trappeoppgangen (helvete ta 70-talls isolerte vegger) samt sklisko og frynselatter på etasjen. Det resulterte i at jeg, trøtt og ufyselig som en skamflådd heks skrek "Hold kjeft a'!" før jeg furtet meg tilbake på rommet mitt. Selvfølgelig fikk jeg ikke sove før 03:00 ellerno'sånt, og stod desverre opp klokken 10 litt senere på morgenen.

Da jeg stod opp var jeg veldig sulten, trakk derfor på meg noen filler og vraltet til byen. Før jeg kom meg til Kiwi snuste jeg på et frisørsalongvindu som resulterte i at jeg plutselig var innenfor og med tid femten minutter senere. Etter en "Skyr to go" i jordbær&granateplevariant satt jeg i stolen og sa. Pannelugg. Jeg vil ha lugg. Og det fikk jeg.

Deretter hentet jeg en pakke fra NordicNutrition på posten som nå ligger og lurer med sine sunne fristelser under senga. Men så, og nå begynner dette med uflinkheten; rakk jeg ikke første time i skrivekunst. Derfor låste jeg meg inne på rommet hvor jeg ryddet da før støvallergien fikk overtaket og tenkte - nå da? Rakk ikke den neste timen heller. Jeg benket meg ned foran en skolepc og blogget litt og plutselig kom alle ned fordi de skulle se talen til Obama på tv. Jeg fulgte etter og stakk midt i. Uflinkt.

Ved middagstider spiste jeg bare én pannekake og pepret istykker ertesuppa. Nokså uflinkt. Og det bar avgårde til litteratur&idehistorietime hvor jeg nesten sovnet - skulle ønske jeg var litt flinkere akkurat her. Men jeg har nok vært litt flink i dag likevel så uflinkheten i dag har vært forgjeves, jeg har nemlig trosset hodepine og den lave terskelen for dagen ved å ta over etasjevasken for en annen og jeg struntet ned til veiledningstime på Elixia klokken åtte.

Alt i alt resulterte denne dagen med fråtsing i fruktcoctail, spising av smertestillende, kruttsterk grønn te, pepperkaker på bordet, rent sengetøy og fanta ut av vinduet.

Er det rart jeg egentlig finner tilværelsen bittelitt fiffig likevel?

sabrina slutter å være flink. del 1: intoleranse

Jeg protesterer mot

- dikt som lurer i hodet som ikke vil ut
(de er nok sure over å ha blitt nedprioritert fremfor prosa)
- kunstig sukker
- hodepine
- fingervanter som er så stramme at de fungerer motsatt i kulda
- treningstøy på salg når lommeboka er møllbebodd
- alkoholdiskusjoner i skolefellesskapet der alle går rundt korken
- mennesker med synlige spøkelser i skapet
(de åpner gjerne skapet men ikke faen om de håndterer det eller bedre; ber om hjelp!)
- slafsesnø
- slitenhet
- gåter om jesus, religion &sånt - hvilket leder til neste punkt
- kjedelige foredrag (religion er jo nødvendigvis ikke ensbetydende med kjedelig?)
- uteliv
- mennesker som ikke kan vaske doer i en alder av .. over 18. (alvorlig talt, det er ikke molekylærfysikk det er snakk om)
- mangel på film jeg kan sovne til
- menn som håner med blikket når man løfter vekter
- nøttifrutti som tilfeldigvis ligger så lagelig til på hylla og frister med sitt forbudte innhold (et tygg og jeg er hekta, neste dag ligner jeg en tilstoppet degus)

For å motarbeide min flinkhet i dag - nekter jeg å utvise toleranse i gruppe, ovenfor det trivielle og det jeg selv skulle finne ille og motsette meg enhver mulighet til å kunne endre dette. Selv om jeg kan. Fordi jeg kan. Ikke går det utover noen heller.



Knurr.

philomel.

"Nå som jeg ikke har skam, vil jeg kreve den tilbake

om jeg får sjansen - gå dit menneskene er
fortelle det til alle; hvis du stenger meg inne
vil jeg bevege store skoger og steiner til trøst
luften av himmelen vil lytte, og gud
om det finnes noen gud i himmelen, vil høre meg."

- Gjendiktning av Ovids metamorphoses, myten om Philomela. Myten handler om Philomela, en gudinne som ble voldtatt av kong Tereus, hennes søsters mann, på deres reise fra Athen til Thrace hvor hun skulle besøke sin søster, Procne. Han skar av henne tungen etter hennes tale (gjengitt ovenfor) og dermed tvunget til stillhet - trodde han, og forlot henne i en hytte. Philomela laget et billedteppe som fortalte hennes historie og sendte det til sin søster Procne som etter å ha mottatt dette, dreper sin sønn og serverer ham til Tereus. Da Tereus får vite hva han har gjort prøver han å drepe søstrene, og selv om de flykter, fortsetter han å jage dem. Til slutt forvandles søstrene til fugler av de Olympiske Guder. Philomela ble en nattergal og Procne en svale - eller omvendt, myten fortelles på forskjellige måter.

Philomela og Procne referert til i litteratur som svale og nattergal. Poetisk forkortes Philomela til Philomel.




Hvorfor et innlegg om gresk mytologi? Jo, det har seg slik at jeg skal skrive en tekst ut ifra en myte til torsdag, med utgangspunkt i en barndomserindring; og dette var den første som falt meg inn. Jeg husker den fra da jeg var fjorten, og på et eller annet vis betydd en hel del for meg - ikke i sin bokstavelige forstand, men fordi den kan tolkes på flere plan. Ufrivillig taushet og skam. Jeg har hatt en fin oppvekst, ikke misforstå, men denne kan like gjerne dreie seg om hvordan man vokser opp, omgitt av mennesker med flere spøkelser i skapet enn gleder i bagasjen.

Myter anbefales om man befinner seg i oppgjør med seg selv og trenger en rettesnor (ikke at man skal voldta og skjære tunger) men kanskje man kan gjenkjenne seg i enkelte situasjoner som dukker opp. Mennesker har alltid vært mennesker, og selv om alle er individer har vi som regel opplevd noe på samme plan eller vært i de samme moralske stridene.

Go figure.

desemberskinner

Da jeg kikket ut togvinduet så jeg meg selv i et veldig uheldig lys; det var så jeg fikk krampe i ønskemuskelen og tenkte lamme tanker hvor slike ting som bleieskift, beising av hus og kontroll på interiør fikk et amorøst preg.

Dette er ikke tiden å bli myk på. Jeg tror jeg skal trøstespise en kattunge.

kentkärlek - beskyddaren

Jag försökte vara speciell
jagad smal & glansigt blek
men med fläckar är Jag född
Jag hade nästan glömt
Jag ville vara spirituell
En gnistrande personlighet
men det kräver att man har
gener & anlag
och det har inte Jag

& det tar 100-tals år
att dölja felen
Jag är ljusår ifrån
vanställd & skelögd
& det svider som klor
som nya munsår
Ett tredje klass får
när alla lyssnar på dig
Kan du beskydda mig?

Jag ville bara fly från mig själv
skära bort min otillräcklighet
men med fläckarna jag glömt
är redan dömd
Jag ville vara intellektuell
Berest, belevad äckligt ung
men arvet väger tungt
Gener & anlag
Allt var ett misstag

& det tar 100-tals år
att dölja felen
Jag är ljusår ifrån
vanställd & skelögd
& det svider som klor
som nya munsår
Ett tredje klass får
när alla lyssnar på dig
Kan du beskydda mig?

Kan du beskydda mig?
Kan du beskydda mig?
Kan du beskydda mig?
Snälla beskydda mig?

om å ta det man er gitt, for gitt.

Regine Stokke døde i dag, og til å ha fulgt bloggen hennes helt siden februar da mamma fikk sin dom, føles det som om jeg igjen har mistet "noe". Jeg beundret henne for å dele det med en bloggverden som hovedsaklig består av egoshow, og selv om hun ikke gjorde nummer ut av å belære sine lesere - var det heldigvis mange som fikk noen oppvekkere. Blogg.no har få gode blogger men mange gode medbloggere som har skrevet sine innlegg med hilsninger til familien og lovord om Regine.

Til min forundring har ikke én av toppbloggerne, som vet å bruke sin "stemme" og posisjon på lista til å gi denne jenta en hjertefølt dedikasjon. Det knuser små gnist av håp - for det koster da ikke så inderlig mye å bruke fingrene på et tastatur? Iallfall mye mindre enn det det kostet henne å skrive at hun ikke lenger var like redd for å dø som hun var tidligere. Én dag før hun sovnet inn, bedøvet av smertestillende med innsiden ødelagt og oppspist av kreft.

Jeg synes det er forbanna trist.

Men slik er verden og verden går videre med klisjeene i fronten.

more tics.

Mulig jeg har blitt en anelse paranoid de siste timene, men jeg kikket nettopp ut av vinduet og fikk til min forskrekkelse se en meget stor ring rundt månen. Det rare er at ringen slettes ikke ligger tett og tåkete i "minimal" avstand fra månen, nei, den er faktisk så stor at det er umulig å la være å tenke at måneringen er et slags forsøk fra månens side på å nå ned til jorda.



Nå er'e bra månemann, jeg ser deg!

lunar(tics)

Det hender det slår meg med slik en enestående kraft; at jeg ikke helt klarer å se bort ifra mitt selvutnevnte faktum fordi det virker så logisk der og da, og jeg stoler på disse forklaringene fordi det ikke finnes andre der til å betvile mine tanker.

Da var på vei ned til kirsebærkjøpesenteret i dag kikket jeg tilfeldigvis opp mot åskammen rett ved hoppbakken, og ikke før jeg hadde lagt øynene over horisonten gliste månen meg hallo med en betydelig større omkrets enn vanlig. (den har jo egentlig ikke blitt større i den forstand, den har kommet nærmere jorda - eller kanskje jorda har kommet nærmere den, men den slags tankerier går jeg ikke nærmere inn på her) og jeg følte for å strekke frem fingrene og dytte den hardt bakover - enda så glad jeg er i månen, den var enkelt og greit litt ekkel der den hang på fjellryggen - som om den bare besøkte jorda i dag uten annet fore enn å være dødvekt. Jeg gikk videre, hadde nemlig ikke lange nok armer og det var fortsatt lyst på himmelen. Kanskje hadde den vett til å krympe.

Det var ikke før jeg hadde dasset rundt på senteret i en time at energilageret sank så kraftig at jeg måtte kapitulere og vende snuta hjem igjen. Faen, tenkte jeg da jeg gikk over parkeringsplassen. Lyset på veien var månefarget. Jeg kikket opp. Denne gangen så den ut som en pupill, som om den hadde funnet det like greit å invertere og bli hvit på himmelens iris istedenfor å gå i ett med omgivelsene sine. At den skal hevde seg så jævlig, arrogante måne! Det var like før jeg stod der på parkeringsplassen som en eller annen idiot hyttet med neven, men det gjorde jeg altså ikke. Men jeg følte meg plaget. Forfulgt.

Idet jeg peset meg opp en av de mange måkeglatte oppoverbakkene hjem traff det meg i hodet som en fillemeteoritt. Hvorfor så sur på månen? ER jeg blitt gal? Gal. og så ble jeg litt surrete i hverdagsrealismen jeg lever i og begynte å tenke og lete etter boktitler til jeg endte opp med "Lasso rundt fru Luna"

Hm.
Luna = måne.
Lunatic = månesyk.

Og plutselig svaret på hvorfor formen har vært grevling de siste fire dagene så nå driver jeg med selvmedisinering i aller høyeste grad og da går det utover musikken.

From me to you:

http://www.youtube.com/watch?v=DgIa1aoT68s

denne dagen er eltet i kanelbollens tegn

For å understreke poenget har jeg nå spist fire av tjuefire kanelboller på under en halvtime. Er jeg mett? Absolutt ikke. Jeg tror sannelig jeg kommer til å ha en fenomenal og velfylt spisedag i dag også (den tredje på rappen) og det begynner å demre for meg at; ja, jeg er flink til å trene, men nei, jeg kommer aldri til å utvikle ortoreksi.

Ortoreksi er å være manisk opptatt av å spise sunt. I utgangspunktet ingen dum idé å leve den sunne linje, men det er altså et problem i den grad at spising og trening opptar så mye plass i en ortorektikers dagligliv av det blir sykelig. Så vet dere det.

Jeg forøvrig er alt for glad i søtsaker og ville matretter som skaper orgasmer i munnen til at jeg er villig til å gi det fra meg. Jeg lever bare én gang og jadasvada - så derfor tok jeg husmorsevnene fatt og blandet, eltet og kjevlet til jeg var fornøyd med egen innsats og har (oppriktig talt) lidd meg gjennom både førstegangshevingen på 30 minutter og deretter etterhevingen på 45 minutter fordi jeg var så innisvampskauen sulten på. Bållerh. Med. K.a.n.e.l.

Det skal nevnes at det har blitt ferre og ferre tanketunge innlegg, og det synes jeg har fortjent. Litt hjernens underlige stillstand. Semesteroppgaven er sendt og samvittigheten er ren som perlesukker.

Helgen klar for erobring.

Jeg har allerede begynt, med monsterjafs.

forresten joulenissen (papa)

Om 5 dager, 13 timer og minutter legges Roskildebillettene ut for salg. Jeg vil gjerne være der.

Hvis ikke kan jeg nøye meg med en skilpaddeukulele.

:)

onsdagslørdag.

I dag har jeg lært at man bytter lege om legen får deg til å føle at det du plages av bare stressymptomer. Slikt blir man stresset av.

Jeg kjenner meg selv og er meg mine plager bevisst nok til å avgjøre om de er verdt ettertanke eller ikke! Det er forresten helt vilt at man sykehuset ikke nødvendigvis vil ta ryggmargsprøver, endog det er en sjanse for at man er disponert for en familierelatert, stygg sykdom.

Men. Enøff bitchin', dette har vært en ålreit dag.

Jeg har skrevet ferdig semesteroppgaven (takk til vinduet mot tungtrafikken for siste inspirasjon - dog, det endte ikke med at hovedpersonen ble avslørt som transvestitt) slurpespist tacosuppe med firstprice nachos med ostesmak (yam, yam) ved siden av, drukket en mengde solo super og proppet i meg fruktnøtt til rosinene begynte å kile meg i øregangene. Lørdag på forskudd, nemlig. Og jeg er ganske sikker på at det blir en lørdag til på lørdag, kanskje på fredag også faktisk. Lillesys? Vi skal rocke parketten for storesys er klar for show i pysjamas.


Heia Drammen med dets dejlige tilbehør som strekker suresmil til de må overgi seg til gladesmil istedenfor.

Egentlig befinner jeg meg med den ene armen dinglende i gamledager og den andre strekker seg mot fremtiden, kroppen er desverre delt av en etterhvert voksende sprekk som sliter meg fra hverandre. Nei, det gjelder ikke emosjonene, isåfall på en litt annen måte. Jeg har forskjellige stemmer - ut ifra mitt syn, men får stadige tilbakemeldinger om at jeg har én som særegen. Javel. Jeg har ikke prøvd å definere de jeg mener jeg har, og har sjeldent vært bevisst på å bruke en av dem i en setting den vil passe inn i, altså; tilrettelegge for omstendighetene. Likevel lyver jeg, forandrer man ikke stemme etter omgivelse, temperatur og humør? Kanskje den egentlige, grunnleggende stemmen ligger dypere. Så hva er egentlig min - om ikke særegen? Er den hissig, er den dramatisk, eller kanskje belærende - kritisk? Eller ingen av delene. Liker jeg egentlig at stemmen føles udefinerbar? Hvis ikke, forsvinner den kanskje om jeg blir den bevisst, eller mister den kanskje sitt preg om jeg gjenkjenner den? Jeg liker å ha en stemme utenom den hørbare. Alle har en, dét er iallfall sikkert, og det ville vært spennende å vite om de som gjør det samme som meg også er uviten om hva de egentlig sier.

seriøst. jeg skal ikke lyve. dette har vært en drittdag.

(Du advares herved før videre lesning)

Det hele startet natt til i dag med hetetokter før leggesegtid som varte til langt over burdehalagtsegtid, dette resulterte i mange sinnssvake drømmer jeg helst ikke drømmer om igjen. Deretter var det bare å stå opp, gå ned i kantina og lempe i seg havregrøt - som i dag var jævlig salt (jeg pleier vanligvis ikke bruke salt i grøten men er klar over at dette er vanlig, men hallo - en tønne!? Jeg blir så provosert) så salt at jeg kastet alt, furtet og drakk en kopp kaffe istedenfor. Rektors time varte bare en times tid og godt var det, for innen de latterlige innslagene var over hadde jeg geipen i gulvhøyde og synet var litt slørete i kantene. Fant ut at det var best å legge seg igjen da klokken var 10:00. Sov da til 11:30 (sharp?) da en viss snakkesalig en kom og dundret løs på døra mi som en gal (jada, glad i deg fortsatt) Derfor våknet jeg brått, kjente at jeg var sulten og gikk til byen for å kjøpe mat med selskap på turen - kanskje dagens eneste koselige stund, før jeg plantet meg ned på Skrivekunstrommet for å jobbe med semesteroppgaven.

Så intenst og lenge dette tåkeværet skulle fortone seg, tenkte jeg da jeg kikket ut vinduet. For jeg falt selvsagt dithen før jeg begynte for alvor foran tastaturet, og dermed var det gjort - tåka seg gjennom glasset på magisk vis og la seg rundt, i og over hodet mitt. Det førte til mange dårlige ideer, blant annet å skrive om det jeg har prøvd å skrive om så mange ganger før, og selvfølgelig gikk det ikke annerledes i dag - neida, jeg falt heller et par grader ned i humøret (man skulle jo tro at tåka kanskje iset til og la seg i et litt dypere lag - eventuelt forsvant? Nein.) Brukte derfor resten av tiden min på noen episoder av That 70's Show og tror det var like greit, jeg var så sliten fysisk og mentalt at sitcoms fungerte greit som tidsfordriv i noen timer.

Etter kveldsmat dro jeg skrotten ned til Elixia - forøvrig med saueparaplyen som følgesvenn da det plutselig hadde begynt å regne som ville vetter på helvetestur. Vel nede på senteret kastet jeg meg igang på ellipsemaskinen på en 30 minutters kortintervalltur med Zeppelin på begge øra. Merket det begynte å løsne litt i kroppen (tåka altså) og hilste dessuten på min personlige trener Stine som ser ut som hun kunne kastet nesten enhver mann jeg kjenner herfra til Tahiti om det skulle vært nødvendig. Det løsnet litt mer, jeg ville selvsagt ikke fremstå som en eller annen vanlig sofasliter - for det syntes jeg faen ikke jeg kunne tillate meg på en dag som denne. Kjørapå. Og jeg fikk et helt okay treningsprogram jeg er ivrig etter å begynne på når formen blir bedre.

På hjemveien fortsatte jeg med Zeppelin og hadde en av de mest tankeløse gåturene noensinne, husker bare noen glimt av regnvåt asfalt og tung snø fra under paraplybretten. Ganske uvanlig til meg å være - jeg pleier jo som regel å ordne opp i mange saker og ting mens bena forflytter seg som hissige trommestikker. Men jeg antar jeg tar igjen for det tapte her - kurerer gruff, og til deg som kanskje har lest alt dette, jeg beundrer deg litt.

Se så, noe hyggelig klarte jeg vel å lire fra meg i dag også.

Dusj. Solo Super. Snus. That 70's Show igjen. Sovetid.

Knall.

neste ukes drøm;

togvinduperspektiver.

kafékaffe.

ypsilonvandring.

Et snev av det som kalles hjemve. Første gang. Noensinne, faktisk.